Onsdag 29. desember 2004 Kultur og medier

Se bak stjernene

Har norsk film fått ufortjent mye ros og høye karakterer av et samlet anmelderkorps i året som har gått?

De to siste årene har for alvor brakt det norske folk inn i kinosalene. Tendensen som ble skapt med Pål Jackmans «Detektor» og Hans Petter Molands «Aberdeen» i 2000 og «Elling» i 2001 har utviklet seg til en utbredt idé om at norsk film ikke lenger er sært, rart og dårlig; flere norske filmer har i 2003 og 2004 trukket over hundre tusen besøkende.

Filmene har vært mange, jevnt over har kvaliteten økt. Dette er en god ting i seg selv, fordi det skaper optimisme i filmmiljøet, og fordi skuespillerne får sjansen til å trene sine kvaliteter for spill foran kamera, som tross alt er noe annet enn på en scene. Stor publikumsoppslutning skaper også bedre økonomiske rammer, for det koster dessverre mye penger å lage god film, noe César Ducasses norsk-franske science fiction-film «Lies inc.» er et godt eksempel på. Lavbudsjettfilmer rammes ofte av manglende tekniske og estetiske kvaliteter, ikke minst på lydsiden.

Derfor skal vi være glade for at det endelig lages mye film i Norge, fordi vi har fått en filmskole på Lillehammer som utvikler talenter, og fordi folk vil se det talentene lager.

Men alt er likevel ikke rosenrødt i norsk film, og de gode terningkastene og karakterene har blitt møtt med kritikk av blant andre Arbeiderbladet og Dagsavisens tidligere anmelder, Harald Kolstad. I Morgenbladet i høst angrep han med sedvanlig, bombastisk pondus oss anmeldere som har bidratt til, med Kolstads ord, «dagens overopphetede klima av systematisk og uvettig skamros». Slik sett har undertegnede, som Klassekampens anmelder gjennom hele 2004, bidratt til dette, fordi jeg har gitt mange av de debatterte stjernene til norske filmer. Dagsavisens Mode Steinkjer er en annen anmelder som har bidratt til «hypen», og da filmbladet Rushprint undersøkte hvordan han reflekterer rundt terningene, uttalte han at «karaktersystemet er på godt og vondt. Det er et leservennlig tabloid virkemiddel, som gir en kjapp innføring i hva kritikeren mener og som gjør det lett å feste blikket. Faren er at folk bare ser på karakteren og ikke går mer inn i teksten».

Dette er en analyse jeg er enig i. Håpet er jo at leserne ønsker å se bak stjernene som Klassekampen opererer med. Det er selvsagt delte meninger om hvorvidt norske filmer har fått ufortjent gode karakterer, men fokuset på dette spørsmålet har ført til at nettopp dette er temaet for Norsk filmkritikerlags årlige fagseminar under Tromsø Filmfestival i januar 2005. Det tyder på at fagmiljøet imøtekommer kritikken, og ønsker debatt. Det har jo blitt hevdet at de gode kritikkene stammer fra norske anmelderes ønske om at norsk film skal være bra, og at anmelderne dermed villedes av sitt eget ønske om kvalitet. I verste fall er lovprisingen en slags nasjonalistisk narsissisme, i beste fall naiv nasjonalromantikk.

Det er ikke norske filmanmelderes jobb på gjøre norsk film bedre. Så kan man spørre seg om det er vanskeligere å slakte eller kritisere en film av en regissør man har intervjuet eller kjenner personlig. Motivene kan være mange, men for min egen del, og det jeg velger å tro at andre handler ut fra, har norske filmer fått gode karakterer fordi de har vært gode. Harald Kolstad har tross alt sett på det som sin plikt å rakke ned på filmer som majoriteten kan enes om at er bra. Publikum ser også ut til å være enig med anmelderne, selv om besøket har dalt etter fjorårets rekord.

Norge er fortsatt ikke verdens ledende filmland, og det er nok anmelderne klar over. De positive tendensene jeg nevnte er der like fullt, men ett av midlene til denne utviklingen er ikke like positivt i mine øyne. Det som har brakt tilskuerne inn i kinomørket er nemlig at Norge har lært seg å lage sjangerfilm, noe som er lett å markedsføre, men samtidig forutsigbart og ofte flatt og statisk på karaktersiden. De beste filmene har vært de som har motarbeidet trangen til å lage såkalt manualfilm, som jeg mener presser kunstaspektet ut av filmmediet, og produksjonen inn på samlebåndet.

