Onsdag 17. mars 2004 Kultur og medier

Frykten for å være harry

– Middelklassekulturen kjennetegnes av redselen for å være harry, mener sosialantropolog og matforsker Runar Døving

«Det er bare såå harry.» Slik kan en beretning om middelklassens kultur begynne. Det er harry å dra til Syden og danse fugledansen, det er harry å spise fet og usunn mat og det er harry å stemme Frp. Harrybegrepet er ikke statisk. Det er blitt ganske harry å dra til Thailand, og sannelig er det ikke blitt harry å servere avokado med lodderogn til forrett.

Dette mener Runar Døving. Han har forsket på slike ting i en årrekke, med studier av blant annet sydenturer, matvaner og grensehandel, og er i år aktuell med boka «Rype med lettøl». Han er enig i at begrepet harry er et godt utgangspunkt for å kartlegge middelklassens kultur:

– Ja, for middelklassens kulturelle identitet oppstår i kontrast til «folk flest». Middelklassen er redd for å like feil ting, og det som er feil er det som folk flest liker og det er – nettopp – harry.

– Hva er det de frykter?

– De frykter konformiteten hos folk flest. Individualismen er sterkest i middelklassen, mener Døving.

Bourdieu – igjen

Dette kommer vi tilbake til. For enkelhetens skyld: La oss definere «folk flest» ved en tautologi: Folk flest er folk flest. Som seg hør og bør i analyser av klasse og smak, må vi likevel innom sosiologen Pierre Bourdieus teorier.

I lørdagens utgave av Klassekampen snakket historiker Jan Eivind Myhre om de historiske forutsetningene for den norske middelklassen. Et av hans poenger er at det hefter seg stor tvil og ulikhet til hvordan klassen defineres. Kan Bourdieus teorier kaste lys over dette? Kan Bourdieu, kjent for sine analyser av smak og klasse, samtidig si noe om hvordan middelklassens kultur oppstår?

Annick Prieur, norsk Bourdieu-kjenner ved Aaborg Universitet, er i sterk tvil:

– Jeg vet ikke hva middelklassen er for noe.

Men én ting er i hvert fall sikkert. Middelklassen defineres mest grunnleggende ved at den ligger mellom, med forgreininger både oppover og nedover i klassehierarkiet. Med Bourdieus egne begreper kan vi tale om et grunnleggende skille i disse mellomlagene, mellom de som har mest økonomisk, og de som har mest kulturell kapital. Det er sistnevnte gruppering, med læreren som arketype, som står som det klareste symbolet på middelklassens kultur. Prieur støtter seg på Bourdieu når hun sier:

– Utgangspunktet er, sagt enkelt, den marxistiske tanken om at «de herskende tanker er den herskende klassens tanker». Derfor kan vi si at mellomlagene kjennetegnes ved at de streber oppover. Bourdieu omtaler dem som engstelige småborgere. De vil så gjerne! I Bourdieus intervjuer viser det seg for eksempel ved konvensjonelle valg av klassisk musikk, som Ravels «Bolero», av impresjonister innen billedkunsten eller lovprisninger av teater i stedet for film. Småborgerskapets ulykke henger sammen med at så snart de evner å tilegne seg kulturen til borgerskapet, så deklasseres denne nettopp fordi den er mer allment tilgjengelig.

Dømmekraften

Kulturell kapital er en vanskelig ting. Ifølge Prieur er det tre forhold som konstituerer den:

– Det første, og det som er det kulturelle småborgerskapets viktigste strategi, er knyttet til formelle utdanningstitler. Det andre er kultur i fysisk form, det være seg i form av bøker, kunst eller lignende. Det siste, som også er det vanskeligste, er den kroppsliggjorte, dypsosialiserte kulturelle kapitalen, selve dømmekraften, evnen til å skille godt fra dårlig, og det å være ubesværet i forhold til den legitime kulturen. Det er nettopp dette som er så vanskelig å lære på skolen.

– Sann kultur er natur, sier Bourdieu?

– Ja, og nettopp det må tolkes ironisk. Det er egentlig en stor selvmotsigelse, hvordan kulturen gjøres naturlig. Men Bourdieu mener at om den «høye» kulturen skal framstå som sann, må den virke naturlig, sier Prieur.

