Torsdag 28. oktober 2004 Innenriks

Poesien til makta!

- Jeg fant teaterfornyeren Artaud der andre fant sin politiske ledestjerne på 1970-tallet, sier skuespiller og regissør Lars Øyno.

«Den som drikker av min munn vil bli som jeg og jeg vil bli som ham. Og det som er skjult vil bli åpenbart for ham.»

Med disse ordene åpner «Thomasevangeliet», i Grusomhetens Teater sin versjon av den apokryfe skriften. Forestillingen har urpremiere 28. oktober.

- Thomasevangeliet er et evangelium som ikke er godkjent av kirken, på samme måte som Grusomhetens Teater er en teaterform som ikke er godkjent av teaterinstitisjonen, sier Lars Øyno.

Han er grunnleggeren av Grusomhetens Teater, en fri teatergruppe som arbeider etter franskmannen Antonin Artauds teaterteori. Artaud ønsket å finne et totalt, rituelt, fysisk og dionysisk teaterspråk, i opposisjon til det rasjonelle, realistiske, psykologisk motiverte apollinske spåket vi er vant til å se på vestlige scener.

- Gjennom å spille ut grusomheten i tilværelsen, ønsket Artaud å finne fram til livsapetitten igjen. Gjennom å sette ord på smerten, ved å synliggjøre alt som den vestlige kultur ønsker å skjule; det skakke, det rare, det mørke, det uforklarlige, virker teatret som et smertens evangelium. Det virker helbredende, sier Øyno med dyp røst og strengt blikk.

- Kall det gjerne en slags psykoanalyse, men Artauds begrep om grusomhetens teater ønsker å trenge dypere enn det sosiale og psykologiske. Vi vil ned til det metafysiske planet. Grusomhetens Teater benytter et omveltende teaterspråk; det er revolusjonært i både åndelig og materiell forstand. Vi skaper et nytt uttrykk som ikke bare taler til intellektet, men til hele den musikalske, poetiske kroppen. Vi vil vekke til livet det sivilisasjonen har drept; det hellige bak overflateestetikken og de materielle verdiene, sier Øyno, som har vært kunstnerisk leder for teatret i 12 år.

Fysikk og pust

Vi sitter i teatergruppas egne scenelokaler i kulturhuset Hausmania i Oslo. På scenen har sju skuespillere, blant dem Øynos «faste», Robert Skjærstad og Hanne Dieserud, nettopp konsentrert og i stillhet balansert barn i tiårsalderen på skuldrene sine. Fysisk kontroll og pusteteknikk er skuespillernes fremste arbeidsredskap.

- Barna er med i forestillingen for å gi liv til Jesus' sitater. Skuespillerne, som gestalter menneskene, er fri for replikker. De representerer sivilisasjonens verden, styrt av konvensjonene. De er ufrie. Men samtidig lytter de, er disipler og tar imot ordene fra Jesus. Mange av scenene improviserer vi fram ut fra en grunnleggende idé. Jeg forstår ikke alltid alt selv. Sånn må det være, handlingen må leve mellom scenen og salen, sier Øyno.

For Aurtaud lå det revolusjonerende i teatret ikke i det sosialrealistiske eller episke, men i den kollektive, rituelle, magiske og absolutte teaterhandlingen. Han ønsket å frata ordene deres beskrivende rolle og i stedet lade dem med magi og besvergelse. Balinesisk teater var en viktig inspirasjonskilde. Det samme var pesten, ikke bare som historisk fenomen, men også som en generell dimensjon i tilværelsen.

Erkjennelse

Thomasevangeliet står ikke i Bibelen, men er trolig eldre enn de fire evangeliene. Teksten ble funnet på en papyrusrull i det øvre Egypt i 1945 og skal inneholde en rekke utsagn av Jesus. Omtrent halvparten av dem kjenner vi igjen fra de andre evangeliene.

- Hvorfor iscenesette dette bortgjemte evangeliet?