Romantiske komedier har nesten bestandig vært populært, og selv om det var langt flere i fjor enn i år, er den grunnleggende rom-kom-strukturen til stede i mange filmer. Vi har også fått en ren skrekkfilm («Villmark», 2003), noe norsk film knapt har rørt siden Kåre Bergstrøms «De dødes tjern» fra 1958. I år har vi fått servert en politifilm («Den som frykter ulven»), og til og med en musikal («Alt for Egil»). Sjangerfilmene er derfor et tveegget sverd: De drar publikum inn i salen, men det ødelegger ofte dybden i historiene, og også ofte i formen som benyttes.

Politikk og samfunnskritikk prioriteres heller ikke høyt når det skrives sjangerfilm, der underholdende eskapisme settes høyere enn kritisk refleksjon. I film, og for så vidt annen kunst, er politisering av tematikken gjerne forbundet med venstreorienterte standpunkter og kunstnere. Utviklingen mot færre radikale ideer foregår ikke bare i norsk film, det er et internasjonalt fenomen som med unntak har ligget brakk siden Costa-Gavras' «Missing» fra 1982. Sterke samfunnsskildringer eksisterer absolutt i internasjonal film, men filmskaperens selvstendige, politiske stempel er i ferd med å viskes helt ut.

I norsk spillefilm finnes ingen av delene i disse dager, og det stemmer ikke overens med engasjementet som finnes i samfunnet generelt. Heldigvis har dokumentarfilmen tatt på seg noe av ansvaret for denne formidlingen, og Karoline Frogners «Tradra - i går ble jeg tater» svarte til forventningene, både når det gjelder kritikk og engasjement. Frogner maktet også å skildre dette på en rørende og personlig måte gjennom Bjørn Granums øyne.

Margreth Olins «Ungdommens råskap» satte dessuten skolepolitikken på dagsorden, og endelig ble film satt på plakaten i tv-kanalenes debattprogrammer. Mitt håp er at noen i norsk film inspireres av Lukas Moodysson, som med «Lilja 4-ever» og «Et hull i mitt hjerte» har tatt steget opp til 1960- og 70-tallets radikale auteurer som Godard, Pasolini, Rocha, Straub, Oshima og Costa-Gavras. Erik Løchens «Motforestilling», Oddvar Bull Tuhus og den ofte utskjelte duoen Wam/Vennerød har jo bevist at det er mulig å lage politisk film i Norge også. Dessverre anser jeg avpolitisering av den mest kommersielle av alle kunstformer som et tegn i tiden. Norsk film følger hjertelig opp.

Den mest negative trenden er ny norsk films dumme, underdanige og passive skildringer av kvinner. I år har kun «Bare Bea», «Ikke naken» og «Salto, salmiakk og kaffe» skildret noenlunde oppegående og aktive kvinner, kvinner som ikke bare er til stede for å se vakre ut eller bli en symbolsk premie for den unge mannens jakt på selvrealisering og lykke.

Om det er tilfeldig at Bea, venninnene hennes og Selma i Torunn Lians film er barn og ungdom, umyndige personer uten erfaring fra voksenlivet, vet jeg ikke. Blir kvinner trofeer etter passerte 18 år? Det er ikke min erfaring, og selv om poesi bør verdsettes i kunsten, er ikke realisme å forakte heller.

Verstingene har vært «Kvinnen i mitt liv», «United» og «Buddy» fra 2003 og «Alt for Egil» og «Monstertorsdag» fra i år. Alle mer eller mindre romantiske komedier. Da er det å foretrekke at kvinnene er så å si utradert fra historien, som i «Uno»; årets beste norske spillefilm.

Feministene i Fett har tatt tak i dette i siste nummer, og skriver blant annet: «Gi meg kvinnekarakterer som oppfører seg annerledes enn man forventer! Gi meg kvinner som er mer opptatt av samfunnet enn familien. Gi meg kvinner som velger å være upopulære, og som har egen vilje uten at de er onde av den grunn!» Det er godt skrevet, og det burde ikke være umulig.

Spørsmålet er hvor stor sammenheng dette har med den store mannsdominansen på regissør- og manussiden i norsk film, en tendens som ser ut til å eskalere i 2005, da kun to av 19 forespeilede filmprosjekter vil bli regissert av kvinner. Vibeke Idsøe og debutant Sara Johnsen får sjansen til å rette opp noe av dette bildet allerede tidlig neste år, men strengt tatt burde man ikke kreve at det kun er damene som skal bidra til å rette opp disse merkelige, og triste, karakterskildringene. Filmfondet må være seg sitt ansvar bevisst, for kvotering burde ideelt sett være unødvendig.

Det blir spennende å følge norsk film og dets nykommere og travere i 2005, men Harald Kolstad skal ikke være alene om å stille krav til det man ser. Det må alle norske filmanmeldere, og gjerne også publikum, følge opp.

