Lørdag 7. mai 2005 Innenriks

Norske offiserer i tysk fangenskap

En rekke norske offiserer havnet i tysk fangenskap under krigen. Dag Skogheim forteller her historien i tekst og bilder.En rekke norske offiserer havnet i tysk fangenskap under krigen. Dag Skogheim forteller her historien i tekst og bilder.

16. august 1943 ble om lag 1300 norske offiserer over hele landet arrestert i navnet til føreren for det stortyske rike. Arrestasjonene ble foretatt av Wehrmacht, kanskje en markering av at de norske offiserene skulle behandles etter gjeldende Genevekonvensjoner fra første stund. Krigsfangeleire fikk jevnlig besøk og kontroll av utsendinger fra Det internasjonale Røde Kors. De norske offiserene kom til den lille byen Schildberg i Polen, noen mil øst for den store tyske byen Breslau. De var fordelt på tre steder i byen, i en stor lærerskole, i byens gymnas, og i enda en skole.Hvem var de, offiserene som ble arrestert den 16. august 1943? I hovedsak var de vernepliktige ned til løytnants grad, men der ble også tatt noen med fenriks grad. Noen var krigsskoleutdannede offiserer, andre var utdannet ved underoffisersskolene (befalskolene) og hadde ved ansiennitet nådd offisers grad. Det var få yngre folk blant dem, de aller fleste var familiefolk fra sivile yrker, folk som hadde deltatt i felttoget våren 1940. Ut på høsten 1943 kom en ny gruppe nordmenn til den norske krigsfangeleiren i Schildberg. Det var folk som hadde kjempet mot det stort anlagte tyske angrepet på Svalbard 9. september 1943, hele to tyske slagskip, Scharnhorst, Tirpitz, og destroyere som på få minutter la Longyearbyen og Barentsburg i brennende ruiner før troppene ble satt i land. Harde kamper. Nordmenn falt, noen lyktes i å trekke seg unna, andre måtte overgi seg og ble sendt i krigsfangenskap til Tyskland, til Schildberg dit de norske offiserene var kommet kort tid før.Aldri har norske militære kjempet mot en større overmakt.Det avgjørende vendepunkt under krigen skjedde etter det tyske nederlaget ved Stalingrad. Det var helt påfallende hvor raskt alt endret seg. Inntil årsskiftet 1942/1943 brølte den tyske triumf overalt: Deutschland siegt an allen Fronten!Men noen måneder senere, i 1943, innskrenket for eksempel Sverige de fordeler den tyske krigsmakt hadde hatt når det gjaldt transporter og leveranser av krigsviktige varer. Her i Norge kunne en notere at behandlingen av russiske og serbiske fanger ikke lenger var en sammenhengende orgie av brutalitet. Nå hendte stadig oftere at de tyske vaktene så vekk når en stakk til fangene mat eller et klesstykke. Den endrede situasjonen gjorde at den tyske overkommando i løpet av våren og sommeren 1943 laget en studie for et angrep mot Sverige: Operative Studie SchwedenDen tyske overkommando måtte nemlig fra nå av regne med muligheten av at Sverige gjennom press fra de allierte ville kunne komme til å gå inn i krigen mot Tyskland. I denne situasjonen ble det viktig å arrestere norske offiserer på forhånd.12. januar 1945 kom det ventede, veldige angrepet fra øst mot Hitlers vaklende krigsmakt. Det var gått over 500 dager siden de norske offiserene kom til Schildberg.I midten av januar begynte en å høre vedvarende kanontorden fra langt i øst og nattetiders kunne en skimte munningsflammene av skyts. 18. januar kom ordre om å holde alt klart for øyeblikkelig avmarsj. 19. januar – i rundt 20 graders kulde – kom marsjordren. Da vrimlet det av SS-tropper i omegnen. Offiserene ble ført til jernbanevogner som tok over 40 mann, uten benker og uten vann. Alle trodde det bar mot Breslau, men vognene ble kjørt over Ostrowo til Jarotschkin, en stor rangerstasjon der de ble stående lenge. Vaktmannskaper var Volkssturm, eldre menn i 60-årsalderen. De var så medtatt av kulden at de søkte inn i vognene til de norske offiserene. En mann fra hver vogn fikk av og til tillatelse til å hente kokhett vann fra lokomotivet. Om morgenen 20. januar sto på sidesporet, så langt en kunne se, mannskaper av Panzerdivision Herman Gøring. De sto på de åpne jernbanevognene og reparerte skytsene, kom rett fra fronten for å reparere før de skulle tilbake igjen. Overalt var tog overlastet