Torsdag 22. april 2004 Kultur og medier

– Levd liv er mest spennende

I flere tiår har hun formidlet livshistoriene til såkalt vanlige mennesker over eteren. Snart fyller Åshild Ulstrup 70 år. Tiden i NRK er over.

«På livet laus» har gått i ti år på NRK P2. To søndager i måneden har Åshild Ulstrup tatt lytterne med på et fortrolig og interessant møte med et enkeltmenneske. Ulstrup har møtt folk som ofte kalles vanlige, men selv mener hun at det ikke finnes vanlige mennesker.

- Alle jeg har møtt har gjort noe uvanlig eller gitt meg en ny tanke. Jeg har aldri latt være å sende et program, forteller hun.

- Og selv om du ikke snakker så mye selv i programmene, er du veldig tilstede?

- Noen har sagt at de kan høre meg puste, sier hun med en glad latter. - Jeg nikker, og puster - og så spør jeg innimellom: Hvorfor det da? Det spørsmålet har jeg stilt så lenge jeg har kunnet snakke.

Kulturhistorisk verdi

- Det er fort gjort å bli sytti, forteller Åshild Ulstrup idet hun geleider oss gjennom korridorene i radiohuset på Marienlyst. Sist søndag gikk det siste av hennes programmer i «På livet laus», og nå har hun bare noen dager på seg til å redigere ned 15 høydepunkter som P2 vil sende i reprise til sommeren. Torsdag 29. april fyller hun 70 år, og da er hennes tid i NRK definitivt over. E-post og takkekort har allerede begynt å strømme inn nå når lytterne har fått vite at hun skal slutte.

- Jeg vil ikke at folk skulle tro jeg var død, derfor har jeg fortalt på radio at jeg skal slutte.

Jeg bestemte meg for å si opp før jul, for å slippe at noen skulle komme og gjøre meg oppmerksom på at jeg måtte gi meg på 70-årsdagen.

Hun tar opp en liten konvolutt fra lommen. Et kort fra en lytter understreker at Ulstrups programmer har en uvanlig stor kulturhistorisk verdi. Åshild Ulstrup klarer ikke skjule at hun er stolt.

- Det begynte på sekstitallet da jeg jobbet med «Middagstunden». Jeg traff gamle mennesker som måtte tigge til mat, som bodde i ren elendighet og med en ensomhet som gjorde meg desperat. «Operasjon Ved» og Frelsesarmeen hjalp meg til å komme inn til eldre. Siden den gang har jeg vært opptatt av alderdommen. Det var en skandale hvordan eldre hadde det. I dag synes jeg svensk tv er mye flinkere til å vise portretter med eldre. Her i vårt land skal levd liv raderes vekk fra offentligheten.

Barnslighet dyrkes

Ulstrup gestikulerer og understreker engasjementet sitt med hendene.

- Vi lever i barnslighetens tidsalder. Det skjer en banalisering av alt mulig, slår hun fast.

- Du har stort sett holdt deg unna kjendisjournalistikk?

- Kjendiser og politikere er helt uinteressante fordi de må forstille seg. Alt de sier er preget av posisjonen deres. De er nødt til å beskytte seg mot gribbene, for de finnes faktisk. Det er blant alminnelige mennesker du får fram det ekte livet.

- Hvordan har du funnet fram til intervjuobjektene dine?

- Jeg aner ikke. Jeg er sånn som snakker med alle. På bussen, båten, hvor som helst. Så skriver jeg kanskje ned navnet og adressen til vedkommende, og tar kontakt lenge etterpå. Kolleger har kommet og bedt meg skaffe dem noen gamle til et intervju. Hva er det med folk, tenker jeg da.

Det er bare å gå rundt hjørnet, der er de!

Åshild Ulstrup lagde også en serie med innvandreres barndomsbilder. En fortalte om stjernehimmelen over Tunis, en annen om den kinesiske landsbygda. Ulstrup skjønner ikke at ikke flere journalister jobber slik.

- Samtidig ser jeg at døtrene mine har en mye mer stressende hverdag enn jeg hadde. Jeg er glad jeg kunne være hjemme da barna var små. Det er mange mødre som angrer på at det var så mye full fart at de glemte barna. Inntil de siste årene har jeg jobbet i redusert stilling. Når du jobber 75 prosent, har du fire måneder fri i året. Jeg har ofte brukt de månedene til å skrive en bok. Alle burde ha det slik, og det er ikke bare partnere som kan forsørge hverandre, mener Ulstrup. Hun synes også venninner kan bytte på å hjelpe hverandre økonomisk, slik at man greier seg uten full jobb.

