Mandag 11. mars 2002 Meninger

DNA faller mellom to stoler

DNAs reaksjon på høyrebølgen var å forsøke å administrere den. De liberalistiske ideene ble gradvis internalisert, samtidig som sangbøkene på Sørmarka og i Folkets Hus forble de samme. Til slutt kjente ikke arbeiderne sitt gamle parti igjen. Av Pål SteiganDNAs reaksjon på høyrebølgen var å forsøke å administrere den. De liberalistiske ideene ble gradvis internalisert, samtidig som sangbøkene på Sørmarka og i Folkets Hus forble de samme. Til slutt kjente ikke arbeiderne sitt gamle parti igjen. Av Pål Steigan

I august i fjor deltok jeg i en paneldebatt under Bjørnsonfestivalen sammen med Reiulf Steen fra DNA. Debatten dreide seg om ml-bevegelsen på 1970- og 1980-tallet, men den kom også til å dreie seg om problemene til Arbeiderpartiet. I et forsøk på å forklare noe av bakgrunnen for at SUF(m-l) og AKP kunne få et så raskt og så omfattende gjennomslag blant ungdommen hevdet jeg at dette måtte forstås blant annet på bakgrunn av at DNA ikke hadde noe å melde overfor rastløs og søkende ungdom.Reiulf Steen utfylte bildet. Han fortalte hvor sterkt det var for ham å stille på møte i Det norske studentersamfunn på den tida med 1000 ml-ere, et par hundre konservative, hundre SVere og 7 sosialdemokrater. «Dere må huske,» sa han, «at jeg satt i et sentralstyre i DNA på midten av sekstitallet der alle som telte var folk som hadde vært med i bevegelsen siden 20-tallet. De hadde, til sin store overraskelse, blitt sittende med makta etter 2. verdenskrig og de hadde gjennomført sitt program. I 1965 mente de at målet var nådd. De hadde ikke noe mer å tilføre.» Vesentlig suksess Jeg tror dette gir en del av nøkkelen til sosialdemokratiets krise. Den begynte ikke med Gro Harlem Brundtland, med Jagland eller med Stoltenberg. Den begynte for en generasjon siden. De to siste store sosialdemokratiske reformene her i landet var Folketrygda og Arbeidsmiljøloven. Kort etter begynte sosialdemokratene nedbygginga av mye av det de sjøl hadde skapt. Det første radikale bruddet med den gamle politikken var likvidasjonen av den sosiale boligbygginga som DNA gjennomførte sammen med Høyre på slutten av syttitallet. Den norske sosialdemokratiske modellen kunne antakelig bare ha fungert under helt spesielle forhold, med økonomisk oppgang og internasjonal stabilitet. Men blant de måtene kapitalismen har vært administrert på det siste halve hundreåret, må DNAs storhetstid kunne regnes som en betydelig suksess. Grunnlaget ble lagt allerede gjennom Fellesprogrammet fra 1945 der hele klassesamarbeidsmodellen ble grunnlagt. Gjennom sitt jerngrep på fagbevegelsen kunne DNA sikre ro på arbeidsplassene og til gjengjeld skulle arbeiderne ha en del av den økonomiske veksten. Ved å holde kommunister og venstreorienterte utenfor politisk makt og innflytelse, sikret man seg internasjonal ryggdekning og støtte, først og fremst fra USA. På dette fundamentet bygde DNA en velfungerende velferdsstat.Et vesentlig fattigere land enn dagens oljerike Norge tok seg råd til samfunnsmessige løsninger som i dag framstilles som utopiske og urealistiske. Jeg tror at mange av oss som var blant DNAs viktigste kritikere fra venstre på seksti- og syttitallet, ville, hvis vi fikk alternativet, med glede ha byttet dagens nyliberale ordninger med en del av de ordningene DNA hadde skapt den gangen: gratis skolegang, gratis helsevesen, sosial boligbygging. Mange vil