Fredag 25. oktober 2002 Innenriks

Mytologiseringen av Arne Næss

I den vestlige verden opplever vi en situasjon hvor flertallet er passive, ventende på en enestående leder å flokke seg om. Av media har Arne Næss feilaktig blitt gjort til Mardølaaksjonens Messias.I den vestlige verden opplever vi en situasjon hvor flertallet er passive, ventende på en enestående leder å flokke seg om. Av media har Arne Næss feilaktig blitt gjort til Mardølaaksjonens Messias.

Sigmund Kvaløy Setreng er økofilosof, gardbruker og arbeider som improvisasjonsforsker ved NTNU. Han har vært aktiv i en rekke miljøvernaksjoner.Mytologiseringen av Arne Næss nådde nye høyder i NRK-programmet «Ut i naturen» 7. oktober i år. Som initiativtaker til og aktivist i Samarbeidsgruppene for Natur- og Miljøvern (SNM) og Mardølaaksjonen (1970) har jeg bakgrunn for en del bemerkninger til programmet.Men først: Det følgende er ikke en kritikk av Arne Næss, men av den måten han blir brukt på av historieløse kjendisbyggere, en gjeng Næss alltid har tatt avstand fra. Og han er selvfølgelig langt i fra den eneste som utsettes for medienes kontruksjonsarbeid. Det jeg skal nevne er typisk for en trend, stadig sterkere.Arne var en kraftig inspirator for SNMs økofilosofigruppe (og for Mardøla- Innerdals- og Altaaksjonene) gjennom sitt enestående arbeid med Gandhis ikkevolds-aktivisme, men han deltok aldri selv i direkte-aksjonene, og hadde dermed heller ikke noen ledende rolle i disse, slik TV-programmet framstiller det. Mardølaaksjonen er sentral i programmet. Det vises et filmklipp hvor lensmann Kringstad i Rauma besøker sperreleiren. Arne var ikke der, men i bakgrunnen ser vi Olav Utigard, bonde i Eikesdal, ? en av aksjonens ledere. TV-programmets tekst lyder: «Arne var en aktiv demonstrant under flere av vannkraftutbyggingene på 70-tallet». Bilde: Arne Næss bæres bort av politi; tekst: «som regel ble han båret bort av politiet». Kollektiv ledelseArne ble «båret bort» ved en punktdemonstrasjon i Eikesdalsfjella to uker etter avslutningen av aksjonen. Vi hadde da ringt til Arne i Oslo: «Arne, nå er det din tur; Kom igjen!» Markeringen varte i fem minutter (ingen kjettinger), men Arne ble filmet. Arne bidro med en liknende kort markering i Alta. Mardølaaksjonen var et resultat av et helt års ukentlige møter ? uten Arne. Etter eget utsagn orket han ikke møter; dessuten mislikte han innblanding i konflikt (i Mardøla gikk det på livet løs, ? jfr. Mardølanummeret av tidsskriftet Mestre Fjellet 1970, Norges Høgfjellsskole, Hemsedal; jfr. også Oddvar Einarssons film «Kampen om Mardøla»). Mardølaaksjonens parole var kollektiv ledelse (De mest ihuga pådriverne ble «gjemt bort»). Media synes ikke å ha oppfattet dette poenget; dermed ble en leder konstruert, ? en som allerede var berømt. Det medførte at aksjonsfellesskapet ? det som ga aksjonen styrke ? forsvant fra folks bevissthet. Arne Næss, videre i programmet: «Mardøla var et flott sted, ? en lokalbefolkning som kunne ta del i det hele». Kommentar: Eikesdalingene sto klare med mer drastiske planer enn naturvernerne utenfra. Det var vi utenfra som «tok del». Arne Næss, videre: «Det var så lurt oppfunnet at det ble Mardøla, andre steder ville det blitt mindre bølger». Nei, slik var det ikke tenkt. SNM bisto i «Mardøla» fordi lokalbefolkningen ville det ? de var allerede aksjonister. Ingen ante at det skulle bli «store bølger» i det aksjonen startet. Det var ingen konstruksjon med PR som mål! Arne Næss, videre: «Et hovedpoeng var at det ble sagt: ? dette har jeg ment, men ikke funnet ord for det....». Kommentar: Her virker det som om vi utenfra gav ord til lokalbefolkningen, mens det heller var tvert om: Vi dro til Eresfjord og Eikesdal og der lærte nye ord for aktivisme: Uttrykk for en mangeårig erfaring med to tidligere bortføringer av vann og brutte lovnader. Bygdekamp istedenfor naturestestikk!