De to siste årene har for alvor brakt det norske folk inn i kinosalene. Tendensen som ble skapt med Pål Jackmans «Detektor» og Hans Petter Molands «Aberdeen» i 2000 og «Elling» i 2001 har utviklet seg til en utbredt idé om at norsk film ikke lenger er sært, rart og dårlig; flere norske filmer har i 2003 og 2004 trukket over hundre tusen besøkende.

Filmene har vært mange, jevnt over har kvaliteten økt. Dette er en god ting i seg selv, fordi det skaper optimisme i filmmiljøet, og fordi skuespillerne får sjansen til å trene sine kvaliteter for spill foran kamera, som tross alt er noe annet enn på en scene. Stor publikumsoppslutning skaper også bedre økonomiske rammer, for det koster dessverre mye penger å lage god film, noe César Ducasses norsk-franske science fiction-film «Lies inc.» er et godt eksempel på. Lavbudsjettfilmer rammes ofte av manglende tekniske og estetiske kvaliteter, ikke minst på lydsiden.

Derfor skal vi være glade for at det endelig lages mye film i Norge, fordi vi har fått en filmskole på Lillehammer som utvikler talenter, og fordi folk vil se det talentene lager.

Men alt er likevel ikke rosenrødt i norsk film, og de gode terningkastene og karakterene har blitt møtt med kritikk av blant andre Arbeiderbladet og Dagsavisens tidligere anmelder, Harald Kolstad. I Morgenbladet i høst angrep han med sedvanlig, bombastisk pondus oss anmeldere som har bidratt til, med Kolstads ord, «dagens overopphetede klima av systematisk og uvettig skamros». Slik sett har undertegnede, som Klassekampens anmelder gjennom hele 2004, bidratt til dette, fordi jeg har gitt mange av de debatterte stjernene til norske filmer. Dagsavisens Mode Steinkjer er en annen anmelder som har bidratt til «hypen», og da filmbladet Rushprint undersøkte hvordan han reflekterer rundt terningene, uttalte han at «karaktersystemet er på godt og vondt. Det er et leservennlig tabloid virkemiddel, som gir en kjapp innføring i hva kritikeren mener og som gjør det lett å feste blikket. Faren er at folk bare ser på karakteren og ikke går mer inn i teksten».

Dette er en analyse jeg er enig i. Håpet er jo at leserne ønsker å se bak stjernene som Klassekampen opererer med. Det er selvsagt delte meninger om hvorvidt norske filmer har fått ufortjent gode karakterer, men fokuset på dette spørsmålet har ført til at nettopp dette er temaet for Norsk filmkritikerlags årlige fagseminar under Tromsø Filmfestival i januar 2005. Det tyder på at fagmiljøet imøtekommer kritikken, og ønsker debatt. Det har jo blitt hevdet at de gode kritikkene stammer fra norske anmelderes ønske om at norsk film skal være bra, og at anmelderne dermed villedes av sitt eget ønske om kvalitet. I verste fall er lovprisingen en slags nasjonalistisk narsissisme, i beste fall naiv nasjonalromantikk.

Det er ikke norske filmanmelderes jobb på gjøre norsk film bedre. Så kan man spørre seg om det er vanskeligere å slakte eller kritisere en film av en regissør man har intervjuet eller kjenner personlig. Motivene kan være mange, men for min egen del, og det jeg velger å tro at andre handler ut fra, har norske filmer fått gode karakterer fordi de har vært gode. Harald Kolstad har tross alt sett på det som sin plikt å rakke ned på filmer som majoriteten kan enes om at er bra. Publikum ser også ut til å være enig med anmelderne, selv om besøket har dalt etter fjorårets rekord.

Norge er fortsatt ikke verdens ledende filmland, og det er nok anmelderne klar over. De positive tendensene jeg nevnte er der like fullt, men ett av midlene til denne utviklingen er ikke like positivt i mine øyne. Det som har brakt tilskuerne inn i kinomørket er nemlig at Norge har lært seg å lage sjangerfilm, noe som er lett å markedsføre, men samtidig forutsigbart og ofte flatt og statisk på karaktersiden. De beste filmene har vært de som har motarbeidet trangen til å lage såkalt manualfilm, som jeg mener presser kunstaspektet ut av filmmediet, og produksjonen inn på samlebåndet.