En Bourdieu-ekspert som Prieur er mest opptatt av middelklassens streben oppover, mot finkulturen. Døving på sin side, er mest opptatt av avgrensingen nedover. Hovedskillet mellom folk flest og middelklassen er dette, ifølge Døving:

– Folk flest har andre, som for eksempel konge, politikere eller andre til å representere dem. Middelklassen representerer seg selv.

– Hvor ser du slike markører tydeligst?

– Syden er ideelt. Mens folk flest har holdningen «vil du være med, så heng på», så sier middelklassen «jeg drar ikke til utlandet for å snakke norsk». For førstnevnte handler det om å ha det gøy, mens det for de andre handler om å finne en strand for deg selv, å være unik.

Døving har studert blant annet pizzaen i sin siste bok.

– Pizzaen kom til Norge via middelklassen, og har siden spredd seg inn blant folk flest. Studiene mine viser at mens de er mest opptatt av hvordan pizzaen smaker, så er middelklassen mest opptatt av det som omgir pizzaen, om den er bakt i stenovn eller lignende.

– Middelklassens skam?

– Ja, skammen oppstår i representasjonen, der liturgien rundt de kulturelle markørene blir så viktig.

Definisjonsmakten

Døving er opptatt av Norsk Monitor, som måler nordmenns verdier ut i fra aksene «tradisjonell – moderne» og «idealistisk – materialistisk».

– Middelklassegruppa vi her snakker om er utpreget moderne og idealistiske i dette skjemaet. Paradoksalt nok er det også de som har flest materielle ting, mens gruppa som omtales som materialister ønsker seg tingene som de som er idealister har. Det viser middelklassens definisjonsmakt i dette spørsmålet.

Ja, nettopp den. Døving har etter hvert opparbeidet seg en betydelig definisjonsmakt i spørsmål om klasse og smak. Han er klar over det selv:

– Hvis jeg sier at avokado med lodderogn er blitt harry, så begynner kanskje middelklassen å skjelve i buksene, sier Runar Døving og ler.

– Og forresten …

Døving blir ivrig.

– Tør du å vedkjenne deg en middelklasseidentitet?

– Nei …

– Akkurat. Det er typisk middelklasse. Konformitet er for folk flest.

@sitat:Tør du å vedkjenne deg en middelklasseidentitet?

Runar Døving

@

«Det er bare såå harry.» Slik kan en beretning om middelklassens kultur begynne. Det er harry å dra til Syden og danse fugledansen, det er harry å spise fet og usunn mat og det er harry å stemme Frp. Harrybegrepet er ikke statisk. Det er blitt ganske harry å dra til Thailand, og sannelig er det ikke blitt harry å servere avokado med lodderogn til forrett.

Dette mener Runar Døving. Han har forsket på slike ting i en årrekke, med studier av blant annet sydenturer, matvaner og grensehandel, og er i år aktuell med boka «Rype med lettøl». Han er enig i at begrepet harry er et godt utgangspunkt for å kartlegge middelklassens kultur:

– Ja, for middelklassens kulturelle identitet oppstår i kontrast til «folk flest». Middelklassen er redd for å like feil ting, og det som er feil er det som folk flest liker og det er – nettopp – harry.

– Hva er det de frykter?

– De frykter konformiteten hos folk flest. Individualismen er sterkest i middelklassen, mener Døving.

Bourdieu – igjen
Dette kommer vi tilbake til. For enkelhetens skyld: La oss definere «folk flest» ved en tautologi: Folk flest er folk flest. Som seg hør og bør i analyser av klasse og smak, må vi likevel innom sosiologen Pierre Bourdieus teorier.

I lørdagens utgave av Klassekampen snakket historiker Jan Eivind Myhre om de historiske forutsetningene for den norske middelklassen. Et av hans poenger er at det hefter seg stor tvil og ulikhet til hvordan klassen defineres. Kan Bourdieus teorier kaste lys over dette? Kan Bourdieu, kjent for sine analyser av smak og klasse, samtidig si noe om hvordan middelklassens kultur oppstår?

Annick Prieur, norsk Bourdieu-kjenner ved Aaborg Universitet, er i sterk tvil:

– Jeg vet ikke hva middelklassen er for noe.