si at DNA har blitt rammet av sin egen suksess. Barna av utdanningsrevolusjonen vender ryggen til partiet. En passivisert arbeiderklasse vender seg til et parti som vil ta fra arbeiderklassen rettigheter og økonomisk trygghet. Det er mye i dette. Men antakelig var forutsetningene for den spesielle nordiske varianten av kapitalismen i ferd med å forvitre alt tidlig på syttitallet. Høyrebølgen Den lange oppgangskonjunkturen etter 2. verdenskrig var brutt. Kampen om markedene hardnet til, Vietnamkrigen rystet det imperialistiske systemet i grunnvollene. Sjøl om arbeiderklassen for en stor del fortsatte å tro på klassesamarbeid, rustet kapitalen seg til klassekamp. I etterkrigstida fram til slutten av syttitallet hadde arbeiderklassen fått en langsomt økende andel av den samfunnsmessige rikdommen, ikke minst gjennom offentlige velferdsordninger. I USA begynte overklassens opprør mot dette, på den politiske arenaen gjennom Ronald Reagans triumf. På kort tid ble det skapt en politisk plattform og en ideologi for å rive ned disse velferdsordningene og konsekvensen ble en rask og voldsom overføring av samfunnets verdier til de absolutt rikeste i samfunnet. I løpet av det kvarte århundret nyliberalismen har vært den rådende teologien i samfunnet har verdiflommen til den rikeste en prosenten i samfunnet vært så formidabel at det ikke finnes sidestykke noen gang tidligere i det 20. århundre. Resultatet er at klassemotsetningene i Norge i dag er mye større enn den gangen den unge ml-bevegelsen sloss hardt for å få aksept for ordene klasser og klassekamp, men begrepet er fraværende i den politiske debatten.DNAs reaksjon på høyrebølgen var å forsøke å administrere den. De liberalistiske ideene ble gradvis internalisert, samtidig som sangbøkene på Sørmarka og i Folkets Hus forble de samme. Til slutt kjente ikke arbeiderne sitt gamle parti igjen. Kultur Men dette har også med kultur og djuptgående endringer i samfunnet å gjøre. Da klokka var fire om ettermiddagen i industribyen Kongsberg på sekstitallet gikk fløyta på Våpenfabrikken og alle barna i byen, enten de tilhørte småborgerskap, funksjonærsjiktet eller arbeiderklassen visste, at nå skulle de hjem, for nå var det middag. Slik var det i hele landet. En stor arbeiderklasse i kjeledress satte et betydelig preg på hele samfunnet. Dette var masseproduksjonens tidsalder på sitt høyeste. DNA er på mange måter denne industrialismens parti. Partiorganisasjonen speiler industristrukturen. Den teknologiske revolusjonen har rystet grunnvollene i denne produksjonsmåten. Der tusenvis av uniformerte arbeidere strømmet ut av fabrikkportene etter at sirena hadde gått, kommer i dag en høyst broket og variert menneskemengde til helt forskjellige tider. Dette betyr ikke at industrien er slutt, men den tradisjonelle industrien er enten flyttet til den tredje verden, eller den er så automatisert at det knapt er arbeidere igjen. Samtidig er det oppstått en ny arbeiderklasse, en klasse som ikke går i kjeledress, som ikke synger sanger på Sørmarka og som ikke har den umiddelbare opplevelsen av noe kollektiv som deres foreldre hadde for 30 år siden. Da skipsverftet ble nedlagt på Nyland Vest i Oslo, jern- og metallarbeiderne forsvant og børsjappene kom inn, ble det ikke færre arbeidere der. Det ble antakelig flere, men de så annerledes ut og de følte ingen automatisk tilknytning til verken den sosialdemokratiske kulturen eller den