Romantiske komedier har nesten bestandig vært populært, og selv om det var langt flere i fjor enn i år, er den grunnleggende rom-kom-strukturen til stede i mange filmer. Vi har også fått en ren skrekkfilm («Villmark», 2003), noe norsk film knapt har rørt siden Kåre Bergstrøms «De dødes tjern» fra 1958. I år har vi fått servert en politifilm («Den som frykter ulven»), og til og med en musikal («Alt for Egil»). Sjangerfilmene er derfor et tveegget sverd: De drar publikum inn i salen, men det ødelegger ofte dybden i historiene, og også ofte i formen som benyttes.

Politikk og samfunnskritikk prioriteres heller ikke høyt når det skrives sjangerfilm, der underholdende eskapisme settes høyere enn kritisk refleksjon. I film, og for så vidt annen kunst, er politisering av tematikken gjerne forbundet med venstreorienterte standpunkter og kunstnere. Utviklingen mot færre radikale ideer foregår ikke bare i norsk film, det er et internasjonalt fenomen som med unntak har ligget brakk siden Costa-Gavras' «Missing» fra 1982. Sterke samfunnsskildringer eksisterer absolutt i internasjonal film, men filmskaperens selvstendige, politiske stempel er i ferd med å viskes helt ut.

I norsk spillefilm finnes ingen av delene i disse dager, og det stemmer ikke overens med engasjementet som finnes i samfunnet generelt. Heldigvis har dokumentarfilmen tatt på seg noe av ansvaret for denne formidlingen, og Karoline Frogners «Tradra - i går ble jeg tater» svarte til forventningene, både når det gjelder kritikk og engasjement. Frogner maktet også å skildre dette på en rørende og personlig måte gjennom Bjørn Granums øyne.

Margreth Olins «Ungdommens råskap» satte dessuten skolepolitikken på dagsorden, og endelig ble film satt på plakaten i tv-kanalenes debattprogrammer. Mitt håp er at noen i norsk film inspireres av Lukas Moodysson, som med «Lilja 4-ever» og «Et hull i mitt hjerte» har tatt steget opp til 1960- og 70-tallets radikale auteurer som Godard, Pasolini, Rocha, Straub, Oshima og Costa-Gavras. Erik Løchens «Motforestilling», Oddvar Bull Tuhus og den ofte utskjelte duoen Wam/Vennerød har jo bevist at det er mulig å lage politisk film i Norge også. Dessverre anser jeg avpolitisering av den mest kommersielle av alle kunstformer som et tegn i tiden. Norsk film følger hjertelig opp.

Den mest negative trenden er ny norsk films dumme, underdanige og passive skildringer av kvinner. I år har kun «Bare Bea», «Ikke naken» og «Salto, salmiakk og kaffe» skildret noenlunde oppegående og aktive kvinner, kvinner som ikke bare er til stede for å se vakre ut eller bli en symbolsk premie for den unge mannens jakt på selvrealisering og lykke.

Om det er tilfeldig at Bea, venninnene hennes og Selma i Torunn Lians film er barn og ungdom, umyndige personer uten erfaring fra voksenlivet, vet jeg ikke. Blir kvinner trofeer etter passerte 18 år? Det er ikke min erfaring, og selv om poesi bør verdsettes i kunsten, er ikke realisme å forakte heller.

Verstingene har vært «Kvinnen i mitt liv», «United» og «Buddy» fra 2003 og «Alt for Egil» og «Monstertorsdag» fra i år. Alle mer eller mindre romantiske komedier. Da er det å foretrekke at kvinnene er så å si utradert fra historien, som i «Uno»; årets beste norske spillefilm.

Feministene i Fett har tatt tak i dette i siste nummer, og skriver blant annet: «Gi meg kvinnekarakterer som oppfører seg annerledes enn man forventer! Gi meg kvinner som er mer opptatt av samfunnet enn familien. Gi meg kvinner som velger å være upopulære, og som har egen vilje uten at de er onde av den grunn!» Det er godt skrevet, og det burde ikke være umulig.

Spørsmålet er hvor stor sammenheng dette har med den store mannsdominansen på regissør- og manussiden i norsk film, en tendens som ser ut til å eskalere i 2005, da kun to av 19 forespeilede filmprosjekter vil bli regissert av kvinner. Vibeke Idsøe og debutant Sara Johnsen får sjansen til å rette opp noe av dette bildet allerede tidlig neste år, men strengt tatt burde man ikke kreve at det kun er damene som skal bidra til å rette opp disse merkelige, og triste, karakterskildringene. Filmfondet må være seg sitt ansvar bevisst, for kvotering burde ideelt sett være unødvendig.

Det blir spennende å følge norsk film og dets nykommere og travere i 2005, men Harald Kolstad skal ikke være alene om å stille krav til det man ser. Det må alle norske filmanmeldere, og gjerne også publikum, følge opp.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.29