Torsdag 4. desember 2003 Kultur og medier

En rusten rabulist

? Dagens komikere fyller plassen som keramikerne hadde på min tid, sier Ole Paus.

Ole Paus tilhører den delen av norsk kulturliv som vanskelig lar seg plassere. Vi møter ham på et egnet spiseri på vestkanten, og Paus benytter anledningen til å rose Harald Eia, mannen som er blitt beskyldt for å være selve glidemiddelet i nyliberalismens stadig fastere balletak på det norske samfunnet.

? Jeg synes Eia er jævlig morsom, og det holder vel det? Kritikken mot Lille Lørdag ... er ikke det å beskylde Eia for å løpe noens ærend å ta vel hardt i? Var ikke Lille Lørdag flotte greier, da?

Spør Paus, som sjøl har brukt sin 30 år lange karriere til å sparke i alle retninger. «Det har vært ensomt», sier han ettertenksomt, om rollen som politisk og sosial laushund.

? AKP-erne så på meg som en høyreekstremist, mens Høyre-folkene kalte meg raddis. Jeg var en frifant på jakt etter historier.

? En tydelig arv fra din venn Jens Bjørneboe ..?

? Takk for det. Jens var dannet og sivilisert, og stolt av det. Uhøflighet er ikke spesielt samfunnskritisk. Jeg opplever mange av dagens komikere som maktens pudler. De fyller plassen til min tids keramikere: Det er mange av dem og de leverer fryktelig stygge ting.

Autoritært

Hehe. Paus er morsom. Stadig på leit etter lavmælte one-linere. Dannelse: Paus er klar over sin rolle som godt-over-femti og statsmann i satirens tjeneste, og vil ikke være sur-gubbe. Else Michelet definerte i sin tid en gubbe som en som har tenkt de tankene han har tenkt til å tenke. Men likevel:

? Når man passerer 50 så legger man seg nærmere opp til Ludvig Holberg enn Kristopher Schau.

? Jeg føler dagens humorister løper autoritetenes ærend. Ta Are Kalvø og «Hallo i uken»: Det er statsstøttet humor! Og så lagde samme gjengen forestillingen «Tusen år og like blid» på det statssubsidierte Det Norske Teatret med hele makteliten leende i salen. Det er så politisk korrekt. Det samme med Torsdagsklubben. Der sitter de i et lokale de eier selv og får snakke live på tv om hva som helst. Jeg reagerer på Otto Jespersens vilje til makt. Og at Shabana Rehman rangeres som en av Norges mektigste kvinner. Puritaneren i meg våkner og tenker: Da er det bedre med Harald Eia som er regulært morsom. Han har et vanvittig personlig mot. Tenk på «skrukken». Risikable greier, ler Ole Paus sjenerøst.

Vømmøl

70-tallet. Venstresidas agelasti. Fraværet av humor og humør la banen vidåpen for en borgerlig anarkist som Ole Paus. Men også han var preget av å være en del av den store dessertgenerasjonen.

? Ingen skal beskylde min generasjon for å ha for mye selvironi. Vi var bortskjemte unger som kunne eksperimentere med alskens sludder. Og midt oppe i dette sammensuriet: Puritanismen. Vi må huske på at dette var en tid da Sæmund Fiskvik ble oppfattet som morsom. Det sier vel sitt. Disse menneskene kalte, i fullt alvor, maj7-akkorden for borgerlig og revisjonistisk. Hehe. Det var jo et paradis for en fyr som meg, ikke sant? Det var lettvint på den tiden. Jeg var ikke involvert med noen, jeg bare hadde gitaren min.

? Men Vømmøl var morsomme ...

? Ja, men det var fordi Hans Rotmo var mye bedre enn de andre pamfletthumoristene. Til og med Anders Lange lo av Vømmøl-visene.

? Altså ? det du sier er at det er vanskeligere i dag å være subversiv?

? Det er masse nostalgi i begrepet politisk humor. Man ønsker seg tilbake til en tid da alt var oversiktlig og definert. Det politiske landskapet i det stadig mer forfengelige Norge er utydelig, og det er vanskelig å være retningstro i dag.

? Er ikke det i seg selv noe å ta et oppgjør med? Strukturell humor står ikke akkurat sterkt i satire-Norge?

? Vi sliter med et visst etterslep i Norge. Men jeg tror typer som Michael Moore vil komme hit også. NRK kommer sikkert med et slikt program snart. Det er jo det eneste stedet i etermediene der folk jobber med ideer.

Takanes

En skulle tro da, at det meste lå til rette for en Paus revisited. Et samfunn preget av likegyldighet og forfengelighet burde da friste den gamle rabulisten som i sin tid ble erklært uønsket av NRKs underholdningssjef Harald Tusberg?

