Torsdag 4. mai 2006 Kultur og medier

Omskriver Ibsens rolle

– Henrik Ibsens forfatterskap viser en kamp mot idealismens tvangstrøye, sier Toril Moi, aktuell med boken «Ibsens modernisme».

– Ibsen var teaterhistoriens første modernist, slår professor og Ibsenekspert Toril Moi fast.

Mois bok «Ibsens modernisme» lanseres i dag. Det modernistiske for Ibsens del ligger, ifølge Moi, i bruddet med den estetiske idealismen, tanken om at det skjønne også er det sanne og det gode. Kunstens oppgave var å skape nettopp det skjønne, som igjen skulle gi en visjon om menneskets frihet.

– Kunsten skulle løfte deg opp og gjøre deg til et bedre menneske. Det er en kjent sak at idealismen dominerte i romantikken, men forskere har glemt hvor lenge dette varte. Den sto sterkt helt fram til 1870-80 da den ble satt under press, ble uttørket og moralistisk, sier Moi.

Hun mener Ibsens forfatterskap kan leses som fortellingen om den estetiske idealismens liv og død, eller om modernismens fødsel. For mens «Terje Vigen» (1862) kan regnes som et idealistisk mesterverk, kan «Keiser og gallileer» regnes som verket der idealismen problematiseres. «Et dukkehjem» (1879) framstår som hans første virkelig modernistiske stykke.

– Man skulle ikke tro det var samme mann som hadde skrevet disse. Ibsen kjemper med den idealistiske tvangstrøya helt fra begynnelsen. Kanskje var den idealistiske sukssessen «Terje Vigen» var en forutsetning for at han kunne problematisere den estetiske normen. Allerede i neste stykke, «Kjærlighetens komedie» (1863), viser han en ny estetisk selvbevissthet og refleksjon. Så lenge man plasserer seg innenfor et paradigme, kan man ikke reflektere rundt det. Men her plasserer Ibsen seg utenfor, sier hun.

Ikke realist

Ved å definere Ibsen som teaterhistoriens første modernist og modernismen som anti-idealisme, setter Moi seg opp mot internasjonal forskning som har sementert Ibsen som realist, såvel som norsk forskning som har plassert ham inn i en høymodernistisk, formalistisk tradisjon.

– Jeg omskriver litteraturhistorien, sier hun.

For Moi mener motsetningen som settes opp mellom realisme og modernisme gjør det vanskelig for oss å forstå hvor radikal Ibsen var i sin samtid.

– Realisme er ikke egnet som periodebegrep, den finnes i alle perioder. Den står heller ikke i motsetning til estetiske kategorier som modernismen eller idealismen, men finnes inkorporert i disse. Realisme var ikke i seg selv sjokkerende på Ibsens tid. Det som sjokkerte, var en realisme uten idealer. Og bruddet med idealismen står helt sentralt i Ibsens forfatterskap, sier hun.

Ibsen framhevet selv alltid «Keiser og gallileer» (1873) som sitt hovedverk. Moi mener grunnen er dette stykkets dreining mot det modernistiske, mot bruddet på idealismen.

– Hovedpersonen Julian tror på det skjønne, men blir gal og dør. Dette dreier seg like mye som teater og estetikk som om idealismen som eget tema. Ibsen så at idealismen var en umulighet, kunsten kunne ikke være oppløftende på denne måten. Samtidig beholdt han et håp.

Ibsens radikalitet kan lett leses ut fra kritikkene stykkene hans fikk da de kom:

– De oppfattet ikke stykkene hans som kunst og det er påfallende hva de etterlyser: Forsoningen, det som skulle opphøye. Kvinneskikkelsene passet overhodet ikke til forventningene, Hedda ble omtalt som hunndyr og monster. Stykkene ble omtalt som uforståelige og obskure. Det er et klart tegn på stykkene brøt med samtidens estetiske normer.

Kvinnesaken

Etterhvert som Ibsen videreutviklet sin modernisme, ble kvinnens stilling og dreiningen mot det hverdagslige viktige punkter. Moi oppsummerer den modernistiske Ibsens mest grunnleggende spørsmål slik: «Hvordan kan vi elske hverandre i en verden der jakten på absolutt sannhet og absolutt tro bare fører til absolutt fortvilelse?»

Dette synes høyaktuelt i dag, men hvorfor var det sentralt for Ibsen?

– Dette må knyttes til de historiske forutsetningene. Ibsen levde i en tid der idealismen levde og gikk under. Krigen mellom Preussen og Frankrike på 1870-tallet sjokkerte verden. At to kulturnasjoner kunne slakte hverandre i hopetall, stred mot den rådende ideen om det gode, skjønne og sanne. Ibsens trekk var å flytte de aktuelle problematikkene til menneskelige relasjoner, som ekteskapet. Han var utrolig tidlig ute, sier hun.

– Du skriver han var like radikal som Nietzsche?

– De har mye felles. Begge innså at idealismen var i ferd med å bryte sammen. Men Nietzsche var ikke radikal i sitt syn på kvinner, han var ingen feminist. Nietzsche ville hinsides moralske dommer. Jeg skjønner ikke at det skal være mindre radikalt å skrive om kvinner. Idealismen satte fram to muligheter for å beskrive kvinner: Hore eller madonna. Hedda og Nora er jo noe helt annet, sier hun.

Moi mener Ibsen forsto at et forhold basert på likhet mellom kjønnene krevde en annen type kjærlighet. Om dette i seg selv var vanskelig, gjorde ikke den gryende mistilliten til språket dette lettere:

– Det var dette postmodernistene forsøkte å gjøre til et morsomt spill heller enn til noe tragisk, sier hun.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.35