Lørdag 26. oktober 2002 Innenriks

Ville ta endelig oppgjør med Blitz

Tom Kimmo Eiternes og hans Einsatz-gruppe la detaljerte planer for å likvidere 30 blitzere på åpen gate i Oslo. Det kommer fram i hans nye bok «Bak nynazismen».

? Jeg vil tegne et bilde av en hverdag preget av vold, hat og paranoia, sier den unge mannen i grå dress. Sammen med forsker Kathrine Fangen gir Tom Kimmo Eiternes ut boka Bak nynazismen denne uken. Der forteller Eiternes, en gang kanskje Norges mest profilerte nynazist, om et miljø gjennomsyret av rasisme, fyll, planer om likvideringer, overvåking av politiske motstandere, organisering og væpning av nazistiske celler i påvente av den uunngåelige rasekrigen som snart ville hjemsøke Norge.

Tom Eiternes var først og fremst aktiv i miljøet hjemme i Haugesund og på Vestlandet, der han og andre ungdommer i det høyreekstreme miljøet drev overvåking av politiet og politiske motstandere.

? Det var ikke organisert masseovervåking, men spaning på folk som hadde kritisert oss offentlig. I tillegg førte vi personalialister over folk i SV, NKP og RV og deres familier, vi registrerte hva slags biler de hadde og tok bilde av husene deres. I enkelte tilfeller trakasserte vi dem i tillegg. Men hadde vi hatt andre ressurser til rådighet hadde det nok blitt mer omfattende, sier Eiternes.

Masse-likvidering

I oslomiljøet var det Blitz og Antifascistisk aksjon (AFA) som var hovedfienden. Tom Eiternes ble selv skadd i konfrontasjon med blitzere, og sier det var derfor han personlig gikk i bresjen for «et endelig oppgjør». Det ble derfor lagt planer om å likvidere samtlige som sto på den såkalte mobiliseringslisten til AFA. Planen var å samle seg på puben Stedet i Torggata i Oslo, for så å tipse Blitz om det. Femti meter nedenfor puben skulle det stå en pickup-truck med presenning over planet og fallemmen nede. I boka skriver Eiternes at det skulle ligge to mann med en MG på planet, og når rundt tretti blitzere var på plass utenfor Stedet skulle man «åpne ild og spraye dem med kuler. Målet ville være å ta livet av samtlige».

? Vi ville bli kvitt Blitz for å kunne operere i fred, de var en torn i øyet på oss, sier Eiternes.

Han forteller at nynazistene var i kontakt med en kjent mc-gjeng for å samarbeide om denne likvideringen, men at de trakk seg i siste liten.

? Var dere villige til å gå som langt som å begå drap?

? Vi hadde ideen, og vurderte i praksis hvordan vi skulle gjennomføre det. Samtidig er det mye store ord i dette miljøet. Alkoholen er også en viktig faktor, den «spolerte» mange av våre planer. Ofte var vi fulle på byen, og rota det til for oss selv, sier Eiternes.

Han forteller at også i Haugesund planla han og hans venner likvidasjoner av flere antirasister i området.

? Vi sto blant annet klare utenfor huset til Kjell Jamne [fra SV, red. anm.] med våpen. Vi hadde planer om å drepe ham og kvitte oss med liket, men også da trakk vi oss i siste liten, forteller han. I ettertid har han og Jamne sammen gått ut i lokalavisen mot ekstremismen.

Infiltrert

I boka Bak nynazismen karakteriserer Eiternes det at hans miljø hadde omfattende kontakt med en kvinnelig informant inne på Blitz-huset som en av de største triumfene.

? Hun ga informasjon til flere grupperinger, men det at vi behandlet henne bra og prioriterte henne gjorde at hun etter hvert konsentrerte seg om oss, sier han.

I Bak nynazismen skriver han at gjennom infiltratøren skaffet nynazistene seg detaljert informasjon om sentrale blitzere: Deres hemmelige adresser, møter og tilholdssteder, seksuelle legning, kjæresteforhold og misbruk og langing av narkotika.