? Jeg har ikke lyst nok lenger. Det å legge seg ut med maktpersoner kan være kreativt, men etterhvert begynner man å lengte hjem. Humor er ikke min arena i dag. Skal man ha et forpliktende anti-autoritært engasjement, må man ha et jævlig trøkk i seg. Hadde jeg gått ut på den galeien igjen ville jeg følt meg patetisk, sier han.

? Heldigvis fortelles det andre historier i dag enn på 1970-tallet. Det hadde da vært trist om de samme hadde vært gjeldende. Men det er mye å ta tak i der ute. For meg er satire den svakestes siste kamp mot overmakten. Det handler om ståsted. Hadde Arve Opsahl vitset om amputasjonen sin selv, hadde det vært befriende, ikke sant? Det hele har med avsenderrollen å gjøre.

Men Paus er lite troverdig når han erklærer sin satiriske tilbaktrekking. For han kan da vitterlig fremdeles trekke fra hofta:

? Man fristes jo. Det er mange selvhøytidelige typer der ute, og slike er takanes hele tiden. Ta dette engasjementsmarkedet for eksempel. Jeg vet jeg sitter i tidenes glasshus her, men når alle skal synge for Frelsesarmeen er man nær et farlig skjæringspunkt. Det er noe poserende og uforpliktende over et slikt engasjement. Samfunnet har på mange måter blitt basert på sånne greier. Litt det samme føler jeg når Jostein Gaarder advarer mot oljeboring utenfor Nord-Norge-kysten. Det blir så masete med slike kjente fjes over alt. Norge er blitt et sirkus uten elefant, et styrtrikt samfunn i limboleie.

Masochisme

Et styrtrikt samfunn som liker å vise sin herlige toleranse. Selvironi er tidens mote. Firmaer og organisasjoner bestiller komikere som kan kødde litt med dem selv.

? Dette handler om erotikk, sier Paus.

? Bind meg, pisk meg. Norge er et tøyserike hvor jævlig mange surrer rundt. Alt er lov, tabuene er borte, det er ingenting å overskride. Vi må derfor gjenfinne fortroligheten. Husk at latter og orgasme er de eneste muskelære sammentrekningnene som skyldes fortrolighet.

Kanskje det. Paus skryter av Klassekampen. «Dere tør å stå får noe», mumler han, mens han reiser seg for å gå.

? Du leser Dagbladet, ser jeg?

Paus smiler. Tenker seg om. Sier:

? Det å lese Dagbladet er som å lese en preken av Gunnar Stålsett.

Ole Paus tilhører den delen av norsk kulturliv som vanskelig lar seg plassere. Vi møter ham på et egnet spiseri på vestkanten, og Paus benytter anledningen til å rose Harald Eia, mannen som er blitt beskyldt for å være selve glidemiddelet i nyliberalismens stadig fastere balletak på det norske samfunnet.

? Jeg synes Eia er jævlig morsom, og det holder vel det? Kritikken mot Lille Lørdag ... er ikke det å beskylde Eia for å løpe noens ærend å ta vel hardt i? Var ikke Lille Lørdag flotte greier, da?

Spør Paus, som sjøl har brukt sin 30 år lange karriere til å sparke i alle retninger. «Det har vært ensomt», sier han ettertenksomt, om rollen som politisk og sosial laushund.

? AKP-erne så på meg som en høyreekstremist, mens Høyre-folkene kalte meg raddis. Jeg var en frifant på jakt etter historier.

? En tydelig arv fra din venn Jens Bjørneboe ..?

? Takk for det. Jens var dannet og sivilisert, og stolt av det. Uhøflighet er ikke spesielt samfunnskritisk. Jeg opplever mange av dagens komikere som maktens pudler. De fyller plassen til min tids keramikere: Det er mange av dem og de leverer fryktelig stygge ting.

Autoritært
Hehe. Paus er morsom. Stadig på leit etter lavmælte one-linere. Dannelse: Paus er klar over sin rolle som godt-over-femti og statsmann i satirens tjeneste, og vil ikke være sur-gubbe. Else Michelet definerte i sin tid en gubbe som en som har tenkt de tankene han har tenkt til å tenke. Men likevel:

? Når man passerer 50 så legger man seg nærmere opp til Ludvig Holberg enn Kristopher Schau.

? Jeg føler dagens humorister løper autoritetenes ærend. Ta Are Kalvø og «Hallo i uken»: Det er statsstøttet humor! Og så lagde samme gjengen forestillingen «Tusen år og like blid» på det statssubsidierte Det Norske Teatret med hele makteliten leende i salen. Det er så politisk korrekt. Det samme med Torsdagsklubben. Der sitter de i et lokale de eier selv og får snakke live på tv om hva som helst. Jeg reagerer på Otto Jespersens vilje til makt. Og at Shabana Rehman rangeres som en av Norges mektigste kvinner. Puritaneren i meg våkner og tenker: Da er det bedre med Harald Eia som er regulært morsom. Han har et vanvittig personlig mot. Tenk på «skrukken». Risikable greier, ler Ole Paus sjenerøst.