- Jesus-sitatene hos Thomas handler om erkjennelse og selvinnsikt, ikke om tro, endetida eller Jesus som Guds sønn. De forteller om veien til Gud, om hvordan leve et anstendig liv, i fred og forsoning med hverandre. Men den kristne kirke fant Thomas-evangeliet opprørende og farlig. Kirken ville forme Jesus-skikkelsen som det passet dem, blant annet ble de kvinnelige disiplene og de mest kontroversielle Jesus-sitatene strøket. Thomas-evangeliet og Aurtaud har et felles mål, nemlig å skape forandring hos det verdslige mennesket; de vil lege sivilisasjonens sykdom. Jesus, som Aurtaud, var revolusjonær, og begge var kontroversielle i det samfunnet de levde i.

- Ligger det et kristent budskap i bunn hos deg?

- Nei, nei. Kirken har jo avvist Thomas-evangeliet. En prest fortalte meg at evangeliet blir tatt til inntekt for New Age. Det aner jeg ingenting om. Nei, jeg ønsker ikke å misjonere for annet enn at vi må gjenfinne vårt tapte paradis. Poesien til makta. Nå!

Loslitt vagabond

Lars Øyno var ung og radikal da han ved en tilfeldighet kom over en artikkel om Aurtaud i et svensk tidsskrift. Året var 1979.

- Jeg gikk rundt som en loslitt vagabond, og mistrivdes stort med de sosiale skillene i samfunnet rundt meg. Så oppdaget jeg altså Aurtaud, og så hvordan teatret kunne være redskap for en revolusjonær idé. I Aurtaud fant jeg en kamerat, en politisk meningsfelle, en ledestjerne. Det ble min politiske oppvåkning, og jeg skjønte at jeg måtte skaffe meg en profesjonell utdannelse, så jeg i det minste ble tatt seriøst.

På Teaterhøgskolen tidlig på 80-tallet spilte han sin første Aurtaud-forestilling sammen med Terje Strømdahl. 13 forestillinger seinere leder han en av svært få frigrupper med egen teaterscene. Hans forrige forestilling, «Peer Gynt» ble sett av over 2000 mennesker, og Grusomhetens Teater topper Norsk Kulturråds bevilgningsliste til frie scenegrupper for 2004 - med 1,7 millioner kroner i støtte.

- Og likevel hevder du at teatret ditt ikke er godkjent?

- Kulturrådet er ikke kommersielt innstilt. Mange respekterer grupper som kompomissløst baner vei for nye uttryksformer, men i det store kunst- og kulturetablissementet er det metafysiske teaterspråket fremdeles langt ute.

«Den som drikker av min munn vil bli som jeg og jeg vil bli som ham. Og det som er skjult vil bli åpenbart for ham.»

Med disse ordene åpner «Thomasevangeliet», i Grusomhetens Teater sin versjon av den apokryfe skriften. Forestillingen har urpremiere 28. oktober.

- Thomasevangeliet er et evangelium som ikke er godkjent av kirken, på samme måte som Grusomhetens Teater er en teaterform som ikke er godkjent av teaterinstitisjonen, sier Lars Øyno.

Han er grunnleggeren av Grusomhetens Teater, en fri teatergruppe som arbeider etter franskmannen Antonin Artauds teaterteori. Artaud ønsket å finne et totalt, rituelt, fysisk og dionysisk teaterspråk, i opposisjon til det rasjonelle, realistiske, psykologisk motiverte apollinske spåket vi er vant til å se på vestlige scener.

- Gjennom å spille ut grusomheten i tilværelsen, ønsket Artaud å finne fram til livsapetitten igjen. Gjennom å sette ord på smerten, ved å synliggjøre alt som den vestlige kultur ønsker å skjule; det skakke, det rare, det mørke, det uforklarlige, virker teatret som et smertens evangelium. Det virker helbredende, sier Øyno med dyp røst og strengt blikk.

- Kall det gjerne en slags psykoanalyse, men Artauds begrep om grusomhetens teater ønsker å trenge dypere enn det sosiale og psykologiske. Vi vil ned til det metafysiske planet. Grusomhetens Teater benytter et omveltende teaterspråk; det er revolusjonært i både åndelig og materiell forstand. Vi skaper et nytt uttrykk som ikke bare taler til intellektet, men til hele den musikalske, poetiske kroppen. Vi vil vekke til livet det sivilisasjonen har drept; det hellige bak overflateestetikken og de materielle verdiene, sier Øyno, som har vært kunstnerisk leder for teatret i 12 år.

