Lørdag 23. oktober 2004 Innenriks

Under kniven

Med en kirurgs presisjon dissekerer hun miljø etter miljø. Forrige gang ble kirurgene lagt under kniven. Denne gangen bistandsarbeidere. Hva blir det neste? Med en kirurgs presisjon dissekerer hun miljø etter miljø. Forrige gang ble kirurgene lagt under kniven. Denne gangen bistandsarbeidere. Hva blir det neste?

Jo da, Marianne Mjaaland bor her, men hun er ikke kommet hjem ennå. Sønnen åpner døra litt forfjamset. Tar en telefon. Hun er ikke langt unna. Et kvarter senere entrer hovedpersonen sin egen stue i Asker. ? Ja, sånn er jeg altså. Svart hår, grå lugg, rød genser og blå øyne som fanger deg, og med en penn som dissekerer egne opplevelser. Og alltid med litt for liten tid i forhold til alt som skal gjøres. På et blunk rydder hun kjøkkenet, lager espresso på ei godt brukt kanne, og setter seg ned ved kjøkkenbordet. Både Aftenposten, Norsk Hydro og tidligere ml-ere har all grunn til å skjelve i buksene. Årsaken: Mjaaland har hatt nærkontakt med dem. Og i romanene sine tar hun for seg miljøer hun har vært i nærkontakt med. Den siste boka, «Kandahar», kan leses som bokhandleren i Kabuls hevn over hvite vestlige som gjester landet hans. Med Mjaalands forrige roman, «Unaturlig dødsfall meldes», startet en debatt om et lukket legemiljø som beskytter sine egne. Reaksjonene var sterke, og fikk tidligere venner og kolleger til å spytte på henne. Heller ikke mot sine aller nærmeste er Mjaaland alltid like fintfølende. Et år fikk hun morgenkåpe og nattkjole i gave av ungene. ? Jeg var ikke klar over at det var et problem at vi var nakne, sier hun, totalt uforstående til at det kunne være noe å henge seg opp i. Ungene gikk som på nåler og var livredde for at foreldrene skulle dukke opp nakne mens de hadde besøk av venner. Det skjedde nemlig flere ganger, i en stil bare Harald Eia og Bård Tufte Johansen klarer å parodiere. ? Er det så vanskelig å skjønne at det er kjipt med foreldre som sprader rundt? ? Jo, men ? Pleier ikke du å gå rundt naken i ditt eget hus, spør hun. Fortsatt like forundret. ? Jeg har ikke tenåringsbarn med besøk av venner. Denne gangen har hun skrevet en roman om bistandsarbeidere i et lukket miljø preget av dekadent livsførsel med festing, alkoholkonsum, utroskap, overgrep, voldtekt og incest. Handlingen er diktet opp, men inspirasjonen hentet fra virkeligheten. Fra hun var 11 til 13 år jobbet faren hennes for Unesco i Kabul. Han hadde med seg familien på seks fra Nordberg i Oslo. I 1985 var hun tilbake som lege for Afghanistankomiteens helseteam.? Familien levde et veldig luksusliv med tjenere, atskilt fra vanlige afghanere. Jeg reiste nok til Afghanistan for å reparere noe av det foreldrene mine gjorde feil, sier Mjaaland. Det samme gjør romanens hovedperson Julie, som har mange likhetstrekk med forfatteren. I Klassekampens arkiv fra 1985 figurerer Marianne Mjaaland sammen med den anerkjente krigskirurgen Hans Husum. Begge iført shalwar kamiz, den karakteristiske lokale mannsdrakten med lang, vid skjorte og vide bukser. Ingen var offisielt kvinner, heller ikke Mjaaland. De skulle tross alt jobbe. «Helseteam på flyttefot», sier overskriften, den forteller mye av grunnrisset til romanens historie. I romanen er «Kirurgen» hovedpersonens trygge klippe i Afghanistan. Til forfatteren lar ham bli drept. ? Er «Kirurgen» Hans Husum? Mjaaland ler lett hemmelighetsfull, som en rakkerunge tatt på fersken. ? Ja, han er modell for legen. Og jeg tar livet av ham, bekrefter hun. Mjaaland har brukt 20 år på å tilgi Husum, til tross for at hun beskriver ham som en trygg, sympatisk og svært dyktig kirurg. Årsaken er at han reiste hjem før tida, og Mjaaland ble igjen alene. Husum kan fortelle Klassekampen at han har vært intetanende om Mjaalands