Tirsdag 9. april 2002 Kultur og medier

Kunsten og politikken

? Kunstrommet skal demokratiseres, javel, men hvor langt kan vi gå før vi reduserer kunst til rene ytringer, før kunsten ikke er til å skille fra ikke-kunst, spør den nye UKS-lederen Tone Hansen.? Kunstrommet skal demokratiseres, javel, men hvor langt kan vi gå før vi reduserer kunst til rene ytringer, før kunsten ikke er til å skille fra ikke-kunst, spør den nye UKS-lederen Tone Hansen.

Tone Hansen: Født 1970, endt utdannelse ved Statens Kunstakademi i 1998, utøvende kunstner innenfor mediene foto, video og tekst. Var med på å starte kunstmagasinet Frotté. Kurator for Vestlandsutstillingen 2002.Aktuell: Like før påske ble hun valgt til ny styreleder i Unge Kunstneres Samfund, UKS. Hun tar over en organisasjon som sliter tungt økonomisk, men som etter hvert fått en betydelig posisjon i kunst-Norge. Første spørsmål: Kommer den nye lederen til å ta opp arven fra sin forgjenger, Anders Eiebakke, som på så ymse vis har stått for en repolitisering av UKS ? ikke minst som kurator for utstillinger med blant andre Snorre Ytterstad, Sverre Koren Bjertnæs og det sosialistiske kunstnerkollektivet 1561?? Anders [Eiebakke] er nok både mer ideologisk orientert og mer konfliktsøkende enn meg. Jeg kommer til å prioritere arbeidet for kunstnernes sosiale rettigheter høyest, men UKS skal fortsatt være en aktiv og radikal meningsprodusent i norsk kunstliv, forsikrer Hansen.? Når UKS har tilegnet seg en såpass solid posisjon innenfor kunstfeltet, skyldes det at man har våget å satse høyt. Organisasjonens kunstfaglige innflytelse er anselig. Denne rollen skal befestes, blant annet gjennom en forsterket satsning på magasinet UKS-forum, som fra nå av blir redigert av Matias Faldbakken [billedkunstner og forfatter av The Cocka-Hola Company] og Gardar Eide Einarsson, sier Hansen.Repolitisering?«Det er ingen tvil om at kunsten og kulturlivet er i ferd med bli politisert, på godt og vondt,» uttalte Anders Eiebakke til Klassekampen i en av sine siste opptredener som UKS-leder. Tidlig i mars åpnet han en UKS-utstilling som problematiserte den politiske kunsten, men som selv tok klare politiske standpunkter. Det er fristende å se den som en del av en større trend: Omtrent samtidig avsluttet det månedlange kunstprosjektet Stunt Club på Kunstnernes Hus, som involverte et mangfold av politiske ytringer, og Astrup Fearnley Museet har i vinter hatt stor suksess med utstillingen Passasjer, som viser ulike former for «involverende» konseptkunst.? Det er interessant å se hvilke politiske kunstprosjekter som får oppmerksomhet, og hvilke som ikke gjør det. Både Stunt Club og den siste utstillingen til Eiebakke fikk bred medieomtale, mens utstillingen til Snorre Ytterstad ? som er en svært politisk kunstner, men også nokså komplisert og vanskelig tilgjengelig ? gikk pressen hus forbi. Politikken i kunsten må åpenbart være eksplisitt for å nå fram.? Er du enig i påstanden om en generell «repolitisering» av den unge samtidskunsten?? Et vanskelig spørsmål. For noen år tilbake gikk det harde debatter om slike temaer på Kunstakademiet. Nå har feltet åpnet seg opp, og de unge kunstnerne står friere til å velge sitt uttrykk. Men jeg har inntrykk av at mange kunstnere trekker et skille mellom politikken og egen kunst: De interesserer seg ofte for de nye, radikale bevegelsene, men lar være å politisere egne uttrykk. ? Den siste utstillingen til Eiebakke viser en vilje til å problematisere forholdet mellom kunst og politikk ?? Ja, og slike diskusjoner synes jeg er uhyre viktige. Kunsten skal politiseres og kunstrommet skal demokratiseres, javel, men hvor langt kan vi gå før vi reduserer kunst til rene ytringer, før kunsten ikke er til å skille fra ikke-kunst? Viktige debatterFor en tid tilbake fikk UKS kraftig kritikk av Aftenpostens kunstkommentator Lotte Sandberg. Ifølge Sandberg har 1990-tallskunstens dyrkelse av hybriden (eller cross over) utvannet kriteriene for deltakelse på kunstscenen: «[D]en blotte tilstedeværelse og uredigert babbel forveksles med betydelige bidrag til kunsten», hevder hun, og sikter særlig til diskusjonene som føres i UKS-forum.? Mye av Sandbergs kritikk er vel spissformulert og personfokusert, men hun har et par interessante poenger ? særlig i forhold til sammenblandingen av kunstlivets roller. Dessuten er jeg enig i at «tittelsyken» har gått for langt; det virker som vi ikke er fornøyd med å være «billedkunstnere», men også på død og liv må kalle oss «kuratorer», «forfattere» og så videre.? Har de unge samtidskunstnerne for liten tro på verkets kraft alene?? Kanskje. I denne perioden kommer vi i hvert fall til å ta utfordringen på alvor, ved å presentere flere separatutstillinger ? i stedet for gruppeutstillinger. Enkeltprestasjonene skal settes i sentrum.? Det har vært en del debatt rundt kuratorenes rolle i norsk kunstliv. Er du positivt innstilt til kurerte utstillinger?? Ja, det er jeg. Men diskusjonen er viktig; det er flere som hevder at kuratorene styrer så mye at kunstnerne bare blir «medspillere». Det er en tendens til at kritikk av utstillinger rettes mot kuratoren, slik at kunstnerne slipper unna. Dessuten kan kuratorvirksomhet føre til at all oppmerksomhet samles om «prosjektet», på bekostning av de enkelte verkene. ? Er dette en debatt som vil bli tatt opp i UKS i tiden framover?? Det skal du ikke se bort fra. Vi vil forsøke å få igang medlemsmøter der ulike kunstfaglige og politiske problemstillinger blir tatt opp. Det er et veldig behov for å samle debatter som i dag foregår på forskjellige arenaer, sier den nye UKS-lederen.bendik.wold@klassekampen.no

Tone Hansen: Født 1970, endt utdannelse ved Statens Kunstakademi i 1998, utøvende kunstner innenfor mediene foto, video og tekst. Var med på å starte kunstmagasinet Frotté. Kurator for Vestlandsutstillingen 2002.Aktuell: Like før påske ble hun valgt til ny styreleder i Unge Kunstneres Samfund, UKS. Hun tar over en organisasjon som sliter tungt økonomisk, men som etter hvert fått en betydelig posisjon i kunst-Norge. Første spørsmål: Kommer den nye lederen til å ta opp arven fra sin forgjenger, Anders Eiebakke, som på så ymse vis har stått for en
repolitisering av UKS ? ikke minst som kurator for utstillinger med blant andre Snorre Ytterstad, Sverre Koren Bjertnæs og det sosialistiske kunstnerkollektivet
1561?? Anders [Eiebakke] er nok både mer ideologisk orientert og mer konfliktsøkende enn meg. Jeg kommer til å prioritere arbeidet for kunstnernes sosiale rettigheter høyest, men UKS skal fortsatt være en aktiv og radikal meningsprodusent i norsk kunstliv, forsikrer Hansen.? Når UKS har tilegnet seg en såpass solid posisjon innenfor kunstfeltet, skyldes det at man har våget å
satse høyt. Organisasjonens kunstfaglige innflytelse er anselig. Denne rollen skal befestes, blant annet gjennom en forsterket satsning på magasinet UKS-forum, som fra nå av blir redigert av Matias Faldbakken [billedkunstner og forfatter av
The Cocka-Hola Company] og Gardar Eide Einarsson, sier Hansen.
