Lørdag 11. januar 2003 Innenriks

Vinter med Fosse

I kveld har Torshovteateret premiere på Jon Fosses «Vinter». Skuespiller Øystein Røger gjør sin sjette Fosse-oppsetning. Det er han er alene om. Klassekampen møtte både skuespiller og forfatter.I kveld har Torshovteateret premiere på Jon Fosses «Vinter». Skuespiller Øystein Røger gjør sin sjette Fosse-oppsetning. Det er han er alene om. Klassekampen møtte både skuespiller og forfatter.

Torshovteatrets lille runde scene har de siste to årene hatt fire dyktige skuespillere på plakaten: Ågot Sendstad, Kjersti Elvik, Kåre Conradi og Øystein Røger. Samarbeidet mellom de fire var planlagt siden 1996, da Øystein tok kontakt med Kåre Conradi. De fire dannet så gruppen, søkte og fikk tilslag på en periode på teatret. Nå til sommeren er det imidlertid slutt, og for Øystein Røgers vedkommende blir det tilbake til Nationaltheatret hvor han er ansatt. ? Det blir rart å komme tilbake dit etter å ha vært på Torshovteatret i to og et halvt år, og vært vant til å bestemme, men det er jo fint å være på Nationaltheatret også, sier han. ? Det har jo gått bra med dere der oppe, skyter Jon Fosse inn. ? Ja, absolutt, men det er grenser for hvor lenge man orker ettersom det er utrolig krevende. Hadde vi skulle jobbet så tett sammen i to år til tror jeg vi hadde blitt sprø alle sammen. Det hele rundes av med «Vinter»av Jon Fosse.? Hvorfor akkurat «Vinter»?? Vi ville gjør en Fosse-forestilling. Han var en av de første vi kontaktet, da for å høre om han ville skrive et stykke for oss. Vi lette kontinuerlig etter stykker som kunne passe der oppe og kunne passe oss, og det tok litt tid før det klaffet. Veldig personligØystein hadde aldri lest «Vinter» før stykket kom opp, og naturlig nok ville jeg vite om hans inntrykk av stykket hadde noen likhetstrekk med mitt eget inntrykk.? Når jeg leser stykker av Jon? Det er så rart å ha deg ved siden av meg her, skyter han inn etter en kort pause og ser bort på Jon Fosse, med mer enn et lite snev av respekt. ? Det berører noe veldig viktig i meg, veldig gjenkjennelig, man kjenner seg utrolig lett igjen i disse menneskene. Veldig lett å forstå. Det er lett å forstå, men ikke lett å gjøre. Jeg føler at det blir veldig personlig. Jeg må gå inn og være i dem, både i arbeidsprosessen og når jeg spiller. En må ta ganske dype og store valg noen ganger, og de må en stå for, ellers bryter det sammen og fungerer ikke. ? Det er kanskje lett å forstå, men samtidig må man spørre seg hva man forstår, avbryter Fosse. ? Det er ikke alltid så lett å gjøre rede for. Å forklare akkurat hva det er man forstår er ikke like lett. Mann og kvinneEttersom de nå bare er to skuespillere på Torshov, passet det bra da «Vinter» bare har to personer involvert: Den navnløse «Mannen» og «Kvinnen». Hvordan har så Øystein forberedt seg til rollen som «Mannen»?? Jeg kan bare bruke meg selv og det jeg har opplevd. Veldig ofte må jeg gjøre dette, og i veldig sterk grad må jeg gjøre det med tekstene til Jon.? Det som faktisk er sant er at jeg aldri skriver mine egne historier. Det går liksom ikke an.? De historiene du ikke kan skrive er ofte de vi må «skrive» inn. Uten at vi sier det på scenen, må vi ofte bruke våre egne, private historier og fylle eventuelle tomrom, og for å berike eller skape situasjoner på scenen. Jeg er veldig glad for at det ble det stykket. Stykkene dine kan spilles veldig effektivt, og de kan også tas ut og stiliseres og forstørres, ha pauseringer, så det er åpent hvor langt det blir. Begge erindrer da «Nokon kjem til å komme» ble spilt i Frankrike, da et stykke som vanligvis ikke tar mer enn litt over en time ble spilt på to og en halv. ? Jørgen Langhelle var helt utmattet og gikk etter en time, mens jeg og Hildegun Riise ble sittende ? og det ble bedre og bedre desto lengre vi holdt ut, humrer Øystein.? En må jo holde ut, gliser Jon.? Og du holdt så vidt ut ditt eget stykke? ? Neida, jeg så det to eller tre ganger. Det var veldig vakkert å se!? Ja, vi ble «tatt» etter hvert og ble nesten sittende i en slags meditasjon hvor jeg følte at scenebildet nesten begynte å lette. Sant og flottJon Fosse debuterte som forfatter i 1983 med «Raudt, svart» og hadde over hundre forestillinger spilt over hele Europa bare i fjor. Har skrevet romaner, noveller, dikt, barnebøker, essays og skuespill ? og fått en rekke priser. Han skal ut med en ny diktsamling på vårparten, og feirer samtidig 20 år som forfatter. Han har sett en del av forestillingene utenlands, og husker spesielt en forestilling i Italia. ? Jeg har sett en del produksjoner etter hvert, og en av dem jeg synes