Sju bøker har det blitt, og det blir sannsynligvis flere. Mest blest var det rundt «Hore og Madonna på kjærleikens øy» hvor Ulstrup problematiserte norske kvinners kjærlighetseventyr i Syden. Da den kom i 1987 ble hennes synspunkter tabloidisert til det ugjenkjennelige - men i dag er påpekningen av masseturismens bakside ukontroversiell.

Tilbake til Valen

Hun er vokst opp i den lille bygda Valen i Sunnhordland, like utenfor gjerdet til det store asylet.

Hennes beste venner var psykiatriske pasienter.

- Det er derfor jeg ikke er redd for folk, slår hun fast.

- Mine bestevenner hadde god tid, de var som et eventyr. Det var et mangfold i galskapen. En pasient snekret en fiskebåt til meg. Hver morgen før jeg var ti år gammel, dro jeg ut og fisket. Valen var et integrert samfunn. Alt var tilstede der; liv og død, galskap og normalitet.

Men som journalist har Ulstrup alltid gått alene med båndopptakeren på jobb.

- Jeg må være helt alene, for da glemmer folk mikrofonen etter hvert. Etterpå har flere sagt at de aldri har snakket slik med noen før. Jeg har ikke kommet med ferdige spørsmål, jeg har fulgt mine assosiasjoner. Så har jeg hatt god tid, det har vært viktig. Jeg har hatt så mange lydbånd å redigere etterpå! Før kunne jeg lage et program på en time, etter hvert måtte programmet ned i 26 minutter. Det har ofte hendt jeg har fått tips og råd av teknikeren under arbeidet med redigeringen.

Jeg vil gjerne takke teknikeren, sier hun.

Om noen dager skal hun gå stille ut av radiohuset. Hun har sagt bastant nei til noen stor avskjedsmarkering på Marienlyst. Snart skal hun i gang med å bygge hytte hjemme på Valen, sitte med tærne i sjøen og fiske igjen. Og så skal hun ta med gitaren til sykehjem for å muntre opp folk. Eller hun kan hjelpe til med å våke over døende. Dessuten kan det hende hun får holde foredrag rundt omkring, det vil hun gjerne.

- Jeg ser det som en overgang, en ny epoke. Jeg vil ikke være frilanser, eller binde meg til noe fast. Jeg er overrasket over at jeg har klart å være i en fast stilling i 40 år, ler Åshild Ulstrup.

«På livet laus» har gått i ti år på NRK P2. To søndager i måneden har Åshild Ulstrup tatt lytterne med på et fortrolig og interessant møte med et enkeltmenneske. Ulstrup har møtt folk som ofte kalles vanlige, men selv mener hun at det ikke finnes vanlige mennesker.

- Alle jeg har møtt har gjort noe uvanlig eller gitt meg en ny tanke. Jeg har aldri latt være å sende et program, forteller hun.

- Og selv om du ikke snakker så mye selv i programmene, er du veldig tilstede?

- Noen har sagt at de kan høre meg puste, sier hun med en glad latter. - Jeg nikker, og puster - og så spør jeg innimellom: Hvorfor det da? Det spørsmålet har jeg stilt så lenge jeg har kunnet snakke.

Kulturhistorisk verdi
- Det er fort gjort å bli sytti, forteller Åshild Ulstrup idet hun geleider oss gjennom korridorene i radiohuset på Marienlyst. Sist søndag gikk det siste av hennes programmer i «På livet laus», og nå har hun bare noen dager på seg til å redigere ned 15 høydepunkter som P2 vil sende i reprise til sommeren. Torsdag 29. april fyller hun 70 år, og da er hennes tid i NRK definitivt over. E-post og takkekort har allerede begynt å strømme inn nå når lytterne har fått vite at hun skal slutte.

- Jeg vil ikke at folk skulle tro jeg var død, derfor har jeg fortalt på radio at jeg skal slutte.
Jeg bestemte meg for å si opp før jul, for å slippe at noen skulle komme og gjøre meg oppmerksom på at jeg måtte gi meg på 70-årsdagen.

Hun tar opp en liten konvolutt fra lommen. Et kort fra en lytter understreker at Ulstrups programmer har en uvanlig stor kulturhistorisk verdi. Åshild Ulstrup klarer ikke skjule at hun er stolt.