«Dypøkologi»Arne Næss leser fra Økologi, Samfunn og Livsstil: «Trivsel for menneskelige og ikkemenneskelige levende vesener har en iboende verdi. Ikkemenneskelige veseners verdi er uavhengig av deres nytteverdi for menneskelige forhold.» Samtidig sier bildeteksten følgende: «Dypøkologi representerer den mest radikale form for miljøvern» og «Det vet Arne, for han har funnet på det helt selv. Dette påfunnet utgjør i dag en verdensomspennende miljøbevegelse» (bak ser vi en kolossal folkemengde). Men oppfinnerne av denne teksten avslører her en forbausende historieløshet. Vi kan gå tilbake til Buddha, for eksempel, 500 år før vår tidsregning, for å finne samme påpeking. Og den er stadig gjentatt oppigjennom disse 2500 år, ? blant annet av Frans av Asissi i Middelalderen. Viktig, men i dag lite originalt! Ingen vei ut?Dypøkologiens grunnprinsipp ble formulert av SNMs økofilosofigruppe 1969-70, ? nemlig forskjellen mellom overfladisk, teknoøkologisk reparasjonsinnsats versus den «dype» innsikten at selve verdensbildet og styringssystemet representerer en misforståelse av naturprosessen (inkludert menneskesamfunnet og dets historie). Aktivitet basert på denne misforståelsen gir økososial krise. Denne forskjellen mellom «grunn» og «dyp» økologi tok økofilosofigruppen for opplagt og lett synlig, og gikk straks videre til en analyse av hvordan Vesten (Euro-Amerika) har havnet i den nevnte misforståelsen og dens medfølgende krise: Økofiosofi ble koblet til økopolitikk. Objektet for kritikk ble «Det konkurranseindustrielle systemet» og dets selvforsterkende innfangningseffekt. I kontrast syntes vi at Arne Næss ble stående ved symptomet, det «dype» fortrengt av det «grunne». Dette gir god preken, men ingen vei ut, slik SNMs økofilosofigruppe så det.I den vestlige verden opplever vi en situasjon hvor flertallet er passive, ventende på den enestående leder, en Messias å flokke seg om. USA er mer preget av dette enn Europa: For 20 år siden utga den amerikanske økofilosofen Dolores LaChapelle en bok hvor Mardølaaksjonen beskrives som følger: I Norge skulle en fjord demmes ned. Lokalbefolkningen og naturvernere hadde stridd imot uten resultat. Da kom Arne Næss, berømt Himalaya-klatrer og filosof, klatret opp stupet, festet en hengekøye, og slapp ned et brev. I det sto det: «Jeg er Arne Næss. Dersom fjorden demmes opp, drukner jeg». Dermed ble utbyggingen avblåst, «for i Norge har en respekt for filosofer». Hun gjentok den samme historien i en ny bok, 10 år senere. TapteDette er trenden, og jeg har vært utsatt for det samme, en trang og et rop en knapt kan verge seg imot: For en del år tilbake entret jeg et universitetslokale i Cambridge, Massachusetts, og ble møtt med følgende av den forelesende professor: «Dette er Sigmund Kvaløy, han som hoppet ut i fallskjerm fra et fly over Europas høyeste foss, og dermed berget den fra utbygging til vannkraft». Til de som massemediene har sviktet: Vi mistet Mardalsfossen.

Sigmund Kvaløy Setreng er økofilosof, gardbruker og arbeider som improvisasjonsforsker ved NTNU. Han har vært aktiv i en rekke miljøvernaksjoner.Mytologiseringen av Arne Næss nådde nye høyder i NRK-programmet «Ut i naturen» 7. oktober i år. Som initiativtaker til og aktivist i Samarbeidsgruppene for Natur- og Miljøvern (SNM) og Mardølaaksjonen (1970) har jeg bakgrunn for en del bemerkninger til programmet.Men først: Det følgende er ikke en kritikk av Arne Næss, men av den måten han blir brukt på av historieløse kjendisbyggere, en gjeng Næss alltid har tatt avstand fra. Og han er selvfølgelig langt i fra den eneste som utsettes for medienes kontruksjonsarbeid. Det jeg skal nevne er typisk for en trend, stadig sterkere.Arne var en kraftig inspirator for SNMs økofilosofigruppe (og for Mardøla- Innerdals- og Altaaksjonene) gjennom sitt enestående arbeid med Gandhis ikkevolds-aktivisme, men han deltok aldri selv i direkte-aksjonene, og hadde dermed heller ikke noen ledende rolle i disse, slik TV-programmet framstiller det. Mardølaaksjonen er sentral i programmet. Det vises et filmklipp hvor lensmann Kringstad i Rauma besøker sperreleiren. Arne var ikke der, men i bakgrunnen ser vi Olav Utigard, bonde i Eikesdal, ? en av aksjonens ledere. TV-programmets tekst lyder: «Arne var en aktiv demonstrant under flere av vannkraftutbyggingene på 70-tallet». Bilde: Arne Næss bæres bort av politi; tekst: «som regel ble han båret bort av politiet».