sosialdemokratiske politikken.For noen få uker siden organiserte jeg et seminar for LO Service der vi skulle se på disse teknologiske endringene, blant annet for å kunne legge opp en ny faglig politikk i forhold til dem. Da hadde vi blant annet invitert klubblederen fra tapperiet til Ringnes på Gjelleråsen, Jostein Aukland og klubbleder Terje Valskår fra Eramet i Sauda. De viste oss hvordan disse tradisjonelle industribedriftene i dag har blitt IT-baserte bedrifter der få høyt kvalifiserte arbeidere foran dataskjermer utfører arbeid som titalls av arbeider tidligere gjorde manuelt. Arbeidere? Eller er de funksjonærer, og hvem skal organisere dem? De to industriklubbene hadde lykkes ganske godt i å bevare et hegemoni, men på hver sin måte viste de hva slags utfordringer fagbevegelsen står overfor. Når resten av industrien tar den samme teknologien i bruk, vil den tradisjonelle industriarbeiderklassen bli kraftig redusert i antall, samtidig som den blir ytterligere politisk marginalisert. Feminisering Men arbeiderklassen forsvinner jo ikke. Den forandres. Det er to helt klare trekk ved dagens arbeiderklasse, det ene er feminisering ­ en stadig større del av den er kvinner, og det andre er en fargeendring ­ stadig større deler av arbeiderklassen er svart eller ikke-hvit. Denne nye arbeiderklassen har knapt noe partipolitisk talerør i dag, og den tradisjonelle, hvite, mannlige arbeiderklassen føler seg, med god grunn, forrådt. DNA bryr seg ikke om den og venstresida ser ned på den.Men det er ikke slik at behovet for tradisjonelle arbeiderklasse- og fagforeningsverdier som fellesskap og solidaritet har gått ut på dato. De er kanskje mer aktuelle enn på lenge. Bak all den tilsynelatende individualismen, er jo samfunnet kvelende konformt. De nyliberale teologien er den altoverskyggende ideologien som alle må bekjenne seg til hvis de vil ha makt, og den nyliberale økonomien reproduserer klassekonflikter i samfunnet som er forbløffende lett gjenkjennelige. For den som vil mobilisere dagens arbeiderklasse handler det ikke så mye om å endre innholdet. Arbeiderklassen trenger Blair-politikk like mye som den trenger en bolt gjennom skallen. Men budskapet må formidles på en ny måte. Det blir neppe DNA som tar den jobben, for å uttrykke seg forsiktig. Pål Steigan er internettrådgiver i Artemisia. Han er tidligere leder av AKP (ml).

I august i fjor deltok jeg i en paneldebatt under Bjørnsonfestivalen sammen med Reiulf Steen fra DNA. Debatten dreide seg om ml-bevegelsen på 1970- og 1980-tallet, men den kom også til å dreie seg om problemene til Arbeiderpartiet. I et forsøk på å forklare noe av bakgrunnen for at SUF(m-l) og AKP kunne få et så raskt og så omfattende gjennomslag blant ungdommen hevdet jeg at dette måtte forstås blant annet på bakgrunn av at DNA ikke hadde noe å melde overfor rastløs og søkende ungdom.Reiulf Steen utfylte bildet. Han fortalte hvor sterkt det var for ham å stille på møte i Det norske studentersamfunn på den tida med 1000 ml-ere, et par hundre konservative, hundre SVere og 7 sosialdemokrater. «Dere må huske,» sa han, «at jeg satt i et sentralstyre i DNA på midten av sekstitallet der alle som telte var folk som hadde vært med i bevegelsen siden 20-tallet. De hadde, til sin store overraskelse, blitt sittende med makta etter 2. verdenskrig og de hadde gjennomført sitt program. I 1965 mente de at målet var nådd. De hadde ikke noe mer å tilføre.»