- Det begynte på sekstitallet da jeg jobbet med «Middagstunden». Jeg traff gamle mennesker som måtte tigge til mat, som bodde i ren elendighet og med en ensomhet som gjorde meg desperat. «Operasjon Ved» og Frelsesarmeen hjalp meg til å komme inn til eldre. Siden den gang har jeg vært opptatt av alderdommen. Det var en skandale hvordan eldre hadde det. I dag synes jeg svensk tv er mye flinkere til å vise portretter med eldre. Her i vårt land skal levd liv raderes vekk fra offentligheten.

Barnslighet dyrkes
Ulstrup gestikulerer og understreker engasjementet sitt med hendene.

- Vi lever i barnslighetens tidsalder. Det skjer en banalisering av alt mulig, slår hun fast.

- Du har stort sett holdt deg unna kjendisjournalistikk?

- Kjendiser og politikere er helt uinteressante fordi de må forstille seg. Alt de sier er preget av posisjonen deres. De er nødt til å beskytte seg mot gribbene, for de finnes faktisk. Det er blant alminnelige mennesker du får fram det ekte livet.

- Hvordan har du funnet fram til intervjuobjektene dine?

- Jeg aner ikke. Jeg er sånn som snakker med alle. På bussen, båten, hvor som helst. Så skriver jeg kanskje ned navnet og adressen til vedkommende, og tar kontakt lenge etterpå. Kolleger har kommet og bedt meg skaffe dem noen gamle til et intervju. Hva er det med folk, tenker jeg da.
Det er bare å gå rundt hjørnet, der er de!

Åshild Ulstrup lagde også en serie med innvandreres barndomsbilder. En fortalte om stjernehimmelen over Tunis, en annen om den kinesiske landsbygda. Ulstrup skjønner ikke at ikke flere journalister jobber slik.

- Samtidig ser jeg at døtrene mine har en mye mer stressende hverdag enn jeg hadde. Jeg er glad jeg kunne være hjemme da barna var små. Det er mange mødre som angrer på at det var så mye full fart at de glemte barna. Inntil de siste årene har jeg jobbet i redusert stilling. Når du jobber 75 prosent, har du fire måneder fri i året. Jeg har ofte brukt de månedene til å skrive en bok. Alle burde ha det slik, og det er ikke bare partnere som kan forsørge hverandre, mener Ulstrup. Hun synes også venninner kan bytte på å hjelpe hverandre økonomisk, slik at man greier seg uten full jobb.

Sju bøker har det blitt, og det blir sannsynligvis flere. Mest blest var det rundt «Hore og Madonna på kjærleikens øy» hvor Ulstrup problematiserte norske kvinners kjærlighetseventyr i Syden. Da den kom i 1987 ble hennes synspunkter tabloidisert til det ugjenkjennelige - men i dag er påpekningen av masseturismens bakside ukontroversiell.

Tilbake til Valen
Hun er vokst opp i den lille bygda Valen i Sunnhordland, like utenfor gjerdet til det store asylet.
Hennes beste venner var psykiatriske pasienter.

- Det er derfor jeg ikke er redd for folk, slår hun fast.

- Mine bestevenner hadde god tid, de var som et eventyr. Det var et mangfold i galskapen. En pasient snekret en fiskebåt til meg. Hver morgen før jeg var ti år gammel, dro jeg ut og fisket. Valen var et integrert samfunn. Alt var tilstede der; liv og død, galskap og normalitet.

Men som journalist har Ulstrup alltid gått alene med båndopptakeren på jobb.

- Jeg må være helt alene, for da glemmer folk mikrofonen etter hvert. Etterpå har flere sagt at de aldri har snakket slik med noen før. Jeg har ikke kommet med ferdige spørsmål, jeg har fulgt mine assosiasjoner. Så har jeg hatt god tid, det har vært viktig. Jeg har hatt så mange lydbånd å redigere etterpå! Før kunne jeg lage et program på en time, etter hvert måtte programmet ned i 26 minutter. Det har ofte hendt jeg har fått tips og råd av teknikeren under arbeidet med redigeringen.

Jeg vil gjerne takke teknikeren, sier hun.

Om noen dager skal hun gå stille ut av radiohuset. Hun har sagt bastant nei til noen stor avskjedsmarkering på Marienlyst. Snart skal hun i gang med å bygge hytte hjemme på Valen, sitte med tærne i sjøen og fiske igjen. Og så skal hun ta med gitaren til sykehjem for å muntre opp folk. Eller hun kan hjelpe til med å våke over døende. Dessuten kan det hende hun får holde foredrag rundt omkring, det vil hun gjerne.

- Jeg ser det som en overgang, en ny epoke. Jeg vil ikke være frilanser, eller binde meg til noe fast. Jeg er overrasket over at jeg har klart å være i en fast stilling i 40 år, ler Åshild Ulstrup.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.26