tjueårige sinne. ? Jeg framstår nok som tøffere enn jeg er, medgir hun. I løpet av Afghanistan-oppholdet gikk hun ned ti kilo. På slutten stoppet vekta på 43. ? Jeg holdt på å tørne. Det var bare alt. Hele tida var vi litt på flukt fra helikoptre og bomber. Der var skader og syke mennesker jeg ikke kunne gjøre noe for. I perioder var det for farlig å jobbe, vi kunne ikke gjøre noe, og jeg hadde ingen å snakke med. Jeg ble veldig irritabel, desperat, og begynte å regne etter hvor mange sekunder det var igjen til jeg skulle reise, forteller hun. Helsearbeidet var ikke det eneste viktige med helseteamets arbeid. Det handlet vel så mye om å bringe ut historier om Afghanistan under Sovjets okkupasjon. Flere av landsbyene Afghanistankomiteens helseteam jobbet i ble i ettertid bombet og beskutt. ? Var det verdt det? ? Det er helt umulig å svare på. Den militære ledelsen i området vurderte det vel slik at det var verdt å ofre de landsbyene for oppmerksomheten og pengene de fikk til området. Mjaaland tenkte at hvis hun skulle redde verden, måtte det være med kirurgi. Vaksiner og kirurgi er den vestlige verdens bidrag til medisinen, mener hun. De som har lest Mjaalands forrige bok kan ane at noe av begeistringen for kirurgien har sluknet. Mjaaland har tidligere uttalt at mens kirurgi rangerer øverst på legenes rangstige rangerer psykiatrien nederst. Likevel har hun nå valgt det nederste trinnet, og er i gang med en spesialisering i psykiatri.? Jeg er lei snobberiet rundt rangering. Jeg er interessert i folks historier. Og kanskje jeg er litt gæern selv. Mjaaland var den første kvinnelige kirurgen ved sykehuset i Tromsø. I 1995 bestemte hun seg for aldri mer å jobbe som doktor. ? Det var morsomt veldig lenge. Jeg var stjerne. Jeg syntes godt. Jeg forsket godt. Jeg var ansiktet utad. Men når en kommer oppover blir det også spissere. Først var jeg ung og smigret. Så utfordret jeg systemet mer enn jeg burde gjort for min egen del. Erfaringene fra sykehusmiljøet brukte hun i romanen «Unaturlig dødsfall meldes». Mange mente at hun hadde skrevet en bok om sine tidligere kolleger, langt over steken for det akseptable. Også mannen hennes var blant kollegene, men han ble ikke sur. ? Han har ikke lest den. Han synes jeg skriver svulstig og kvalmende. Han har ikke lest den andre boka heller, forteller hun. Fra legemiljøet havnet hun i pressemiljøet. Hun er fortsatt spaltist i Aftenposten, hvor hun begynte via et to måneders stipend for at journalister og forskere skulle bytte jobb. Hun møtte ikke bare velvilje. ? Jeg bestemte meg for at etter de to månedene skulle de trygle meg om å bli. Senere fikk hun ett års vikariat som helsejournalist. Journalisten som egentlig ikke var journalist skrev en artikkel om dagen, og fikk mye bra tilbakemelding. Det ble ikke satt like stor pris på hos alle. Stilen på de interne møtene kunne være litt unødvendig brutal, ifølge Mjaaland. ? Når kommer inside-romanen fra Aftenposten? ? Ja, det kunne kanskje vært noe. Men jeg kjenner nok ikke godt nok til de interne mekanismene. ? Jeg kan hjelpe deg med det. Mjaaland ler. Litt fandenivoldsk. En godt bevart hemmelighet er Mjaalands bakgrunn i ml-bevegelsen. Inntil nå. I flere år var hun «Lene» i AKP (m-l). Offisielt var hun Marianne, lege og kommunestyrerepresentant for RV i Odda. I kommunestyret kom hun etter en privat kumuleringsaksjon.? Jeg lagde mitt eget lille kvinnekupp. RV-damene der var så skjøvet ut. Det var også derfor jeg etterhvert gikk ut av partiet. De var for autoritære, for kvinnefiendtlige. Fra å være helt ute på venstresida svingte pendelen over til høyre, og til direktørstolen i Norsk Hydro i Rjukan. Mjaaland skulle ha sitt femte barn, og planla sin første svangerskapspermisjon i Rjukan. Men så trengte de