Onsdag 22. februar 2006 Kultur og medier

Å ofre rumpa si for verden

Ane Dahl Torp trodde hun var et barn av 70-tallet helt til hun møtte romanfiguren Nina Skåtøys brennende engasjement. – Det er jappetida som sitter i ryggmargen min, sier Torp.

For ett år siden gikk skuespillerne Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp i gang med å portrettere Dag Solstads romankarakterer Knut Pedersen og Nina Skåtøy fra boka «Gymnaslærer Pedersen...». Med et politisert 70-talls-Larvik som kulisse beveger de to seg flere år under partiet AKP-mls ledelse, og med en sørgelig kjærlighetshistorie som bass.

Men den premiereklare filmen «Gymnaslærer Pedersen» er ikke bare en beretning om kjærligheten mellom Knut Pedersen og Nina Skåtøy, men om deres kjærlighet til politikken.

Og her legger ikke Ane Dahl Torp fingrene imellom:

– Jeg kjente en egen kjærlighetssorg da jeg lagde filmen: De brant for noe større enn seg selv. Jeg har ikke noe tilsvarende. Jeg følte mine egne prosjekter ble nedrige, sier Torp til Klassekampen.

– Men hva konkret lengtet du etter?

Ane Dahl Torp ser på oss og legger vekt på hvert ord, som om det var punktum mellom:

– Det. Å. Ville. Gjøre. Verden. Til. Et. Bedre. Sted. For alle, ikke bare seg selv! Å gi opp egen komfort for noe større. Å skjære et stykke av sin egen rumpe for å redde verden. Og at dette er en strømning i verden som du kjenner hardt inne i deg selv.

Tok fullstendig fyr

Vi forstår hvorfor hun har fått rollen. Men Ane Dahl Torp trodde selv hun skulle gli lettere inn i filmens verden enn det hun gjorde:

– Jeg har tenkt på meg selv som et barn av 70-tallet. Men da jeg gikk inn i det, og så hvor mye folk var villige til å gi den gangen, så jeg at det som er i min ryggmarg – det er jappetida. Vår parole er «fordi jeg fortjener det». Jeg fikk et grimt blikk på meg selv.

Det grimme blikket har Dahl Torp opparbeidet seg gjennom å sette seg inn i hva det var de tenkte, ml-erne som ble engasjert på 70-tallet. Prosessen innebar å lese Solstads roman:

– Jeg tok fullstendig fyr. Det er en morsom og gripende beretning. Og alle skuespillertentaklene mine tok av, sier Dahl Torp.

Men hennes kunnskap om epoken bygger ikke bare på romaner:

– Jeg leste også partivedtekter, og regler for hygiene på sommerleire. Og noen angrende synderes beretning.

Joners skrik

Alt er mulig her i verden, hvis mennesket bare reiser seg opp, heter det i boka og filmen om den politiske vekkelsen på 70-tallet. Det mener Kristoffer Joner ikke er fremmed:

– Vi reiser oss opp også i dag, vi sier fra. Det er bare en annerledes verden. Vi må slåss på en annen måte enn på 70-tallet, sier han til Klassekampen.

Kristoffer Joners kompis Aslak Sira Myhre har tidligere vært så vennlig å gjenfortelle Joners ungdomsrevolusjonære glød til herværende avis: Femten år gammel brukte Joner gjerne fester til å snakke om kommunismens fortreffelighet – om at legene skulle bli fiskere, og fiskerne leger.

– Når du er 15 år, er verden svart-hvitt. Jeg valgte meg en side og skreik på den. Etter hvert som du vokser mer opp blir det flere gråsoner, fordi du begynner å forstå sammenhengene i verden. Jeg trives bedre i gråsonene nå, smiler Joner.

Han mener han har lært også av filmen om gymnaslæreren, Nina Skåtøy og -ml:

– De var jo beinharde. Når du begynner å undertrykke menneskelige behov slik de gjorde, vil det før eller siden oppstå en innvendig revolusjon. Jeg har lært noe av filmen, av å se hvilke feil de gjorde. Å holde så fast på en ting, til du ikke har andre bein å stå på, og må spørre: Var dette alt?

Ane Dahl Torp supplerer:

– Ja, og jeg har lært om den trange fødselen til avisa deres. Den historien er fantastisk, sier Dahl Torp, og Klassekampens utsendte noterer flittig.

Politisk åpning

Regissør Hans Petter Moland ble referert til som «Moland Rouge» under gårsdagens pressekonferanse.

– Selv om jeg ikke var ml-er, var jeg del av det politiske engasjementet den gangen. I dag tror jeg mange unge føler at kanalene for politisk engasjement er der. Det tror jeg skyldes at verden oppleves som mer kompleks, og at maktstrukturene oppleves som urokkelige. Politikerne refererer til EØS eller EU, og man ser at de folkevalgte har liten makt i dag. Det må være desillusjonerende hvis man møter noe slikt i sitt første møte med politisk potens, sier Moland til Klassekampen.

Det er likevel ikke bare pessimisme å spore hos regissøren:

– Man undervurderer enkeltmenneskets mulighet til å påvirke. Ta denne filmen som eksempel: Tilsynelatende umulig å lage. Men vi klarte å få til noe kollektivt – en korpsånd, for å avpolitisere det litt. Vi dro i samme retning, og gjorde det med overskudd.

Molands allierte, manusforfatter Hans Petter Blad, snakker til Klassekampen om begjæret i historien: Politikk, erotikk og religiøse metaforer går sammen om å skape det Blad kaller det fantastiske ved filmen. Til det har de tatt i bruk special effects, som han sier.

– Noe så komisk, å ha noe så amerikansk som special effects i en sånn film, kommenterer han.

Men, som Ane Dahl Torp trekker Blad fram at filmprosjektet ikke bare er utført med humor, men også i dypeste alvor:

– Filmen diskuterer politikkens farer, men hyller også den politiske lidenskapen. Jeg tror filmen kan bidra til at politikk blir mer diskutert. Og kanskje: At det politiske spekteret, som har blitt snevert, kan åpnes.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.34