Vesentlig suksess Jeg tror dette gir en del av nøkkelen til sosialdemokratiets krise. Den begynte ikke med Gro Harlem Brundtland, med Jagland eller med Stoltenberg. Den begynte for en generasjon siden. De to siste store sosialdemokratiske reformene her i landet var Folketrygda og Arbeidsmiljøloven. Kort etter begynte sosialdemokratene nedbygginga av mye av det de sjøl hadde skapt. Det første radikale bruddet med den gamle politikken var likvidasjonen av den sosiale boligbygginga som DNA gjennomførte sammen med Høyre på slutten av syttitallet. Den norske sosialdemokratiske modellen kunne antakelig bare ha fungert under helt spesielle forhold, med økonomisk oppgang og internasjonal stabilitet. Men blant de måtene kapitalismen har vært administrert på det siste halve hundreåret, må DNAs storhetstid kunne regnes som en betydelig suksess. Grunnlaget ble lagt allerede gjennom Fellesprogrammet fra 1945 der hele klassesamarbeidsmodellen ble grunnlagt. Gjennom sitt jerngrep på fagbevegelsen kunne DNA sikre ro på arbeidsplassene og til gjengjeld skulle arbeiderne ha en del av den økonomiske veksten. Ved å holde kommunister og venstreorienterte utenfor politisk makt og innflytelse, sikret man seg internasjonal ryggdekning og støtte, først og fremst fra USA. På dette fundamentet bygde DNA en velfungerende velferdsstat.Et vesentlig fattigere land enn dagens oljerike Norge tok seg råd til samfunnsmessige løsninger som i dag framstilles som utopiske og urealistiske. Jeg tror at mange av oss som var blant DNAs viktigste kritikere fra venstre på seksti- og syttitallet, ville, hvis vi fikk alternativet, med glede ha byttet dagens nyliberale ordninger med en del av de ordningene DNA hadde skapt den gangen: gratis skolegang, gratis helsevesen, sosial boligbygging. Mange vil si at DNA har blitt rammet av sin egen suksess. Barna av utdanningsrevolusjonen vender ryggen til partiet. En passivisert arbeiderklasse vender seg til et parti som vil ta fra arbeiderklassen rettigheter og økonomisk trygghet. Det er mye i dette. Men antakelig var forutsetningene for den spesielle nordiske varianten av kapitalismen i ferd med å forvitre alt tidlig på syttitallet.
Høyrebølgen Den lange oppgangskonjunkturen etter 2. verdenskrig var brutt. Kampen om markedene hardnet til, Vietnamkrigen rystet det imperialistiske systemet i grunnvollene. Sjøl om arbeiderklassen for en stor del fortsatte å tro på klassesamarbeid, rustet kapitalen seg til klassekamp. I etterkrigstida fram til slutten av syttitallet hadde arbeiderklassen fått en langsomt økende andel av den samfunnsmessige rikdommen, ikke minst gjennom offentlige velferdsordninger. I USA begynte overklassens opprør mot dette, på den politiske arenaen gjennom Ronald Reagans triumf. På kort tid ble det skapt en politisk plattform og en ideologi for å rive ned disse velferdsordningene og konsekvensen ble en rask og voldsom overføring av samfunnets verdier til de absolutt rikeste i samfunnet. I løpet av det kvarte århundret nyliberalismen har vært den rådende teologien i samfunnet har verdiflommen til den rikeste en prosenten i samfunnet vært så formidabel at det ikke finnes sidestykke noen gang tidligere i det 20. århundre. Resultatet er at klassemotsetningene i Norge i dag er mye større enn den gangen den unge ml-bevegelsen sloss hardt for å få aksept for ordene klasser og klassekamp, men begrepet er fraværende i den politiske debatten.DNAs reaksjon på høyrebølgen var å forsøke å administrere den. De liberalistiske ideene ble gradvis internalisert, samtidig som sangbøkene på Sørmarka og i Folkets Hus forble de samme. Til slutt kjente ikke arbeiderne sitt gamle parti igjen.