bedriftslege på Hydro. Mjaaland fikk bra resultater, og vips ble svangerskapspermisjonen byttet ut med en toppstilling. Oppgaven var å legge ned Hydro. ? Det var både trist og belastende. Og det var kanskje noe av grunnen til at jeg sluttet i Hydro. ? Hvor er pendelen nå? ? Det er ikke min tid. Ungdommen, og ikke jeg, må definere dagsorden. Jeg har troen på ungdommen, svarer hun. Men årsakene til at hun gikk inn i ml-bevegelsen kommer fortsatt raskt fram. ? Jeg hadde et internasjonalt engasjement. Jeg var idealist, og oppfattet venstresida som tafatt. Jeg mente at Høyre var bedre enn SV, og det mener jeg fortsatt. SV forkler maktstrukturene. De er med i den liksomverdenen som later som det er store forskjeller mellom de politiske partiene. Jeg mener makt spiller seg ut andre steder. ? Dette må du forklare litt nærmere. ? Forskjellene mellom partiene er så små. Å late som om forskjellene mellom partiene er store er i seg selv en tilsløring, legger hun ut, og avbryter seg selv: Hør på meg nå, nå argumenterer jeg akkurat likt som tidligere, ler hun. Noe tilbaketog til partiet avviser hun med kort hoderysting. ? Jeg var vel litt naiv. Eller jeg var vel veldig naiv. Jeg lar meg forføre litt. Og det henger nok litt sammen med min misjonsbakgrunn, en vilje til å frelse verden. ? Når kommer innside-romanen fra ml-bevegelsen? ? Der er det mye å hente. Kanskje jeg skulle satse på det, sier hun ettertenksomt. Men først skal hun skrive oppfølgeren til sykehusromanen «Unaturlig dødsfall meldes». NRK har kjøpt rettighetene, og muligens blir det tv-serie av den. Så har i alle fall kirurgene i Tromsø mer å glede seg til. Alder: 49 Stilling: Lege og forfatterAktuell med: Romanen «Kandahar», om vestlige bistandsarbeidere i Afghanistan. Skriver oppfølger av sykehusromanen «Unaturlig dødsfall meldes»@sitat:«Jeg var ikke klar over at det var et problem at vi var nakne»@@sitat:«Mannen min synes jeg skriver svulstig og kvalmende»@@sitat:«SV er med i den liksomverden som later som det er store forskjeller mellom de politiske partiene»@

Jo da, Marianne Mjaaland bor her, men hun er ikke kommet hjem ennå. Sønnen åpner døra litt forfjamset. Tar en telefon. Hun er ikke langt unna. Et kvarter senere entrer hovedpersonen sin egen stue i Asker. ? Ja, sånn er jeg altså. Svart hår, grå lugg, rød genser og blå øyne som fanger deg, og med en penn som dissekerer egne opplevelser. Og alltid med litt for liten tid i forhold til alt som skal gjøres. På et blunk rydder hun kjøkkenet, lager espresso på ei godt brukt kanne, og setter seg ned ved kjøkkenbordet. Både Aftenposten, Norsk Hydro og tidligere ml-ere har all grunn til å skjelve i buksene. Årsaken: Mjaaland har hatt nærkontakt med dem. Og i romanene sine tar hun for seg miljøer hun har vært i nærkontakt med. Den siste boka, «Kandahar», kan leses som bokhandleren i Kabuls hevn over hvite vestlige som gjester landet hans. Med Mjaalands forrige roman, «Unaturlig dødsfall meldes», startet en debatt om et lukket legemiljø som beskytter sine egne. Reaksjonene var sterke, og fikk tidligere venner og kolleger til å spytte på henne. Heller ikke mot sine aller nærmeste er Mjaaland alltid like fintfølende. Et år fikk hun morgenkåpe og nattkjole i gave av ungene. ? Jeg var ikke klar over at det var et problem at vi var nakne, sier hun, totalt uforstående til at det kunne være noe å henge seg opp i. Ungene gikk som på nåler og var livredde for at foreldrene skulle dukke opp nakne mens de hadde besøk av venner. Det skjedde nemlig flere ganger, i en stil bare Harald Eia og Bård Tufte Johansen klarer å parodiere.
? Er det så vanskelig å skjønne at det er kjipt med foreldre som sprader rundt? ? Jo, men ? Pleier ikke du å gå rundt naken i ditt eget hus, spør hun. Fortsatt like forundret.
