Fredag 5. mars 2004 Innenriks

Et liv i strid

Hartvig Sætra var kompromissløs, engasjert og utrettelig, og hans ideer må gis et stort kapittel i historien om den norske venstresida.Hartvig Sætra var kompromissløs, engasjert og utrettelig, og hans ideer må gis et stort kapittel i historien om den norske venstresida.

Hartvig Sætra døde 29. februar, etter flere års kamp mot kreften. Et aktivt og produktivt liv er slutt. Når historia om det idemessige grunnlaget for den norske venstresida skal skrives, må et stort kapittel handle om hans ideer, observasjoner og refleksjoner over sammenhengen mellom natur og samfunn i Norge.Hans utgangspunkt var ikke bare solide studier i biologi, men også oppveksten i det proletære skogsarbeidermiljøet i Krødsherad. Det ga ham et livsvarig klassemessig ståsted som bestemte hans holdninger til så vel norske som globale spørsmål. Han gjorde en stor innsats som botaniker og som biologilærer i gymnaset, med entusiasme og arbeidsglede, men drivkrafta bak hans sterke arbeidsinnsats var aldri karriereambisjoner, men et sterkt sosialt engasjement.DebattantHartvig skrev tre viktige bøker, og i alle fall de to første gikk i store opplag. Jeg tror det er dekning for å si at «Den økopolitiske sosialismen» førte til at det såkalte «sekstiåtteropprøret» fikk en langt mer konstruktiv karakter, og mer positive langtidsvirkninger i Norge enn i mange andre land. Den gjorde også sitt for å forlenge den viktige koalisjonen mellom fagforeningssosialismen og Bygde-Norge, som mange slags krefter strevde med å undergrave.Men også for dem som ikke leste teoretiske bøker, men bare aviser, var Hartvig Sætra gjennom mange år et velkjent navn. Han må ha skrevet tusen avisinnlegg, og selv om han ble boikottet av mange redaksjoner, var han en sterk og velkjent stemme i det vi har av offentlige samtale. Emnene spente vidt: Målsak, jordbruk, naturvern, samespørsmål og regionalpolitikk, men etter hvert mer og mer utenrikspolitiske emner. Han var en av de første som begynte å opplyse oss om det som foregikk i Algerie på 50-tallet. Nesten alene i konfrontasjon med Kissinger-elever i USA, Klassekampen og Kina støttet han Vietnams redningsaksjon for Kampucheas folk, noe som dessverre gjorde ham til en livslang, kompromissløs kritiker av denne avisa – lenge etter at de verste folkeforførerne hadde forlatt redaksjonen. Vinje-prisenSom de fleste av oss andre som skriver på impuls hadde han nok ikke alltid rett, uten at vi i disse minneorda skal ta opp det vanskelige spørsmålet om skyldfordeling på Balkan. Han var en kunnskapsrik debattant, sterk i uttrykket, men alltid saklig. Det var fullt fortjent at han i 2001 fikk Vinje-prisen.Men som det ble uttrykt i begrunnelsen for denne prisen: «Han rettar seg aldri etter meiningsmotar eller det som blir sett på som politisk korrekt. Han uttalar seg alltid på heilt sjølvstendig grunnlag og utset seg derfor ofte for skarp kritikk eller like gjerne for stadige refusjonar. Det skal mot til for å realisere prinsippet om ytringsfridom så konsekvent som Hartvig Sætra gjer.»Ei side ved den konsekvent prinsipielle linja som han fulgte til sin siste dag, var at han ignorerte viktige sosiale og personlige konsekvenser av at han bare fulgte sitt indre kompass. Han stolte mer på sine egne kunnskaper og vurderinger enn på sine nærmeste venner og kampfeller, noe som gjorde at han ofte ble stående aleine, uten å kunne regne med hjelp fra noen. Det var den type stridbart, kompromissløst menneske han var.Sak – ikke partiPersonlig ble jeg kjent med Hartvig på et seminar i Sosialistisk Studentlag i Oslo på 1950-tallet, der vi satt sammen med Torild Skard, Kaare Sollund og Berge Furre og hørte Reidar Hirsti innskjerpe viktigheten av til enhver tid å være lydhør og lojal overfor ledelsen i moderpartiet. Det var i alle fall en lærdom som Hartvig aldri fikk med seg. Seinere var vi sammen i ledelsen av Tromsø SF i noen år, og prøvde å få han valgt inn på Stortinget i 1965. Men for han var saker langt viktigere enn partier, og det meste av sitt livslange politiske folkeopplysningsarbeid drev han uten noe parti i ryggen.Venstresida har mye å takke Hartvig Sætra for. Vi lyser fred over minnet hans.