Informasjonen ble overført blant annet ved å opprette postkasser i industriområder med fiktive bedriftsnavn på, og ved at informanten sendte brev til private c/o-adresser. Da Blitz skjønte at noen informerte nazistene om dem, organiserte de en egen gruppe for å avsløre vedkommende. Infiltratøren ble valgt som nestkommanderende i denne «kontraspionasjegruppen», skriver Eiternes.

Spekulerte i 21 år

Da Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i 2001 var Eiternes ute av miljøet, og hadde vært det siden 1998. Han ble ikke overrasket da han fikk høre om drapet.

? Nei, jeg ble bare lei meg. Men jeg har selv vært med på voldshandlinger der det bare har vært flaks at det ikke har gått galt og liv har gått tapt. Jeg hører mange har anklaget politiet for ikke å ha forhindret drapet, men det tror jeg ville vært vanskelig. Det var mye spontant, mye fyllepreik av typen «vi drar ut og tar en neger». Vold, trusler og hat i kombinasjon med frustrasjon og paranoia kan raskt lede galt av sted, sier Eiternes.

Han forteller at under planleggingen av voldshandlinger var han og flere andre i miljøet helt innforstått med at det kunne ende med døden.

? Vi spekulerte i at maksstraffen var 21 år, og det mente vi var overkommelig. Vi antok at sikring ikke var aktuelt, for da må man være sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Vi kan trygt si at konsekvenser for ofrene og deres familier ikke sto på vår dagsorden, sier Eiternes.

Overbygning

Han karakteriserer seg selv som en særdeles aggressiv ung mann, som gjennom rasismen og nazismen fikk en ideologisk overbygning for sitt raseri.

? Men det finnes nok en del i miljøet som er sterke ideologisk sett og i utgangspunktet ikke er voldelige, men som blir revet med i gruppen. Det er ikke alltid nødvendig med press eller direkte oppfordringer. Kanskje man er på fylla, og blir dratt med. På mange måter var miljøet preget av en klassisk gjengmentalitet, med samhold, brorskap, ære og trygghet i fokus, sier Eiternes.

Han sier han i dag har lagt alle elementene i den nazistiske ideologien i en sekk han har satt fra seg.

? I dag har jeg åpent homofile og lesbiske venner, og jeg har en slektning som er kjæreste med og venter barn med en fra Nigeria. Hadde det vært for fem år siden ville jeg gått av hengslene hvis en i slekta hadde fortalt at hun var sammen men en afrikaner. Og så er jeg forlovet med en ire, forteller Tom Eiternes.

? Den første jobben jeg hadde etter at jeg kom ut av nazistmiljøet var en flerkulturell arbeidsplass, der jeg ble akseptert og godt tatt imot. Det var først da jeg fikk en arbeidsplass med bare etniske nordmenn at jeg ble stengt ute. De opplevelsene har nok preget meg i ettertid, sier han.

Ku Klux Klan

Eiternes var med i flere ulike nazistiske organisasjoner i Norge, blant annet Einsatz-gruppen [etter de militære enhetene som sto for masselikvideringer av jøder i de nyerobrede østområdene, stort sett ved skyting, red. anm] og Ku Klux Klan. Han meldte seg ut av KKK i 1995, fordi organisasjonen ikke var ekstrem nok. Men det var KKK som var begynnelsen på Eiternes' nazistiske løpebane. Allerede som barn så han den rasistiske spillefilmen «Birth of a Nation» fra 1915, som framstiller KKK som helter som redder forsvarsløse jenter fra groteske, frigitte slaver.

? Det var ikke rasismen, men det mystiske og heroiske som appellerte. Så leste jeg mer, og fant ut at jeg ville bli med ? uten å skjønne rasismen og hatet som lå til grunn, sier han.

Sør-Afrika

Mens Eiternes satt fengslet for væpnet ran, bestemte han seg for å reise til Sør-Afrika. Han hadde skaffet seg mange kontakter, og blant annet brevvekslet med Januzs Walus, mannen som i 1993 myrdet Chris Hani ? lederen for ANCs væpnede ving Umkhonto we Sizwe og det sørafrikanske kommunistpartiet.