? Jeg har ikke tenåringsbarn med besøk av venner. Denne gangen har hun skrevet en roman om bistandsarbeidere i et lukket miljø preget av dekadent livsførsel med festing, alkoholkonsum, utroskap, overgrep, voldtekt og incest. Handlingen er diktet opp, men inspirasjonen hentet fra virkeligheten. Fra hun var 11 til 13 år jobbet faren hennes for Unesco i Kabul. Han hadde med seg familien på seks fra Nordberg i Oslo. I 1985 var hun tilbake som lege for Afghanistankomiteens helseteam.? Familien levde et veldig luksusliv med tjenere, atskilt fra vanlige afghanere. Jeg reiste nok til Afghanistan for å reparere noe av det foreldrene mine gjorde feil, sier Mjaaland. Det samme gjør romanens hovedperson Julie, som har mange likhetstrekk med forfatteren. I Klassekampens arkiv fra 1985 figurerer Marianne Mjaaland sammen med den anerkjente krigskirurgen Hans Husum. Begge iført
shalwar kamiz, den karakteristiske lokale mannsdrakten med lang, vid skjorte og vide bukser. Ingen var offisielt kvinner, heller ikke Mjaaland. De skulle tross alt jobbe. «Helseteam på flyttefot», sier overskriften, den forteller mye av grunnrisset til romanens historie. I romanen er «Kirurgen» hovedpersonens trygge klippe i Afghanistan. Til forfatteren lar ham bli drept.
? Er «Kirurgen» Hans Husum? Mjaaland ler lett hemmelighetsfull, som en rakkerunge tatt på fersken. ? Ja, han er modell for legen. Og jeg tar livet av ham, bekrefter hun. Mjaaland har brukt 20 år på å tilgi Husum, til tross for at hun beskriver ham som en trygg, sympatisk og svært dyktig kirurg. Årsaken er at han reiste hjem før tida, og Mjaaland ble igjen alene. Husum kan fortelle Klassekampen at han har vært intetanende om Mjaalands tjueårige sinne. ? Jeg framstår nok som tøffere enn jeg er, medgir hun. I løpet av Afghanistan-oppholdet gikk hun ned ti kilo. På slutten stoppet vekta på 43. ? Jeg holdt på å tørne. Det var bare alt. Hele tida var vi litt på flukt fra helikoptre og bomber. Der var skader og syke mennesker jeg ikke kunne gjøre noe for. I perioder var det for farlig å jobbe, vi kunne ikke gjøre noe, og jeg hadde ingen å snakke med. Jeg ble veldig irritabel, desperat, og begynte å regne etter hvor mange sekunder det var igjen til jeg skulle reise, forteller hun. Helsearbeidet var ikke det eneste viktige med helseteamets arbeid. Det handlet vel så mye om å bringe ut historier om Afghanistan under Sovjets okkupasjon. Flere av landsbyene Afghanistankomiteens helseteam jobbet i ble i ettertid bombet og beskutt.
? Var det verdt det? ? Det er helt umulig å svare på. Den militære ledelsen i området vurderte det vel slik at det var verdt å ofre de landsbyene for oppmerksomheten og pengene de fikk til området. Mjaaland tenkte at hvis hun skulle redde verden, måtte det være med kirurgi. Vaksiner og kirurgi er den vestlige verdens bidrag til medisinen, mener hun. De som har lest Mjaalands forrige bok kan ane at noe av begeistringen for kirurgien har sluknet. Mjaaland har tidligere uttalt at mens kirurgi rangerer øverst på legenes rangstige rangerer psykiatrien nederst. Likevel har hun nå valgt det nederste trinnet, og er i gang med en spesialisering i psykiatri.? Jeg er lei snobberiet rundt rangering. Jeg er interessert i folks historier. Og kanskje jeg er litt gæern selv. Mjaaland var den første kvinnelige kirurgen ved sykehuset i Tromsø. I 1995 bestemte hun seg for aldri mer å jobbe som doktor. ? Det var morsomt veldig lenge. Jeg var stjerne. Jeg syntes godt. Jeg forsket godt. Jeg var ansiktet utad. Men når en kommer oppover blir det også spissere. Først var jeg ung og smigret. Så utfordret jeg systemet mer enn jeg burde gjort for min egen del. Erfaringene fra sykehusmiljøet brukte hun i romanen «Unaturlig dødsfall meldes». Mange mente at hun hadde skrevet en bok om sine tidligere kolleger, langt over steken for det akseptable. Også mannen hennes var blant kollegene, men han ble ikke sur. ? Han har ikke lest den. Han synes jeg skriver svulstig og kvalmende. Han har ikke lest den andre boka heller, forteller hun. Fra legemiljøet havnet hun i pressemiljøet. Hun er fortsatt spaltist i Aftenposten, hvor hun begynte via et to måneders stipend for at journalister og forskere skulle bytte jobb. Hun møtte ikke bare velvilje. ? Jeg bestemte meg for at etter de to månedene skulle de trygle meg om å bli. Senere fikk hun ett års vikariat som helsejournalist. Journalisten som egentlig ikke var journalist skrev en artikkel om dagen, og fikk mye bra tilbakemelding. Det ble ikke satt like stor pris på hos alle. Stilen på de interne møtene kunne være litt unødvendig brutal, ifølge Mjaaland.