Hartvig Sætra døde 29. februar, etter flere års kamp mot kreften. Et aktivt og produktivt liv er slutt. Når historia om det idemessige grunnlaget for den norske venstresida skal skrives, må et stort kapittel handle om hans ideer, observasjoner og refleksjoner over sammenhengen mellom natur og samfunn i Norge.Hans utgangspunkt var ikke bare solide studier i biologi, men også oppveksten i det proletære skogsarbeidermiljøet i Krødsherad. Det ga ham et livsvarig klassemessig ståsted som bestemte hans holdninger til så vel norske som globale spørsmål. Han gjorde en stor innsats som botaniker og som biologilærer i gymnaset, med entusiasme og arbeidsglede, men drivkrafta bak hans sterke arbeidsinnsats var aldri karriereambisjoner, men et sterkt sosialt engasjement.
DebattantHartvig skrev tre viktige bøker, og i alle fall de to første gikk i store opplag. Jeg tror det er dekning for å si at «Den økopolitiske sosialismen» førte til at det såkalte «sekstiåtteropprøret» fikk en langt mer konstruktiv karakter, og mer positive langtidsvirkninger i Norge enn i mange andre land. Den gjorde også sitt for å forlenge den viktige koalisjonen mellom fagforeningssosialismen og Bygde-Norge, som mange slags krefter strevde med å undergrave.Men også for dem som ikke leste teoretiske bøker, men bare aviser, var Hartvig Sætra gjennom mange år et velkjent navn. Han må ha skrevet tusen avisinnlegg, og selv om han ble boikottet av mange redaksjoner, var han en sterk og velkjent stemme i det vi har av offentlige samtale. Emnene spente vidt: Målsak, jordbruk, naturvern, samespørsmål og regionalpolitikk, men etter hvert mer og mer utenrikspolitiske emner. Han var en av de første som begynte å opplyse oss om det som foregikk i Algerie på 50-tallet. Nesten alene i konfrontasjon med Kissinger-elever i USA, Klassekampen og Kina støttet han Vietnams redningsaksjon for Kampucheas folk, noe som dessverre gjorde ham til en livslang, kompromissløs kritiker av denne avisa – lenge etter at de verste folkeforførerne hadde forlatt redaksjonen.
Vinje-prisenSom de fleste av oss andre som skriver på impuls hadde han nok ikke alltid rett, uten at vi i disse minneorda skal ta opp det vanskelige spørsmålet om skyldfordeling på Balkan. Han var en kunnskapsrik debattant, sterk i uttrykket, men alltid saklig. Det var fullt fortjent at han i 2001 fikk Vinje-prisen.Men som det ble uttrykt i begrunnelsen for denne prisen: «Han rettar seg aldri etter meiningsmotar eller det som blir sett på som politisk korrekt. Han uttalar seg alltid på heilt sjølvstendig grunnlag og utset seg derfor ofte for skarp kritikk eller like gjerne for stadige refusjonar. Det skal mot til for å realisere prinsippet om ytringsfridom så konsekvent som Hartvig Sætra gjer.»Ei side ved den konsekvent prinsipielle linja som han fulgte til sin siste dag, var at han ignorerte viktige sosiale og personlige konsekvenser av at han bare fulgte sitt indre kompass. Han stolte mer på sine egne kunnskaper og vurderinger enn på sine nærmeste venner og kampfeller, noe som gjorde at han ofte ble stående aleine, uten å kunne regne med hjelp fra noen. Det var den type stridbart, kompromissløst menneske han var.
Sak – ikke partiPersonlig ble jeg kjent med Hartvig på et seminar i Sosialistisk Studentlag i Oslo på 1950-tallet, der vi satt sammen med Torild Skard, Kaare Sollund og Berge Furre og hørte Reidar Hirsti innskjerpe viktigheten av til enhver tid å være lydhør og lojal overfor ledelsen i moderpartiet. Det var i alle fall en lærdom som Hartvig aldri fikk med seg. Seinere var vi sammen i ledelsen av Tromsø SF i noen år, og prøvde å få han valgt inn på Stortinget i 1965. Men for han var saker langt viktigere enn partier, og det meste av sitt livslange politiske folkeopplysningsarbeid drev han uten noe parti i ryggen.Venstresida har mye å takke Hartvig Sætra for. Vi lyser fred over minnet hans.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.26