? Jeg var frustrert over det høyreekstreme miljøet i Norge, som var splittet og fragmentert. Derfor meldte jeg meg som frivillig for organisasjonen AWB (Afrikaner Weerstandsbeweging), som væpnet farmvakt. Jeg tenkte det ville være en fin måte å få innpass i det nasjonalistiske miljøet. Men jeg fant raskt ut at også i dette miljøet var det enormt mye intriger, og her var det mer ekstremt ? de drepte hverandre, forteller Eiternes. Han mener også at reisen til Sør-Afrika var et slags siste forsøk på å finne mening i å være med i det nynazistiske miljøet.

For de norske nazistene var det viktig å holde gode kontakter til utenlandske likesinnede.

? Svenskene var jo en slags storebror, og de var bedre stilt økonomisk enn oss. De engelske og danske nazistene var også viktige.

Konto i Sveits

? Hvordan finansierte dere virksomheten deres?

? Det var stort sett det vi klarte å skrape sammen av sosialtrygd og ledighetstrygd. De som hadde jobb donerte også en del.

I april 1997 var han plutselig i en helt annen økonomisk situasjon. Den drapsdømte eks-satanisten ? nå nazisten ? Varg Vikernes, sørget for at hans mor fikk overlevert 100.000 kroner til Eiternes og hans Einsatzkommando 14 Norwegen. De fikk også tilgang til en hemmelig sveitsisk konto med i underkant av en million kroner på.

? Jeg vet faktisk ikke sikkert den dag i dag hvor pengene i Sveits kom fra, sier han.

Men Eiternes benekter at det finnes gammelnazistiske nettverk som finansierer nynazistisk aktivitet i dag.

? Vi gjorde noen framstøt overfor dem i Haugesund, vi viste hvor de pleide å møtes. De var helt uinteresserte, mente vi ikke var seriøse eller verdige til å profilere deres sak. En av dem sa til oss at hadde Hitler sittet ved makten ville vi havnet i leire i Polen, forteller Eiternes. Samtidig hadde han selv god kontakt med en gammel frontkjemper i Stavanger. De hadde også kontakter i det innvandringsfiendtlige miljøet, men kostnaden ved offentlig å støtte Eiternes og kompani var så høy at det ble med uoffisiell støtte.

Rasekrig

Eiternes og hans kamerater i Einsatzkommando forberedte seg på krig, på rasekrig. De så det ikke som noe mål å skape sympati for sin sak blant folk, fordi når krigen kom ville folk bli tvunget til å velge side.

? Vi var overbevist om at når rasekrigen brøt ut ville folk våkne. Vi kjente jo mange, for eksempel i Heimevernet, som var innvandringsfiendtlige og derfor ville støtte oss, forteller Eiternes.

Han var hellig overbevist om at når høyresiden i Norge vant fram, ville jødene sette ned foten og sette inn FN-soldater mot Norge. Rasjonalet var at FN er styrt av USA, som igjen er styrt av den jødiske lobbyen.

? Vi satt med flyfoto av konsentrasjonsleire i Nord-Amerika, der vi skulle interneres. Til slutt sprang vi rundt og så jøder over alt, forteller han.

Kald skulder

Nettopp denne massive paranoiaen bidro til at Eiternes til slutt innså at han måtte ut av miljøet.

? Konspirasjonstankene tok helt overhånd. Til slutt måtte jeg innse at det ikke stemte, at det ikke kunne stemme ? og at det var helt useriøst, sier han.

Med boka Bak nynazismen håper han å vise hvor rått, destruktivt og voldelig livet var som nynazist. I dag har han lagt fortiden bak seg, og jobber som miljøarbeider på en barnevernsinstitusjon og på en bolig for psykisk utviklingshemmede på si.

? Det varmer veldig når eldre folk, som vet hvem og hvordan jeg var, kommer og omfavner meg. Jeg håper også å kunne bidra til å renvaske Eiternes-navnet, som jeg har besudlet med nazisme, sier han.

? Jeg vil også påpeke hvor viktig det er å støtte dem som forsøker å komme ut av miljøet. Mange som vil bekjempe nazismen støter samtidig eks-nazister fra seg. De to holdningene går ikke overens. Mange nynazister er veldig søkende, og møter de ensomhet og kalde skuldre når de kommer ut er veien inn i miljøet igjen kort.