Vømmøl
70-tallet. Venstresidas agelasti. Fraværet av humor og humør la banen vidåpen for en borgerlig anarkist som Ole Paus. Men også han var preget av å være en del av den store dessertgenerasjonen.

? Ingen skal beskylde min generasjon for å ha for mye selvironi. Vi var bortskjemte unger som kunne eksperimentere med alskens sludder. Og midt oppe i dette sammensuriet: Puritanismen. Vi må huske på at dette var en tid da Sæmund Fiskvik ble oppfattet som morsom. Det sier vel sitt. Disse menneskene kalte, i fullt alvor, maj7-akkorden for borgerlig og revisjonistisk. Hehe. Det var jo et paradis for en fyr som meg, ikke sant? Det var lettvint på den tiden. Jeg var ikke involvert med noen, jeg bare hadde gitaren min.

? Men Vømmøl var morsomme ...

? Ja, men det var fordi Hans Rotmo var mye bedre enn de andre pamfletthumoristene. Til og med Anders Lange lo av Vømmøl-visene.

? Altså ? det du sier er at det er vanskeligere i dag å være subversiv?

? Det er masse nostalgi i begrepet politisk humor. Man ønsker seg tilbake til en tid da alt var oversiktlig og definert. Det politiske landskapet i det stadig mer forfengelige Norge er utydelig, og det er vanskelig å være retningstro i dag.

? Er ikke det i seg selv noe å ta et oppgjør med? Strukturell humor står ikke akkurat sterkt i satire-Norge?
? Vi sliter med et visst etterslep i Norge. Men jeg tror typer som Michael Moore vil komme hit også. NRK kommer sikkert med et slikt program snart. Det er jo det eneste stedet i etermediene der folk jobber med ideer.

Takanes
En skulle tro da, at det meste lå til rette for en Paus revisited. Et samfunn preget av likegyldighet og forfengelighet burde da friste den gamle rabulisten som i sin tid ble erklært uønsket av NRKs underholdningssjef Harald Tusberg?

? Jeg har ikke lyst nok lenger. Det å legge seg ut med maktpersoner kan være kreativt, men etterhvert begynner man å lengte hjem. Humor er ikke min arena i dag. Skal man ha et forpliktende anti-autoritært engasjement, må man ha et jævlig trøkk i seg. Hadde jeg gått ut på den galeien igjen ville jeg følt meg patetisk, sier han.

? Heldigvis fortelles det andre historier i dag enn på 1970-tallet. Det hadde da vært trist om de samme hadde vært gjeldende. Men det er mye å ta tak i der ute. For meg er satire den svakestes siste kamp mot overmakten. Det handler om ståsted. Hadde Arve Opsahl vitset om amputasjonen sin selv, hadde det vært befriende, ikke sant? Det hele har med avsenderrollen å gjøre.

Men Paus er lite troverdig når han erklærer sin satiriske tilbaktrekking. For han kan da vitterlig fremdeles trekke fra hofta:

? Man fristes jo. Det er mange selvhøytidelige typer der ute, og slike er takanes hele tiden. Ta dette engasjementsmarkedet for eksempel. Jeg vet jeg sitter i tidenes glasshus her, men når alle skal synge for Frelsesarmeen er man nær et farlig skjæringspunkt. Det er noe poserende og uforpliktende over et slikt engasjement. Samfunnet har på mange måter blitt basert på sånne greier. Litt det samme føler jeg når Jostein Gaarder advarer mot oljeboring utenfor Nord-Norge-kysten. Det blir så masete med slike kjente fjes over alt. Norge er blitt et sirkus uten elefant, et styrtrikt samfunn i limboleie.

Masochisme
Et styrtrikt samfunn som liker å vise sin herlige toleranse. Selvironi er tidens mote. Firmaer og organisasjoner bestiller komikere som kan kødde litt med dem selv.

? Dette handler om erotikk, sier Paus.

? Bind meg, pisk meg. Norge er et tøyserike hvor jævlig mange surrer rundt. Alt er lov, tabuene er borte, det er ingenting å overskride. Vi må derfor gjenfinne fortroligheten. Husk at latter og orgasme er de eneste muskelære sammentrekningnene som skyldes fortrolighet.

Kanskje det. Paus skryter av Klassekampen. «Dere tør å stå får noe», mumler han, mens han reiser seg for å gå.

? Du leser Dagbladet, ser jeg?

Paus smiler. Tenker seg om. Sier:

? Det å lese Dagbladet er som å lese en preken av Gunnar Stålsett.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.29