Kultur Men dette har også med kultur og djuptgående endringer i samfunnet å gjøre. Da klokka var fire om ettermiddagen i industribyen Kongsberg på sekstitallet gikk fløyta på Våpenfabrikken og alle barna i byen, enten de tilhørte småborgerskap, funksjonærsjiktet eller arbeiderklassen visste, at nå skulle de hjem, for nå var det middag. Slik var det i hele landet. En stor arbeiderklasse i kjeledress satte et betydelig preg på hele samfunnet. Dette var masseproduksjonens tidsalder på sitt høyeste. DNA er på mange måter denne industrialismens parti. Partiorganisasjonen speiler industristrukturen. Den teknologiske revolusjonen har rystet grunnvollene i denne produksjonsmåten. Der tusenvis av uniformerte arbeidere strømmet ut av fabrikkportene etter at sirena hadde gått, kommer i dag en høyst broket og variert menneskemengde til helt forskjellige tider. Dette betyr ikke at industrien er slutt, men den tradisjonelle industrien er enten flyttet til den tredje verden, eller den er så automatisert at det knapt er arbeidere igjen. Samtidig er det oppstått en ny arbeiderklasse, en klasse som ikke går i kjeledress, som ikke synger sanger på Sørmarka og som ikke har den umiddelbare opplevelsen av noe kollektiv som deres foreldre hadde for 30 år siden. Da skipsverftet ble nedlagt på Nyland Vest i Oslo, jern- og metallarbeiderne forsvant og børsjappene kom inn, ble det ikke færre arbeidere der. Det ble antakelig flere, men de så annerledes ut og de følte ingen automatisk tilknytning til verken den sosialdemokratiske kulturen eller den sosialdemokratiske politikken.For noen få uker siden organiserte jeg et seminar for LO Service der vi skulle se på disse teknologiske endringene, blant annet for å kunne legge opp en ny faglig politikk i forhold til dem. Da hadde vi blant annet invitert klubblederen fra tapperiet til Ringnes på Gjelleråsen, Jostein Aukland og klubbleder Terje Valskår fra Eramet i Sauda. De viste oss hvordan disse tradisjonelle industribedriftene i dag har blitt IT-baserte bedrifter der få høyt kvalifiserte arbeidere foran dataskjermer utfører arbeid som titalls av arbeider tidligere gjorde manuelt. Arbeidere? Eller er de funksjonærer, og hvem skal organisere dem? De to industriklubbene hadde lykkes ganske godt i å bevare et hegemoni, men på hver sin måte viste de hva slags utfordringer fagbevegelsen står overfor. Når resten av industrien tar den samme teknologien i bruk, vil den tradisjonelle industriarbeiderklassen bli kraftig redusert i antall, samtidig som den blir ytterligere politisk marginalisert.
Feminisering Men arbeiderklassen forsvinner jo ikke. Den forandres. Det er to helt klare trekk ved dagens arbeiderklasse, det ene er feminisering ­ en stadig større del av den er kvinner, og det andre er en fargeendring ­ stadig større deler av arbeiderklassen er svart eller ikke-hvit. Denne nye arbeiderklassen har knapt noe partipolitisk talerør i dag, og den tradisjonelle, hvite, mannlige arbeiderklassen føler seg, med god grunn, forrådt. DNA bryr seg ikke om den og venstresida ser ned på den.Men det er ikke slik at behovet for tradisjonelle arbeiderklasse- og fagforeningsverdier som fellesskap og solidaritet har gått ut på dato. De er kanskje mer aktuelle enn på lenge. Bak all den tilsynelatende individualismen, er jo samfunnet kvelende konformt. De nyliberale teologien er den altoverskyggende ideologien som alle må bekjenne seg til hvis de vil ha makt, og den nyliberale økonomien reproduserer klassekonflikter i samfunnet som er forbløffende lett gjenkjennelige. For den som vil mobilisere dagens arbeiderklasse handler det ikke så mye om å endre innholdet. Arbeiderklassen trenger Blair-politikk like mye som den trenger en bolt gjennom skallen. Men budskapet må formidles på en ny måte. Det blir neppe DNA som tar den jobben, for å uttrykke seg forsiktig.
Pål Steigan er internettrådgiver i Artemisia. Han er tidligere leder av AKP (ml).

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.32