? Jeg vil tegne et bilde av en hverdag preget av vold, hat og paranoia, sier den unge mannen i grå dress. Sammen med forsker Kathrine Fangen gir Tom Kimmo Eiternes ut boka Bak nynazismen denne uken. Der forteller Eiternes, en gang kanskje Norges mest profilerte nynazist, om et miljø gjennomsyret av rasisme, fyll, planer om likvideringer, overvåking av politiske motstandere, organisering og væpning av nazistiske celler i påvente av den uunngåelige rasekrigen som snart ville hjemsøke Norge.

Tom Eiternes var først og fremst aktiv i miljøet hjemme i Haugesund og på Vestlandet, der han og andre ungdommer i det høyreekstreme miljøet drev overvåking av politiet og politiske motstandere.

? Det var ikke organisert masseovervåking, men spaning på folk som hadde kritisert oss offentlig. I tillegg førte vi personalialister over folk i SV, NKP og RV og deres familier, vi registrerte hva slags biler de hadde og tok bilde av husene deres. I enkelte tilfeller trakasserte vi dem i tillegg. Men hadde vi hatt andre ressurser til rådighet hadde det nok blitt mer omfattende, sier Eiternes.

Masse-likvidering
I oslomiljøet var det Blitz og Antifascistisk aksjon (AFA) som var hovedfienden. Tom Eiternes ble selv skadd i konfrontasjon med blitzere, og sier det var derfor han personlig gikk i bresjen for «et endelig oppgjør». Det ble derfor lagt planer om å likvidere samtlige som sto på den såkalte mobiliseringslisten til AFA. Planen var å samle seg på puben Stedet i Torggata i Oslo, for så å tipse Blitz om det. Femti meter nedenfor puben skulle det stå en pickup-truck med presenning over planet og fallemmen nede. I boka skriver Eiternes at det skulle ligge to mann med en MG på planet, og når rundt tretti blitzere var på plass utenfor Stedet skulle man «åpne ild og spraye dem med kuler. Målet ville være å ta livet av samtlige».

? Vi ville bli kvitt Blitz for å kunne operere i fred, de var en torn i øyet på oss, sier Eiternes.

Han forteller at nynazistene var i kontakt med en kjent mc-gjeng for å samarbeide om denne likvideringen, men at de trakk seg i siste liten.

? Var dere villige til å gå som langt som å begå drap?

? Vi hadde ideen, og vurderte i praksis hvordan vi skulle gjennomføre det. Samtidig er det mye store ord i dette miljøet. Alkoholen er også en viktig faktor, den «spolerte» mange av våre planer. Ofte var vi fulle på byen, og rota det til for oss selv, sier Eiternes.

Han forteller at også i Haugesund planla han og hans venner likvidasjoner av flere antirasister i området.

? Vi sto blant annet klare utenfor huset til Kjell Jamne [fra SV, red. anm.] med våpen. Vi hadde planer om å drepe ham og kvitte oss med liket, men også da trakk vi oss i siste liten, forteller han. I ettertid har han og Jamne sammen gått ut i lokalavisen mot ekstremismen.

Infiltrert
I boka Bak nynazismen karakteriserer Eiternes det at hans miljø hadde omfattende kontakt med en kvinnelig informant inne på Blitz-huset som en av de største triumfene.

? Hun ga informasjon til flere grupperinger, men det at vi behandlet henne bra og prioriterte henne gjorde at hun etter hvert konsentrerte seg om oss, sier han.

I Bak nynazismen skriver han at gjennom infiltratøren skaffet nynazistene seg detaljert informasjon om sentrale blitzere: Deres hemmelige adresser, møter og tilholdssteder, seksuelle legning, kjæresteforhold og misbruk og langing av narkotika.

Informasjonen ble overført blant annet ved å opprette postkasser i industriområder med fiktive bedriftsnavn på, og ved at informanten sendte brev til private c/o-adresser. Da Blitz skjønte at noen informerte nazistene om dem, organiserte de en egen gruppe for å avsløre vedkommende. Infiltratøren ble valgt som nestkommanderende i denne «kontraspionasjegruppen», skriver Eiternes.