Repolitisering?«Det er ingen tvil om at kunsten og kulturlivet er i ferd med bli politisert, på godt og vondt,» uttalte Anders Eiebakke til Klassekampen i en av sine siste opptredener som UKS-leder. Tidlig i mars åpnet han en UKS-utstilling som problematiserte den politiske kunsten, men som selv tok klare politiske standpunkter. Det er fristende å se den som en del av en større trend: Omtrent samtidig avsluttet det månedlange kunstprosjektet
Stunt Club på Kunstnernes Hus, som involverte et mangfold av politiske ytringer, og Astrup Fearnley Museet har i vinter hatt stor suksess med utstillingen
Passasjer, som viser ulike former for «involverende» konseptkunst.? Det er interessant å se hvilke politiske kunstprosjekter som får oppmerksomhet, og hvilke som ikke gjør det. Både
Stunt Club og den siste utstillingen til Eiebakke fikk bred medieomtale, mens utstillingen til Snorre Ytterstad ? som er en svært politisk kunstner, men også nokså komplisert og vanskelig tilgjengelig ? gikk pressen hus forbi. Politikken i kunsten må åpenbart være
eksplisitt for å nå fram.
? Er du enig i påstanden om en generell «repolitisering» av den unge samtidskunsten?? Et vanskelig spørsmål. For noen år tilbake gikk det harde debatter om slike temaer på Kunstakademiet. Nå har feltet åpnet seg opp, og de unge kunstnerne står friere til å velge sitt uttrykk. Men jeg har inntrykk av at mange kunstnere trekker et skille mellom politikken og egen kunst: De interesserer seg ofte for de nye, radikale bevegelsene, men lar være å politisere egne uttrykk.
? Den siste utstillingen til Eiebakke viser en vilje til å problematisere forholdet mellom kunst og politikk ?? Ja, og slike diskusjoner synes jeg er uhyre viktige. Kunsten skal politiseres og kunstrommet skal demokratiseres, javel, men hvor langt kan vi gå før vi reduserer kunst til rene
ytringer, før kunsten ikke er til å skille fra ikke-kunst?
Viktige debatterFor en tid tilbake fikk UKS kraftig kritikk av Aftenpostens kunstkommentator Lotte Sandberg. Ifølge Sandberg har 1990-tallskunstens dyrkelse av
hybriden (eller
cross over) utvannet kriteriene for deltakelse på kunstscenen: «[D]en blotte tilstedeværelse og uredigert babbel forveksles med betydelige bidrag til kunsten», hevder hun, og sikter særlig til diskusjonene som føres i UKS-forum.? Mye av Sandbergs kritikk er vel spissformulert og personfokusert, men hun har et par interessante poenger ? særlig i forhold til sammenblandingen av kunstlivets roller. Dessuten er jeg enig i at «tittelsyken» har gått for langt; det virker som vi ikke er fornøyd med å være «billedkunstnere», men også på død og liv må kalle oss «kuratorer», «forfattere» og så videre.
? Har de unge samtidskunstnerne for liten tro på verkets kraft alene?? Kanskje. I denne perioden kommer vi i hvert fall til å ta utfordringen på alvor, ved å presentere flere
separatutstillinger ? i stedet for gruppeutstillinger. Enkeltprestasjonene skal settes i sentrum.
? Det har vært en del debatt rundt kuratorenes rolle i norsk kunstliv. Er du positivt innstilt til kurerte utstillinger?? Ja, det er jeg. Men diskusjonen er viktig; det er flere som hevder at kuratorene styrer så mye at kunstnerne bare blir «medspillere». Det er en tendens til at kritikk av utstillinger rettes mot kuratoren, slik at kunstnerne slipper unna. Dessuten kan kuratorvirksomhet føre til at all oppmerksomhet samles om «prosjektet», på bekostning av de enkelte verkene.
? Er dette en debatt som vil bli tatt opp i UKS i tiden framover?? Det skal du ikke se bort fra. Vi vil forsøke å få igang medlemsmøter der ulike kunstfaglige og politiske problemstillinger blir tatt opp. Det er et veldig behov for å samle debatter som i dag foregår på forskjellige arenaer, sier den nye UKS-lederen.bendik.wold@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.32