Torsdag 26. august 2004 Innenriks

Menneskenes lodd

- Religion er ingen ensom ting, sier Kerstin Ekman. Tro og tvil står sentralt i hennes nye roman «Skrapelodd».- Religion er ingen ensom ting, sier Kerstin Ekman. Tro og tvil står sentralt i hennes nye roman «Skrapelodd».

- Det er en stor lykke å være ferdig med dette arbeidet, sier Kerstin Ekman. Nå kommer tredje og siste bind i trilogien «Vargskinnet» på norsk. Etter «Guds barmhjertighet» og «Morgen kommer» er det nå duket for «Skrapelodd». Historien om den vesle fjellbygda Svartvattnet, godt gjemt et sted inne i Jämtland, er med den blitt ført fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til vår tid.

- Og desto mer fordi bøkene er blitt tatt så godt imot. Ja, ellers hadde man sikkert følt seg litt snytt. Det har vært et slitsomt arbeid.

Minner og mennesker

Ekman fikk Augustpriset, Sveriges svar på Brageprisen, for sin fortelling om presten Ingefrid som reiser til Svartvattnet da hun får vite at hennes mor, som hun aldri har møtt, har gått bort og etterlatt henne en arv. Hennes møte med bygda kunne imidlertid vært hjerteligere.

- Du vet: Ingen har visst om Ingefrid der oppe. Ingen har visst at hennes mor Myrten fikk et barn utenfor ekteskap som hun adopterte bort i Stockholm. De blir litt mistroiske. Men så møter hun Risten, fortelleren i denne trilogien, som selv var et fosterbarn hos Ingefrids mormor Hillevi. Hun er snill og aksepterer Ingefrid.

Dermed kommer hun tilbake og bosetter seg i Svartvattnet, der hun også får prestetjeneste, for å nøste opp alle historiene hun er et resultat av.

- Hele dette verket handler om mennesker og minner - også de minnene man ikke har, eller har fortrengt, som svarte hull.

- Eller et svart vann: Svartvattnet.

- Just precis. Og da er det Elias, den gamle mannen som viser seg å være Ingefrids far, som har holdt mest skjult, - deriblant sitt nazistiske engasjement på 30-tallet - og dette blir han konfrontert med. Men er man den samme personen når man er 93 som når man er 23? Tidene forandrer seg, og vi med dem.

Slumpen

Gjennom disse tre bøkene har Ekman fortalt historien om moderniseringen av Sverige, fra fattigdom, strev og slit, via det sosialdemokratiske Folkhemmet til dagens EU-tilpasning.

- De forskjellige titlene tar utgangspunkt i hvordan hovedpersonene har overlevd og overlever økonomisk, sier Ekman.

Til å begynne med er det altså på «Guds barmhjertighet». Andre bok har den svenske tittelen «Sista rompan», som henspeiler på den siste tømmerfløtingen før sagbruket ble lagt ned, mens det i våre dager er slump, eller «Skrapelodd», som avgjør i et samfunn der både Gud og Staten er forsvunnet.

- I alle fall på bygdene. EU-bidragene ser ut til å bli fordelt nokså tilfeldig. Selvfølgelig: Ingen kan ønske seg tilbake til tiden med hardt arbeid i skogene og folk som dør av tæring. Samtidig synes jeg det er skummelt at vi ikke tar godt nok vare på minnene fra denne tiden. Det moderne prosjektet ser for mye framover. Behandlingen vi ga samene er et eksempel på dette: Forsvenskningen, eller, hos dere, fornorskningen, var godt ment i moderniseringens navn, men den gjorde ubotelig skade på samenes kollektive minne og kultur. Fordi man ikke lyttet til det de hadde å fortelle.

Ekman bekymrer seg også for det hun ser som klasseskillenes tilbakekomst:

- Jeg er vokst opp i et Sverige der likhetstanken sto mye sterkere. Slik mener jeg i hvert fall å huske at det var, men det er vanskelig å få øye på ting mens de skjer. Som forfatter får man bare lete seg fram, fortelle, og så får leseren fortolke. Jeg blir ofte forbauset over hva anmeldere greier å lese ut av bøkene mine - særlig de religiøse delene.

Jämtlandsk

Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.

- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.

- Til slutt: Du har sagt det blir enklere å være forfatter jo eldre man blir?

- Har jeg? He-he. Jeg tror i hvert fall man blir mindre streng mot seg selv. Du tror ikke du er dum selv om du synes det du har skrevet en dag virker dumt. Men det virkelig forløsende for meg som forfatter var å flytte fra et akademisk liv og opp til Jämtland, og møte språket de snakket her oppe. For det er språket, mer enn fortellingene, som driver meg til å skrive bøker, og her fant jeg mye inspirasjon. I både språket og historiene.