? Når kommer inside-romanen fra Aftenposten? ? Ja, det kunne kanskje vært noe. Men jeg kjenner nok ikke godt nok til de interne mekanismene.
? Jeg kan hjelpe deg med det. Mjaaland ler. Litt fandenivoldsk. En godt bevart hemmelighet er Mjaalands bakgrunn i ml-bevegelsen. Inntil nå. I flere år var hun «Lene» i AKP (m-l). Offisielt var hun Marianne, lege og kommunestyrerepresentant for RV i Odda. I kommunestyret kom hun etter en privat kumuleringsaksjon.? Jeg lagde mitt eget lille kvinnekupp. RV-damene der var så skjøvet ut. Det var også derfor jeg etterhvert gikk ut av partiet. De var for autoritære, for kvinnefiendtlige. Fra å være helt ute på venstresida svingte pendelen over til høyre, og til direktørstolen i Norsk Hydro i Rjukan. Mjaaland skulle ha sitt femte barn, og planla sin første svangerskapspermisjon i Rjukan. Men så trengte de bedriftslege på Hydro. Mjaaland fikk bra resultater, og vips ble svangerskapspermisjonen byttet ut med en toppstilling. Oppgaven var å legge ned Hydro. ? Det var både trist og belastende. Og det var kanskje noe av grunnen til at jeg sluttet i Hydro.
? Hvor er pendelen nå? ? Det er ikke min tid. Ungdommen, og ikke jeg, må definere dagsorden. Jeg har troen på ungdommen, svarer hun. Men årsakene til at hun gikk inn i ml-bevegelsen kommer fortsatt raskt fram. ? Jeg hadde et internasjonalt engasjement. Jeg var idealist, og oppfattet venstresida som tafatt. Jeg mente at Høyre var bedre enn SV, og det mener jeg fortsatt. SV forkler maktstrukturene. De er med i den liksomverdenen som later som det er store forskjeller mellom de politiske partiene. Jeg mener makt spiller seg ut andre steder.
? Dette må du forklare litt nærmere. ? Forskjellene mellom partiene er så små. Å late som om forskjellene mellom partiene er store er i seg selv en tilsløring, legger hun ut, og avbryter seg selv: Hør på meg nå, nå argumenterer jeg akkurat likt som tidligere, ler hun. Noe tilbaketog til partiet avviser hun med kort hoderysting. ? Jeg var vel litt naiv. Eller jeg var vel veldig naiv. Jeg lar meg forføre litt. Og det henger nok litt sammen med min misjonsbakgrunn, en vilje til å frelse verden.
? Når kommer innside-romanen fra ml-bevegelsen? ? Der er det mye å hente. Kanskje jeg skulle satse på det, sier hun ettertenksomt. Men først skal hun skrive oppfølgeren til sykehusromanen «Unaturlig dødsfall meldes». NRK har kjøpt rettighetene, og muligens blir det tv-serie av den. Så har i alle fall kirurgene i Tromsø mer å glede seg til. Alder: 49 Stilling: Lege og forfatterAktuell med: Romanen «Kandahar», om vestlige bistandsarbeidere i Afghanistan. Skriver oppfølger av sykehusromanen «Unaturlig dødsfall meldes»@sitat:«Jeg var ikke klar over at det var et problem at vi var nakne»@@sitat:«Mannen min synes jeg skriver svulstig og kvalmende»@@sitat:«SV er med i den liksomverden som later som det er store forskjeller mellom de politiske partiene»@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.28