har fungert best var «Draum om hausten» på et teater i Firenze hvor de valgte å ha forestillingen utendørs. Det begynte litt i skumringen og etter hvert ble det mørkt, så det var sånt sett bra timing. Stemmene ville ikke bære, så de hadde spilt inn alt på bånd, og lot lyden komme fra høyttalere i trærne. En praktisk løsning som viste seg å fungere helt utrolig bra! Jon Fosse sier selv at måten han skriver på kan sammenliknes med disse svart/hvitt figurene som har flere meninger. Ser du på det svarte ser du en mannsfigur, ser du på det hvite ser du noe helt annet. I et Fosse stykke er det nemlig ofte at det er det mellom linjene som sier mer enn det som faktisk står skrevet. ? Jeg prøver å skrive så sant og flott jeg kan. Og blir det litt fint og litt vakkert, så skader jo ikke det heller, flirer Fosse. ? Når jeg skriver er jeg veldig lite opptatt av hva det handler om, jeg er mer opptatt av det jeg kaller form. Det er visst et stygt og farlig ord?Viktig form? Det er mange som er redd for det, bryter Øystein inn. ? Det er mange innenfor teater som er redd for ordet «form». Det er jo ofte formen som utvikler teatret, fordi det er viktig å innse at teksten kan belyses på flere måter. Teatret er lite flinke til å utvikle formen, fordi vi må finne en form som passer til vår måte å tenke eller se innholdet på. ? Jeg opplever at formen er det viktige. Når man skriver en tekst så er det verken innholdet eller formen, det er begge deler. Innholdet er en del av formen. Det kan ikke skilles, og slik blir det også på teater. En kan ikke skille det ene fra det andre. ? Ja, det må være en symbiose av form og innhold, konkluderer Øystein. ? Hvordan ble Øystein obs på Jon?? Jeg fikk lese «Og aldri skal vi skiljast». Første gangen tenkte jeg litt, jøss, hva er dette? Ting gjentas og gjentas, men så er det er jo slik vi er! Jeg begynte å tenke på faren min som ofte gjentok ting, kall det gjerne talemåter. Og når jeg leser «Namnet» hvor foreldrene går og legger seg hele tiden er det veldig gjenkjennelig for mange. Alle er trøtte og slitne, klarer ikke å møtes, tør ikke å se på hverandre. Eller slik som vi sitter nå og stotrer og stammer. Denne mannen skriver ting slik der er! ? Et Fosse stykke er utrolig gjennomsiktig, og det synes så godt når noe ikke stemmer, men herregud så flott det er når det klaffer, sier Øystein med skinnende overdrevet blå øyne, mens et smil leker i munnviken.

Torshovteatrets lille runde scene har de siste to årene hatt fire dyktige skuespillere på plakaten: Ågot Sendstad, Kjersti Elvik, Kåre Conradi og Øystein Røger. Samarbeidet mellom de fire var planlagt siden 1996, da Øystein tok kontakt med Kåre Conradi. De fire dannet så gruppen, søkte og fikk tilslag på en periode på teatret. Nå til sommeren er det imidlertid slutt, og for Øystein Røgers vedkommende blir det tilbake til Nationaltheatret hvor han er ansatt. ? Det blir rart å komme tilbake dit etter å ha vært på Torshovteatret i to og et halvt år, og vært vant til å bestemme, men det er jo fint å være på Nationaltheatret også, sier han. ? Det har jo gått bra med dere der oppe, skyter Jon Fosse inn. ? Ja, absolutt, men det er grenser for hvor lenge man orker ettersom det er utrolig krevende. Hadde vi skulle jobbet så tett sammen i to år til tror jeg vi hadde blitt sprø alle sammen. Det hele rundes av med «Vinter»av Jon Fosse.
? Hvorfor akkurat «Vinter»?? Vi ville gjør en Fosse-forestilling. Han var en av de første vi kontaktet, da for å høre om han ville skrive et stykke for oss. Vi lette kontinuerlig etter stykker som kunne passe der oppe og kunne passe oss, og det tok litt tid før det klaffet.
Veldig personligØystein hadde aldri lest «Vinter» før stykket kom opp, og naturlig nok ville jeg vite om hans inntrykk av stykket hadde noen likhetstrekk med mitt eget inntrykk.? Når jeg leser stykker av Jon? Det er så rart å ha deg ved siden av meg her, skyter han inn etter en kort pause og ser bort på Jon Fosse, med mer enn et lite snev av respekt. ? Det berører noe veldig viktig i meg, veldig gjenkjennelig, man kjenner seg utrolig lett igjen i disse menneskene. Veldig lett å forstå. Det er lett å forstå, men ikke lett å gjøre. Jeg føler at det blir veldig personlig. Jeg må gå inn og være i dem, både i arbeidsprosessen og når jeg spiller. En må ta ganske dype og store valg noen ganger, og de må en stå for, ellers bryter det sammen og fungerer ikke. ? Det er kanskje lett å forstå, men samtidig må man spørre seg hva man forstår, avbryter Fosse. ? Det er ikke alltid så lett å gjøre rede for. Å forklare akkurat hva det er man forstår er ikke like lett.
