Fredag 24. november 2006 Kultur og medier

Kommunismens siste skanse

Historien om Grubeforeningen Nordens Klippe handler om veien fra akkordlønn i gruvene til representasjon i bedriftens styre. Steinar Wikan har skrevet bok om 100-årsjubilanten.

– Selv om denne boka først og fremst er skrevet for gruvearbeidernes etterkommere, er dette mer rikshistorie enn folk skjønner og tror, sier forfatter Steinar Wikan til Klassekampen.

Han har skrevet bok om Grubeforeningen Nordens Klippe, fagorganisasjonen til arbeiderne ved gruvedriften i AS Sydvaranger.

– Dette var jo en av landets første fagforeninger, og den første fagforeningen i Nord-Norge som ble noe av. Den har gjennomgått alle faser i arbeiderdemokratiet, og vært påvirket av alle strømninger.

Wikan sier at Nordens Klippe ofte ble trekt fram som eksempel på hvordan arbeiderne kunne organiseres innen fagbevegelsen i Nord-Norge. Både LO og Fagforbundet brukte mye energi på å holde Nordens Klippe gående, fordi de anså organisasjonen som svært viktig.

Legefrue Wessel

Det gikk bare to uker fra anleggsarbeidet til gruvedriften i Sør-Varanger begynte i 1906 til Grubeforeningen Nordens Klippe så dagens lys. Wikan sier at det er tre hovedgrunner til at fagorganisasjonen klarte å vokse seg så sterk på så kort tid.

– Mange av de som søkte seg jobb i gruvene, var arbeidere fra Narvik og Sulitjelma som allerede kunne mye om dette, og ikke minst som så viktigheten av arbeiderorganisasjon. Den andre gruppen arbeidere som kom, var fiskere fra Finnmark, som hadde lært mye om sosialismen gjennom konflikten med hvalfanger Svend Foyn. Dessuten var jo Sør-Varanger en sosialistisk kommune allerede før gruvedriften ble startet.

Det siste var det legefruen Ellisif Wessel som sto bak. Hun skulle også bli en av de viktigste skikkelsene i arbeiderkampen i Finnmark.

–Hvordan kan det ha seg at en legefrue engasjerte seg i arbeiderkamp?

– Det var flere momenter i hennes personlige historie, blant annet var hun i religiøs krise etter å ha mistet flere barn i barsel. Det gjorde at hun søkte etter noe nytt. Og hun ble enormt grepet av de russiske arbeidernes kamp.

Radikale strømninger

– Hva slags forhold hadde Grubeforeningen til de russiske revolusjonære?

– Flere russiske revolusjonære kom hit idet Nordens Klippe ble til. Mange av dem bodde hos fru Wessel; de deltok på møtene og var viktige i organisasjonen. Blant annet ga de ut en russiskspråklig avis i Vardø, og i denne brukte de stadig eksempler fra Nordens Klippe.

Wikan forteller at de russiske revolusjonære dessuten var et korrektiv til den radikale tendensen Nordens Klippe hadde.

– Preket om ny taktikk og hardere kamp ble holdt litt nede av russerne, som mente at det ikke var den rette veien å gå. I motsetning til hva man kunne tro, dempet de altså noen av de mest radikale strømningene den første tida, i stedet for å bygge opp under dem.

100 år

Wikan, som er utdannet innen biologi og historie, er selv fra Sør-Varanger, og hadde en bestefar som var anleggsarbeider. Det var i anledning Nordens Klippes 100-årsjubileum at han ble bedt om å skrive boka, og i sju måneder har han saumfart flere av Norges største arkiver på leting etter opplysninger og bilder.

Gjennom hele prosessen har han vært opptatt av å sette fagforeningens, bedriftens og samfunnets utvikling i sammenheng med hverandre.

– Når man skal skrive om en institusjon som Nordens Klippe gjennom 100 år, er man nødt til å holde seg til den historiske utviklingen. Jeg har vært opptatt av å fortelle om arbeideren gjennom tidene, og få vist hvordan det politiske har gått i bølger og forandret seg.

På pletten igjen?

– Forholdet mellom bedriften og fagbevegelsen var ofte vanskelig i årene før krigen. Hvordan utviklet dette seg senere?

– 1950- og 1960-tallet var en fantastisk tid. Det var oppgangstider, og man ble mer enn noen gang før opptatt av samarbeid. Arbeiderne kom med i styre og stell, og ble etterhvert også representert i AS Sydvarangers styre.

Forfatteren sier at man etter dette opplevde at motsetningene mellom Arbeiderpartiet og kommunistene tilspisset seg.

– Nordens Klippe ble kommunistenes siste skanse, både i Kirkenes og i hele Finnmark. De dominerte helt til de ble slått sammen med en annen fagforening i 1973. Etterhvert ble SV og RV de sterke partiene i foreningen, selv om Arbeiderpartiet i prinsippet dominerte. Men selve møtevirksomheten og debattene ble det mindre utav, som i samfunnet ellers.

Wikan tror det er mange som savner de debattene som oppsto når arbeiderne fikk komme sammen og bryne seg på hverandre.

– Hvordan er aktiviteten i Nordens Klippe i dag, etter at statsstøtten ble kuttet og gruvedriften nedlagt i 1996?

– De eneste gjenværende medlemmene er pensjonister nå. Det foreligger forslag om å lage en stor forening for alle som er tilknyttet LO og Fagforbundet. Men ingenting er avgjort. Mitt inntrykk er at man avventer det som skal skje med gruvene – det kan jo bli ny gruvedrift. Og Grubeforeningen Nordens Klippe sitter jo med ganske mye ressurser, så hvis driften blir tatt opp igjen, kunne de være på pletten for å være en faktor i arbeidslivet.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.37