Fredag 29. desember 2006 Kultur og medier

På jakt etter friheten

Forfatter Toril Brekke har lagt ut på en reise 52 nordmenn tok fatt på allerede i 1825. Nå forteller hun amerikautvandrernes historie.

Fra Stavanger gikk ferden over havet til New York i sluppen «Restauration». De reisende fortsatte videre opp Hudson River, og via Eriekanalen. Endestasjonen var bredden av Ontariosjøen, der det nye livet skulle begynne. De var de aller første utvandrerne fra Norge til Amerika.

Mellom 1825 og 1925 emigrerte mer enn 800.000 nordmenn til Amerika. Målet var feit, svart jord. Men det var mer enn drømmen om nok mat og selveid tak over hodet som lokket de første 52 som la av sted. Utvandrerne visste veldig lite om Amerika; alt de hadde plukket opp var rykter fra folk som hadde hørt om det lovede landet der det var rom for alle.

– Den vanlige forklaringen er at folk reiste på grunn av fattigdom og for lite jord. Men det var bare én del av sannheten. Den første utvandringen var av en annen karakter, forklarer forfatter Toril Brekke.

Drevet av tro

Hun har nå gitt ut romanen «Drømmen om Amerika» – første bok i en planlagt trilogi om utvandringen til Amerika. I den første boka presenteres epoken fra 1825 til 1842.

For de første som reiste ut var tynget av noe annet og mer enn sult og kummerlige forhold: de var kvekere og haugianere, som ble forfulgt og trakassert på grunn av sin tro. Ryktene gikk om at Amerika var et fristed der alle fikk tro hva de ville, og det var dette som drev de aller første utvandrerne.

– De første som reiste, var opposisjonelle og forfulgte. Amerika lokket med tros- og tankefrihet, sier forfatteren.

Fulgte sporet

Hva som skjedde med de første utvandrerne, er godt dokumentert, sporet ligger der, og Brekke måtte følge det da hun lagde sin fortelling om utvandringen. I romanen har hun latt søskenparet Elise og Ansgard være hovedpersoner.

– Jeg trengte å ha mine egne personer i forgrunnen for å fortelle historien, sier forfatteren.

For mens kvekerne og haugianerne ønsket og prøvde å være gode mennesker, selv når situasjonen var vanskelig, er Elise kontrasten, forklarer Brekke: Elise er uutdannet, utsultet og uvitende. Hun klamrer seg til mulighetene som byr seg, og kvier seg ikke for å stjele fra sine hjelpere. Hun representerer en del av det norske folk på den tida, mener forfatteren, mennesker som ble brukt til arbeid på andres gårdsbruk, og som ikke hadde opplevd annet enn ansvar, redsel, sult og kulde.

– Angst og sult fører til en grådighet, sier Brekke.

Ansgard og Elise er ikke selv kvekere, men søker likevel frihet fra den tyngende og trange ved den norske landsbygda: Ansgard har det nemlig slik at han av og til må rope, han må skrike ut de styggeste ordene han kan, så høyt han kan. I Amerika kan han bli fri fra dette: der vil ingen forstå hva han skriker, blir han fortalt.

– For Ansgard vil det bli en slags dobbel frihet, både fra fattigdommen og fra skammen, forklarer Brekke.

Lite å skrive hjem om

Det kom få brev hjem den første tida. Amerika bød ikke på alt det som ble lovet, og det tok noen år før nybyggerne fikk hodet over vannet og kunne tenke på å sende brev til slektninger hjemme. De første årene var preget av hardt arbeid, og for mange endte det nye livet før det var kommet i gang: Feberen og sotten herjet.

Først senere var det økonomiske grunner og eventyrlyst som fikk folk til å legge avsted, særlig etter at det ble funnet gull i 1849, forklarer Brekke, før hun entusiastisk vier seg til detaljene rundt det første gullfunnet.

– Jeg holder på å lese en helt fantastisk bok om begynnelsen på gullrushet, smiler hun.

Boka forteller nøyaktig når, hvor og hvordan det første gullet ble funnet, hvordan informasjonen spredde seg, først innen Amerika, og siden over til nye reiselystne i Europa. Det er nettopp slike faktaopplysninger forfatteren er avhengig av når hun skal fortelle videre i de to neste bindene av trilogien. Hun har allerede lest seg opp på flora og fauna. For da europeerne kom til Amerikas kyst, forandret de landskapet etter hvert som de tok seg fram mot vestkystens rike jord.

– Jeg ville finne ut av hvordan det endret seg. Hvilke planter og dyr fantes før europeerne kom?

Faglitteraturen ga ikke svar, så Brekke vendte seg til skjønnlitteraturen. Hun leste James Fenimore Coopers verker, Laura Ingalls Wilders bøker om det lille huset på prærien, og Ole Edvart Rølvaags verker om utvandringshistorien, alt anbefalt av en amerikansk kollega.

– Jeg leste 816 sider Rølvaag for å finne beskrivelser av dyre- og fugleliv. Det eneste jeg kom over var en bjørn som viste seg å være en grevling, en flokk med gjess og en rødstrupe, ler Brekke.

Dro over selv

Brekke har selv reist over for å gjøre research. Sammen med forlagsredaktøren sin besøkte hun Madison i Wisconsin, og var innom flere av de tidligste, vellykkede bosetningene. De reiste til Koshkonong og traff sjuende generasjon nordmenn. I Stoughton vaiet norske og amerikanske flagg om hverandre, butikkene solgte Kvikklunsj og andre norske varer.

Så fikk hun bli med noen slektninger av Lars Larsen i Jeilane, en av de historiske personene som har en framtredende plass i boka, på ekte utvandrertur.

– De hadde jobbet i flere år med å få til en reise fra New York og opp Hudson-elva, og videre langs Eriekanalen som de første utvandrerne reiste på. Jeg måtte bare være med, sier hun. Og det fikk hun.

Liten intergreringsvilje

Unge Elise endrer raskt navn til Alice. Hun forlater den norske bosetningen, og blir en del av det nye samfunnet i Amerika. Langt fra alle var så integreringsvillige: etter hvert kom stadig flere nordmenn over, og de fulgte gjerne den samme ruten som nordmennene før dem.

De kom i hopetall for å overnatte hos Lars Larsen og kona Marta Georgiana i Rochester, ofte uten penger til å forsørge seg selv. Marta Gerogiana skrev hjem til Norge og ba folk bli hjemme med mindre de hadde penger til å greie seg – det ble for tøft å gi mat, klær og husrom til alle de nyankomne. Fra Rochester gikk ferden videre mot rikere jord lenger vest, og Muskego ved Lake Michigan ble etter hvert et nytt knutepunkt. Nordmennene bosatte seg sånn av totninger bodde på ett sted, vossinger på et annet. Dermed brukte mange lang tid før de lærte seg det nye språket: de greide seg på norsk.

– Det var diskusjoner om hvorvidt barna burde gå på norsk skole i kirken, eller om de burde gå på amerikansk skole for å lære språket, sier Brekke.

Og innvandringshistorien gir grunnlag for å forstå mye av dagens USA, et samfunn bygget opp av innvandrere som reiste fra ulike former for tvang og nød i Europa.

– Vi lært på skolen av USA er en smeltedigel, der mennesker fra ulike land og kulturer hadde smeltet sammen til ett folk. Det er en sannhet med mange modifikasjoner. Flere av etterkommerne etter de første utvandrerne kaller seg fremdeles nordmenn, sier hun.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.38