Kollektiv ledelseArne ble «båret bort» ved en punktdemonstrasjon i Eikesdalsfjella to uker
etter avslutningen av aksjonen. Vi hadde da ringt til Arne i Oslo: «Arne, nå er det din tur; Kom igjen!» Markeringen varte i fem minutter (ingen kjettinger), men Arne ble filmet. Arne bidro med en liknende kort markering i Alta. Mardølaaksjonen var et resultat av et helt års ukentlige møter ? uten Arne. Etter eget utsagn orket han ikke møter; dessuten mislikte han innblanding i konflikt (i Mardøla gikk det på livet løs, ? jfr. Mardølanummeret av tidsskriftet Mestre Fjellet 1970, Norges Høgfjellsskole, Hemsedal; jfr. også Oddvar Einarssons film «Kampen om Mardøla»). Mardølaaksjonens parole var kollektiv ledelse (De mest ihuga pådriverne ble «gjemt bort»). Media synes ikke å ha oppfattet dette poenget; dermed ble en leder konstruert, ? en som allerede var berømt. Det medførte at aksjonsfellesskapet ? det som ga aksjonen styrke ? forsvant fra folks bevissthet. Arne Næss, videre i programmet: «Mardøla var et flott sted, ? en lokalbefolkning som kunne ta del i det hele». Kommentar: Eikesdalingene sto klare med mer drastiske planer enn naturvernerne utenfra. Det var vi utenfra som «tok del». Arne Næss, videre: «Det var så lurt oppfunnet at det ble Mardøla, andre steder ville det blitt mindre bølger». Nei, slik var det ikke tenkt. SNM bisto i «Mardøla» fordi lokalbefolkningen ville det ? de var allerede aksjonister. Ingen ante at det skulle bli «store bølger» i det aksjonen startet. Det var ingen konstruksjon med PR som mål! Arne Næss, videre: «Et hovedpoeng var at det ble sagt: ? dette har jeg ment, men ikke funnet ord for det....». Kommentar: Her virker det som om vi utenfra gav ord til lokalbefolkningen, mens det heller var tvert om: Vi dro til Eresfjord og Eikesdal og der lærte nye ord for aktivisme: Uttrykk for en mangeårig erfaring med to tidligere bortføringer av vann og brutte lovnader. Bygdekamp istedenfor naturestestikk!
«Dypøkologi»Arne Næss leser fra Økologi, Samfunn og Livsstil: «Trivsel for menneskelige og ikkemenneskelige levende vesener har en iboende verdi. Ikkemenneskelige veseners verdi er uavhengig av deres nytteverdi for menneskelige forhold.» Samtidig sier bildeteksten følgende: «Dypøkologi representerer den mest radikale form for miljøvern» og «Det vet Arne, for han har funnet på det helt selv. Dette påfunnet utgjør i dag en verdensomspennende miljøbevegelse» (bak ser vi en kolossal folkemengde). Men oppfinnerne av denne teksten avslører her en forbausende historieløshet. Vi kan gå tilbake til Buddha, for eksempel, 500 år før vår tidsregning, for å finne samme påpeking. Og den er stadig gjentatt oppigjennom disse 2500 år, ? blant annet av Frans av Asissi i Middelalderen. Viktig, men i dag lite originalt!
Ingen vei ut?Dypøkologiens grunnprinsipp ble formulert av SNMs økofilosofigruppe 1969-70, ? nemlig forskjellen mellom overfladisk, teknoøkologisk reparasjonsinnsats versus den «dype» innsikten at selve verdensbildet og styringssystemet representerer en misforståelse av naturprosessen (inkludert menneskesamfunnet og dets historie). Aktivitet basert på denne misforståelsen gir økososial krise. Denne forskjellen mellom «grunn» og «dyp» økologi tok økofilosofigruppen for opplagt og lett synlig, og gikk straks videre til en analyse av hvordan Vesten (Euro-Amerika) har havnet i den nevnte misforståelsen og dens medfølgende krise: Økofiosofi ble koblet til økopolitikk. Objektet for kritikk ble «Det konkurranseindustrielle systemet» og dets selvforsterkende innfangningseffekt. I kontrast syntes vi at Arne Næss ble stående ved symptomet, det «dype» fortrengt av det «grunne». Dette gir god preken, men ingen vei ut, slik SNMs økofilosofigruppe så det.I den vestlige verden opplever vi en situasjon hvor flertallet er passive, ventende på den enestående leder, en Messias å flokke seg om. USA er mer preget av dette enn Europa: For 20 år siden utga den amerikanske økofilosofen Dolores LaChapelle en bok hvor Mardølaaksjonen beskrives som følger: I Norge skulle en fjord demmes ned. Lokalbefolkningen og naturvernere hadde stridd imot uten resultat. Da kom Arne Næss, berømt Himalaya-klatrer og filosof, klatret opp stupet, festet en hengekøye, og slapp ned et brev. I det sto det: «Jeg er Arne Næss. Dersom fjorden demmes opp, drukner jeg». Dermed ble utbyggingen avblåst, «for i Norge har en respekt for filosofer». Hun gjentok den samme historien i en ny bok, 10 år senere.
TapteDette er trenden, og jeg har vært utsatt for det samme, en trang og et rop en knapt kan verge seg imot: For en del år tilbake entret jeg et universitetslokale i Cambridge, Massachusetts, og ble møtt med følgende av den forelesende professor: «Dette er Sigmund Kvaløy, han som hoppet ut i fallskjerm fra et fly over Europas høyeste foss, og dermed berget den fra utbygging til vannkraft». Til de som massemediene har sviktet: Vi mistet Mardalsfossen.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.32