@sitat:«Jeg er vokst opp i et Sverige der likhetstanken sto sterkt mye sterkere»

Kerstin Ekman

@

- Det er en stor lykke å være ferdig med dette arbeidet, sier Kerstin Ekman. Nå kommer tredje og siste bind i trilogien «Vargskinnet» på norsk. Etter «Guds barmhjertighet» og «Morgen kommer» er det nå duket for «Skrapelodd». Historien om den vesle fjellbygda Svartvattnet, godt gjemt et sted inne i Jämtland, er med den blitt ført fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til vår tid.

- Og desto mer fordi bøkene er blitt tatt så godt imot. Ja, ellers hadde man sikkert følt seg litt snytt. Det har vært et slitsomt arbeid.

Minner og mennesker
Ekman fikk Augustpriset, Sveriges svar på Brageprisen, for sin fortelling om presten Ingefrid som reiser til Svartvattnet da hun får vite at hennes mor, som hun aldri har møtt, har gått bort og etterlatt henne en arv. Hennes møte med bygda kunne imidlertid vært hjerteligere.

- Du vet: Ingen har visst om Ingefrid der oppe. Ingen har visst at hennes mor Myrten fikk et barn utenfor ekteskap som hun adopterte bort i Stockholm. De blir litt mistroiske. Men så møter hun Risten, fortelleren i denne trilogien, som selv var et fosterbarn hos Ingefrids mormor Hillevi. Hun er snill og aksepterer Ingefrid.

Dermed kommer hun tilbake og bosetter seg i Svartvattnet, der hun også får prestetjeneste, for å nøste opp alle historiene hun er et resultat av.

- Hele dette verket handler om mennesker og minner - også de minnene man ikke har, eller har fortrengt, som svarte hull.

- Eller et svart vann: Svartvattnet.

- Just precis. Og da er det Elias, den gamle mannen som viser seg å være Ingefrids far, som har holdt mest skjult, - deriblant sitt nazistiske engasjement på 30-tallet - og dette blir han konfrontert med. Men er man den samme personen når man er 93 som når man er 23? Tidene forandrer seg, og vi med dem.

Slumpen
Gjennom disse tre bøkene har Ekman fortalt historien om moderniseringen av Sverige, fra fattigdom, strev og slit, via det sosialdemokratiske Folkhemmet til dagens EU-tilpasning.

- De forskjellige titlene tar utgangspunkt i hvordan hovedpersonene har overlevd og overlever økonomisk, sier Ekman.

Til å begynne med er det altså på «Guds barmhjertighet». Andre bok har den svenske tittelen «Sista rompan», som henspeiler på den siste tømmerfløtingen før sagbruket ble lagt ned, mens det i våre dager er slump, eller «Skrapelodd», som avgjør i et samfunn der både Gud og Staten er forsvunnet.

- I alle fall på bygdene. EU-bidragene ser ut til å bli fordelt nokså tilfeldig. Selvfølgelig: Ingen kan ønske seg tilbake til tiden med hardt arbeid i skogene og folk som dør av tæring. Samtidig synes jeg det er skummelt at vi ikke tar godt nok vare på minnene fra denne tiden. Det moderne prosjektet ser for mye framover. Behandlingen vi ga samene er et eksempel på dette: Forsvenskningen, eller, hos dere, fornorskningen, var godt ment i moderniseringens navn, men den gjorde ubotelig skade på samenes kollektive minne og kultur. Fordi man ikke lyttet til det de hadde å fortelle.

Ekman bekymrer seg også for det hun ser som klasseskillenes tilbakekomst:

- Jeg er vokst opp i et Sverige der likhetstanken sto mye sterkere. Slik mener jeg i hvert fall å huske at det var, men det er vanskelig å få øye på ting mens de skjer. Som forfatter får man bare lete seg fram, fortelle, og så får leseren fortolke. Jeg blir ofte forbauset over hva anmeldere greier å lese ut av bøkene mine - særlig de religiøse delene.

Jämtlandsk
Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.

- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.

- Til slutt: Du har sagt det blir enklere å være forfatter jo eldre man blir?

- Har jeg? He-he. Jeg tror i hvert fall man blir mindre streng mot seg selv. Du tror ikke du er dum selv om du synes det du har skrevet en dag virker dumt. Men det virkelig forløsende for meg som forfatter var å flytte fra et akademisk liv og opp til Jämtland, og møte språket de snakket her oppe. For det er språket, mer enn fortellingene, som driver meg til å skrive bøker, og her fant jeg mye inspirasjon. I både språket og historiene.
@sitat:«Jeg er vokst opp i et Sverige der likhetstanken sto sterkt mye sterkere»
Kerstin Ekman
@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.28