Spekulerte i 21 år
Da Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i 2001 var Eiternes ute av miljøet, og hadde vært det siden 1998. Han ble ikke overrasket da han fikk høre om drapet.

? Nei, jeg ble bare lei meg. Men jeg har selv vært med på voldshandlinger der det bare har vært flaks at det ikke har gått galt og liv har gått tapt. Jeg hører mange har anklaget politiet for ikke å ha forhindret drapet, men det tror jeg ville vært vanskelig. Det var mye spontant, mye fyllepreik av typen «vi drar ut og tar en neger». Vold, trusler og hat i kombinasjon med frustrasjon og paranoia kan raskt lede galt av sted, sier Eiternes.

Han forteller at under planleggingen av voldshandlinger var han og flere andre i miljøet helt innforstått med at det kunne ende med døden.

? Vi spekulerte i at maksstraffen var 21 år, og det mente vi var overkommelig. Vi antok at sikring ikke var aktuelt, for da må man være sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Vi kan trygt si at konsekvenser for ofrene og deres familier ikke sto på vår dagsorden, sier Eiternes.

Overbygning
Han karakteriserer seg selv som en særdeles aggressiv ung mann, som gjennom rasismen og nazismen fikk en ideologisk overbygning for sitt raseri.

? Men det finnes nok en del i miljøet som er sterke ideologisk sett og i utgangspunktet ikke er voldelige, men som blir revet med i gruppen. Det er ikke alltid nødvendig med press eller direkte oppfordringer. Kanskje man er på fylla, og blir dratt med. På mange måter var miljøet preget av en klassisk gjengmentalitet, med samhold, brorskap, ære og trygghet i fokus, sier Eiternes.

Han sier han i dag har lagt alle elementene i den nazistiske ideologien i en sekk han har satt fra seg.

? I dag har jeg åpent homofile og lesbiske venner, og jeg har en slektning som er kjæreste med og venter barn med en fra Nigeria. Hadde det vært for fem år siden ville jeg gått av hengslene hvis en i slekta hadde fortalt at hun var sammen men en afrikaner. Og så er jeg forlovet med en ire, forteller Tom Eiternes.

? Den første jobben jeg hadde etter at jeg kom ut av nazistmiljøet var en flerkulturell arbeidsplass, der jeg ble akseptert og godt tatt imot. Det var først da jeg fikk en arbeidsplass med bare etniske nordmenn at jeg ble stengt ute. De opplevelsene har nok preget meg i ettertid, sier han.

Ku Klux Klan
Eiternes var med i flere ulike nazistiske organisasjoner i Norge, blant annet Einsatz-gruppen [etter de militære enhetene som sto for masselikvideringer av jøder i de nyerobrede østområdene, stort sett ved skyting, red. anm] og Ku Klux Klan. Han meldte seg ut av KKK i 1995, fordi organisasjonen ikke var ekstrem nok. Men det var KKK som var begynnelsen på Eiternes' nazistiske løpebane. Allerede som barn så han den rasistiske spillefilmen «Birth of a Nation» fra 1915, som framstiller KKK som helter som redder forsvarsløse jenter fra groteske, frigitte slaver.

? Det var ikke rasismen, men det mystiske og heroiske som appellerte. Så leste jeg mer, og fant ut at jeg ville bli med ? uten å skjønne rasismen og hatet som lå til grunn, sier han.

Sør-Afrika
Mens Eiternes satt fengslet for væpnet ran, bestemte han seg for å reise til Sør-Afrika. Han hadde skaffet seg mange kontakter, og blant annet brevvekslet med Januzs Walus, mannen som i 1993 myrdet Chris Hani ? lederen for ANCs væpnede ving Umkhonto we Sizwe og det sørafrikanske kommunistpartiet.