Men én ting er i hvert fall sikkert. Middelklassen defineres mest grunnleggende ved at den ligger mellom, med forgreininger både oppover og nedover i klassehierarkiet. Med Bourdieus egne begreper kan vi tale om et grunnleggende skille i disse mellomlagene, mellom de som har mest økonomisk, og de som har mest kulturell kapital. Det er sistnevnte gruppering, med læreren som arketype, som står som det klareste symbolet på middelklassens kultur. Prieur støtter seg på Bourdieu når hun sier:

– Utgangspunktet er, sagt enkelt, den marxistiske tanken om at «de herskende tanker er den herskende klassens tanker». Derfor kan vi si at mellomlagene kjennetegnes ved at de streber oppover. Bourdieu omtaler dem som engstelige småborgere. De vil så gjerne! I Bourdieus intervjuer viser det seg for eksempel ved konvensjonelle valg av klassisk musikk, som Ravels «Bolero», av impresjonister innen billedkunsten eller lovprisninger av teater i stedet for film. Småborgerskapets ulykke henger sammen med at så snart de evner å tilegne seg kulturen til borgerskapet, så deklasseres denne nettopp fordi den er mer allment tilgjengelig.

Dømmekraften
Kulturell kapital er en vanskelig ting. Ifølge Prieur er det tre forhold som konstituerer den:

– Det første, og det som er det kulturelle småborgerskapets viktigste strategi, er knyttet til formelle utdanningstitler. Det andre er kultur i fysisk form, det være seg i form av bøker, kunst eller lignende. Det siste, som også er det vanskeligste, er den kroppsliggjorte, dypsosialiserte kulturelle kapitalen, selve dømmekraften, evnen til å skille godt fra dårlig, og det å være ubesværet i forhold til den legitime kulturen. Det er nettopp dette som er så vanskelig å lære på skolen.

– Sann kultur er natur, sier Bourdieu?

– Ja, og nettopp det må tolkes ironisk. Det er egentlig en stor selvmotsigelse, hvordan kulturen gjøres naturlig. Men Bourdieu mener at om den «høye» kulturen skal framstå som sann, må den virke naturlig, sier Prieur.


En Bourdieu-ekspert som Prieur er mest opptatt av middelklassens streben oppover, mot finkulturen. Døving på sin side, er mest opptatt av avgrensingen nedover. Hovedskillet mellom folk flest og middelklassen er dette, ifølge Døving:

– Folk flest har andre, som for eksempel konge, politikere eller andre til å representere dem. Middelklassen representerer seg selv.

– Hvor ser du slike markører tydeligst?

– Syden er ideelt. Mens folk flest har holdningen «vil du være med, så heng på», så sier middelklassen «jeg drar ikke til utlandet for å snakke norsk». For førstnevnte handler det om å ha det gøy, mens det for de andre handler om å finne en strand for deg selv, å være unik.

Døving har studert blant annet pizzaen i sin siste bok.

– Pizzaen kom til Norge via middelklassen, og har siden spredd seg inn blant folk flest. Studiene mine viser at mens de er mest opptatt av hvordan pizzaen smaker, så er middelklassen mest opptatt av det som omgir pizzaen, om den er bakt i stenovn eller lignende.

– Middelklassens skam?

– Ja, skammen oppstår i representasjonen, der liturgien rundt de kulturelle markørene blir så viktig.

Definisjonsmakten
Døving er opptatt av Norsk Monitor, som måler nordmenns verdier ut i fra aksene «tradisjonell – moderne» og «idealistisk – materialistisk».

– Middelklassegruppa vi her snakker om er utpreget moderne og idealistiske i dette skjemaet. Paradoksalt nok er det også de som har flest materielle ting, mens gruppa som omtales som materialister ønsker seg tingene som de som er idealister har. Det viser middelklassens definisjonsmakt i dette spørsmålet.

Ja, nettopp den. Døving har etter hvert opparbeidet seg en betydelig definisjonsmakt i spørsmål om klasse og smak. Han er klar over det selv:

– Hvis jeg sier at avokado med lodderogn er blitt harry, så begynner kanskje middelklassen å skjelve i buksene, sier Runar Døving og ler.

– Og forresten …

Døving blir ivrig.

– Tør du å vedkjenne deg en middelklasseidentitet?

– Nei …

– Akkurat. Det er typisk middelklasse. Konformitet er for folk flest.
@sitat:Tør du å vedkjenne deg en middelklasseidentitet?
Runar Døving
@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.26