Fysikk og pust
Vi sitter i teatergruppas egne scenelokaler i kulturhuset Hausmania i Oslo. På scenen har sju skuespillere, blant dem Øynos «faste», Robert Skjærstad og Hanne Dieserud, nettopp konsentrert og i stillhet balansert barn i tiårsalderen på skuldrene sine. Fysisk kontroll og pusteteknikk er skuespillernes fremste arbeidsredskap.

- Barna er med i forestillingen for å gi liv til Jesus' sitater. Skuespillerne, som gestalter menneskene, er fri for replikker. De representerer sivilisasjonens verden, styrt av konvensjonene. De er ufrie. Men samtidig lytter de, er disipler og tar imot ordene fra Jesus. Mange av scenene improviserer vi fram ut fra en grunnleggende idé. Jeg forstår ikke alltid alt selv. Sånn må det være, handlingen må leve mellom scenen og salen, sier Øyno.

For Aurtaud lå det revolusjonerende i teatret ikke i det sosialrealistiske eller episke, men i den kollektive, rituelle, magiske og absolutte teaterhandlingen. Han ønsket å frata ordene deres beskrivende rolle og i stedet lade dem med magi og besvergelse. Balinesisk teater var en viktig inspirasjonskilde. Det samme var pesten, ikke bare som historisk fenomen, men også som en generell dimensjon i tilværelsen.

Erkjennelse
Thomasevangeliet står ikke i Bibelen, men er trolig eldre enn de fire evangeliene. Teksten ble funnet på en papyrusrull i det øvre Egypt i 1945 og skal inneholde en rekke utsagn av Jesus. Omtrent halvparten av dem kjenner vi igjen fra de andre evangeliene.

- Hvorfor iscenesette dette bortgjemte evangeliet?

- Jesus-sitatene hos Thomas handler om erkjennelse og selvinnsikt, ikke om tro, endetida eller Jesus som Guds sønn. De forteller om veien til Gud, om hvordan leve et anstendig liv, i fred og forsoning med hverandre. Men den kristne kirke fant Thomas-evangeliet opprørende og farlig. Kirken ville forme Jesus-skikkelsen som det passet dem, blant annet ble de kvinnelige disiplene og de mest kontroversielle Jesus-sitatene strøket. Thomas-evangeliet og Aurtaud har et felles mål, nemlig å skape forandring hos det verdslige mennesket; de vil lege sivilisasjonens sykdom. Jesus, som Aurtaud, var revolusjonær, og begge var kontroversielle i det samfunnet de levde i.

- Ligger det et kristent budskap i bunn hos deg?

- Nei, nei. Kirken har jo avvist Thomas-evangeliet. En prest fortalte meg at evangeliet blir tatt til inntekt for New Age. Det aner jeg ingenting om. Nei, jeg ønsker ikke å misjonere for annet enn at vi må gjenfinne vårt tapte paradis. Poesien til makta. Nå!

Loslitt vagabond
Lars Øyno var ung og radikal da han ved en tilfeldighet kom over en artikkel om Aurtaud i et svensk tidsskrift. Året var 1979.

- Jeg gikk rundt som en loslitt vagabond, og mistrivdes stort med de sosiale skillene i samfunnet rundt meg. Så oppdaget jeg altså Aurtaud, og så hvordan teatret kunne være redskap for en revolusjonær idé. I Aurtaud fant jeg en kamerat, en politisk meningsfelle, en ledestjerne. Det ble min politiske oppvåkning, og jeg skjønte at jeg måtte skaffe meg en profesjonell utdannelse, så jeg i det minste ble tatt seriøst.

På Teaterhøgskolen tidlig på 80-tallet spilte han sin første Aurtaud-forestilling sammen med Terje Strømdahl. 13 forestillinger seinere leder han en av svært få frigrupper med egen teaterscene. Hans forrige forestilling, «Peer Gynt» ble sett av over 2000 mennesker, og Grusomhetens Teater topper Norsk Kulturråds bevilgningsliste til frie scenegrupper for 2004 - med 1,7 millioner kroner i støtte.

- Og likevel hevder du at teatret ditt ikke er godkjent?

- Kulturrådet er ikke kommersielt innstilt. Mange respekterer grupper som kompomissløst baner vei for nye uttryksformer, men i det store kunst- og kulturetablissementet er det metafysiske teaterspråket fremdeles langt ute.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.28