Mann og kvinneEttersom de nå bare er to skuespillere på Torshov, passet det bra da «Vinter» bare har to personer involvert: Den navnløse «Mannen» og «Kvinnen». Hvordan har så Øystein forberedt seg til rollen som «Mannen»?? Jeg kan bare bruke meg selv og det jeg har opplevd. Veldig ofte må jeg gjøre dette, og i veldig sterk grad må jeg gjøre det med tekstene til Jon.? Det som faktisk er sant er at jeg aldri skriver mine egne historier. Det går liksom ikke an.? De historiene du ikke kan skrive er ofte de vi må «skrive» inn. Uten at vi sier det på scenen, må vi ofte bruke våre egne, private historier og fylle eventuelle tomrom, og for å berike eller skape situasjoner på scenen. Jeg er veldig glad for at det ble det stykket. Stykkene dine kan spilles veldig effektivt, og de kan også tas ut og stiliseres og forstørres, ha pauseringer, så det er åpent hvor langt det blir. Begge erindrer da «Nokon kjem til å komme» ble spilt i Frankrike, da et stykke som vanligvis ikke tar mer enn litt over en time ble spilt på to og en halv. ? Jørgen Langhelle var helt utmattet og gikk etter en time, mens jeg og Hildegun Riise ble sittende ? og det ble bedre og bedre desto lengre vi holdt ut, humrer Øystein.? En må jo holde ut, gliser Jon.? Og du holdt så vidt ut ditt eget stykke? ? Neida, jeg så det to eller tre ganger. Det var veldig vakkert å se!? Ja, vi ble «tatt» etter hvert og ble nesten sittende i en slags meditasjon hvor jeg følte at scenebildet nesten begynte å lette.
Sant og flottJon Fosse debuterte som forfatter i 1983 med «Raudt, svart» og hadde over hundre forestillinger spilt over hele Europa bare i fjor. Har skrevet romaner, noveller, dikt, barnebøker, essays og skuespill ? og fått en rekke priser. Han skal ut med en ny diktsamling på vårparten, og feirer samtidig 20 år som forfatter. Han har sett en del av forestillingene utenlands, og husker spesielt en forestilling i Italia. ? Jeg har sett en del produksjoner etter hvert, og en av dem jeg synes har fungert best var «Draum om hausten» på et teater i Firenze hvor de valgte å ha forestillingen utendørs. Det begynte litt i skumringen og etter hvert ble det mørkt, så det var sånt sett bra timing. Stemmene ville ikke bære, så de hadde spilt inn alt på bånd, og lot lyden komme fra høyttalere i trærne. En praktisk løsning som viste seg å fungere helt utrolig bra! Jon Fosse sier selv at måten han skriver på kan sammenliknes med disse svart/hvitt figurene som har flere meninger. Ser du på det svarte ser du en mannsfigur, ser du på det hvite ser du noe helt annet. I et Fosse stykke er det nemlig ofte at det er det mellom linjene som sier mer enn det som faktisk står skrevet. ? Jeg prøver å skrive så sant og flott jeg kan. Og blir det litt fint og litt vakkert, så skader jo ikke det heller, flirer Fosse. ? Når jeg skriver er jeg veldig lite opptatt av hva det handler om, jeg er mer opptatt av det jeg kaller form. Det er visst et stygt og farlig ord?
Viktig form? Det er mange som er redd for det, bryter Øystein inn. ? Det er mange innenfor teater som er redd for ordet «form». Det er jo ofte formen som utvikler teatret, fordi det er viktig å innse at teksten kan belyses på flere måter. Teatret er lite flinke til å utvikle formen, fordi vi må finne en form som passer til vår måte å tenke eller se innholdet på. ? Jeg opplever at formen er det viktige. Når man skriver en tekst så er det verken innholdet eller formen, det er begge deler. Innholdet er en del av formen. Det kan ikke skilles, og slik blir det også på teater. En kan ikke skille det ene fra det andre. ? Ja, det må være en symbiose av form og innhold, konkluderer Øystein.
? Hvordan ble Øystein obs på Jon?? Jeg fikk lese «Og aldri skal vi skiljast». Første gangen tenkte jeg litt, jøss, hva er dette? Ting gjentas og gjentas, men så er det er jo slik vi er! Jeg begynte å tenke på faren min som ofte gjentok ting, kall det gjerne talemåter. Og når jeg leser «Namnet» hvor foreldrene går og legger seg hele tiden er det veldig gjenkjennelig for mange. Alle er trøtte og slitne, klarer ikke å møtes, tør ikke å se på hverandre. Eller slik som vi sitter nå og stotrer og stammer. Denne mannen skriver ting slik der er! ? Et Fosse stykke er utrolig gjennomsiktig, og det synes så godt når noe ikke stemmer, men herregud så flott det er når det klaffer, sier Øystein med skinnende overdrevet blå øyne, mens et smil leker i munnviken.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.31