? Jeg var frustrert over det høyreekstreme miljøet i Norge, som var splittet og fragmentert. Derfor meldte jeg meg som frivillig for organisasjonen AWB (Afrikaner Weerstandsbeweging), som væpnet farmvakt. Jeg tenkte det ville være en fin måte å få innpass i det nasjonalistiske miljøet. Men jeg fant raskt ut at også i dette miljøet var det enormt mye intriger, og her var det mer ekstremt ? de drepte hverandre, forteller Eiternes. Han mener også at reisen til Sør-Afrika var et slags siste forsøk på å finne mening i å være med i det nynazistiske miljøet.

For de norske nazistene var det viktig å holde gode kontakter til utenlandske likesinnede.

? Svenskene var jo en slags storebror, og de var bedre stilt økonomisk enn oss. De engelske og danske nazistene var også viktige.

Konto i Sveits
? Hvordan finansierte dere virksomheten deres?

? Det var stort sett det vi klarte å skrape sammen av sosialtrygd og ledighetstrygd. De som hadde jobb donerte også en del.

I april 1997 var han plutselig i en helt annen økonomisk situasjon. Den drapsdømte eks-satanisten ? nå nazisten ? Varg Vikernes, sørget for at hans mor fikk overlevert 100.000 kroner til Eiternes og hans Einsatzkommando 14 Norwegen. De fikk også tilgang til en hemmelig sveitsisk konto med i underkant av en million kroner på.

? Jeg vet faktisk ikke sikkert den dag i dag hvor pengene i Sveits kom fra, sier han.

Men Eiternes benekter at det finnes gammelnazistiske nettverk som finansierer nynazistisk aktivitet i dag.

? Vi gjorde noen framstøt overfor dem i Haugesund, vi viste hvor de pleide å møtes. De var helt uinteresserte, mente vi ikke var seriøse eller verdige til å profilere deres sak. En av dem sa til oss at hadde Hitler sittet ved makten ville vi havnet i leire i Polen, forteller Eiternes. Samtidig hadde han selv god kontakt med en gammel frontkjemper i Stavanger. De hadde også kontakter i det innvandringsfiendtlige miljøet, men kostnaden ved offentlig å støtte Eiternes og kompani var så høy at det ble med uoffisiell støtte.

Rasekrig
Eiternes og hans kamerater i Einsatzkommando forberedte seg på krig, på rasekrig. De så det ikke som noe mål å skape sympati for sin sak blant folk, fordi når krigen kom ville folk bli tvunget til å velge side.

? Vi var overbevist om at når rasekrigen brøt ut ville folk våkne. Vi kjente jo mange, for eksempel i Heimevernet, som var innvandringsfiendtlige og derfor ville støtte oss, forteller Eiternes.

Han var hellig overbevist om at når høyresiden i Norge vant fram, ville jødene sette ned foten og sette inn FN-soldater mot Norge. Rasjonalet var at FN er styrt av USA, som igjen er styrt av den jødiske lobbyen.

? Vi satt med flyfoto av konsentrasjonsleire i Nord-Amerika, der vi skulle interneres. Til slutt sprang vi rundt og så jøder over alt, forteller han.

Kald skulder
Nettopp denne massive paranoiaen bidro til at Eiternes til slutt innså at han måtte ut av miljøet.

? Konspirasjonstankene tok helt overhånd. Til slutt måtte jeg innse at det ikke stemte, at det ikke kunne stemme ? og at det var helt useriøst, sier han.

Med boka Bak nynazismen håper han å vise hvor rått, destruktivt og voldelig livet var som nynazist. I dag har han lagt fortiden bak seg, og jobber som miljøarbeider på en barnevernsinstitusjon og på en bolig for psykisk utviklingshemmede på si.

? Det varmer veldig når eldre folk, som vet hvem og hvordan jeg var, kommer og omfavner meg. Jeg håper også å kunne bidra til å renvaske Eiternes-navnet, som jeg har besudlet med nazisme, sier han.

? Jeg vil også påpeke hvor viktig det er å støtte dem som forsøker å komme ut av miljøet. Mange som vil bekjempe nazismen støter samtidig eks-nazister fra seg. De to holdningene går ikke overens. Mange nynazister er veldig søkende, og møter de ensomhet og kalde skuldre når de kommer ut er veien inn i miljøet igjen kort.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.32