med flyktninger østfra og av Volkssturmmennene fikk offiserene høre at russerne var i ferd med å erobre Polens nest største by, Lodz og sto bare 2-3 mil unna. Over grensebyen Lissa ble nå toget kjørt til Cottbus og derfra til Schøneweide i Berlin. I mange timer sto toget med de innestengte offiserene på rangerstasjonen mens flyangrepene på Berlin skaket og ristet vognene. Natt til 23. januar ble toget kjørt gjennom Berlin til skiftestasjonen Grossbeeren og derfra til Stalag 3 a, Teillager, Oflag, Luckenwalde, Deutschland, en by cirka 5 mil sørvest av Berlin. Der var en større krigsfangeleir for jugoslaver, engelskmenn, franskmenn, russere og amerikanere. Dit ankom de norske offiserene 23. januar om ettermiddagen.Fangeleiren befridd! – og hvem var løytnant W. Wachtin fra Grosny i Kaukasus?I morges søndag 22. april kjørte en russisk panservogn gjennom piggtrådsperringen og tvers igjennom leiren. Jubelen bruste. I ti-tiden kom fem andre russiske panservogner. Intet vann i leiren da pumpene sannsynligvis er sprengt. Snakket med den sympatiske russiske løytnant W. Wachtin fra Grosny, Kaukasus. Han har også vært fange her i Luckenwalde. Vi utvekslet adresser for å holde forbindelsen. Det er kamper i nærheten. Ingen må forlate leiren.2. mai kom meldingen at Hitler var død. Samme dag marsjerte svære russiske hærmarsjer forbi Lukkenwalde. Den 8. mai, første fredsdag, kom med herlig vær. Beskjed om hjemsendelse over Murmansk eller Sverige sivet gjennom leiren. Med biler ble offiserene nå fraktet til den tyske byen Sagan og videre derfra til Liegnitz der de ble til 25. mai. Liegnitz var stort sett forlatt av innbyggerne, men tusener av franske tvangsarbeidere drev gjennom byen på vei hjem, vestover. 17. mai var det oppstilling i gatene og marsj til en idrettsplass der oberst Hatledal holdt tale. Invitert var russere og franskmenn. Offiserene var nå i det som ble russisk sone. Om kvelden arrangerte russerne kinoforestilling i Liegnitz. Etter avmarsjordre marsjerte samtlige mann til byen Falkenberg og derfra til Torgau, byen der de aller første avdelingene av amerikanere og russere møttes om ettermiddagen 25. april. Ved elva Mulde, Torgau, var demarkasjonslinjen allerede strukket. Derfra ble offiserene med amerikanske biler kjørt til flyplassen Pollentz ved Leipzig. 31. mai kom kolonner av hvite danske busser. Sommeren var i anmarsj. .......................................... Klokken 17.30 startet vi. Hurra! – Nordover går det!Fra Århus bar det ut i Skagerak med de gode skip Cimbria og Holger Danske. Rundt kl. 15.00 den 5. juni 1945 kom offiserene til Oslo og ble møtt av vinkende mennesker som sto tett i tett. Så snart de sto på norsk jord skiltes de. Noen reiste vestover, noen sørover, andre østover eller nordover. Men offiserene fra Finnmark og Nord-Troms kom ikke hjem. Alt de en gang hadde hatt var brent, sprengt, totalt ødelagt av den tyske Lapplandsarmeen på over 200.000 mann da den trakk seg over til Norge fra Russland og Finland senhøsten 1944 mens den brente og sprengte alt etter seg. Det tok derfor tid før en fant sine kjære som var spredt over hele landet etter den brutale tvangsevakueringen for bare noen måneder siden. Fem år før hadde offiserene fra landets nordligste del kjempet mot Hitlers soldater i Gratangen, på Læigastind, Næverfjell, Kobberfjell og langs Rombaken. 60 år etter kan en ved et tilfelle finne noen støvete dagbøker og små amatørfoto. Det er da noe.Dag Skogheim er forfatter.Bildene er alle hentet fra Dag Skogheims privatarkiv. Skogheims far blant offiserene som var i fangenskap, og bildene er fra hans album, som Skogheim har arvet. Farens dagbøker danner også grunnlag for artikkelen.@sitat:«12. januar 1945 kom det ventede, veldige angrepet fra øst mot Hitlers vaklende krigsmakt»@

16. august 1943 ble om lag 1300 norske offiserer over hele landet arrestert i navnet til føreren for det stortyske rike. Arrestasjonene ble foretatt av Wehrmacht, kanskje en markering av at de norske offiserene skulle behandles etter gjeldende Genevekonvensjoner fra første stund. Krigsfangeleire fikk jevnlig besøk og kontroll av utsendinger fra Det internasjonale Røde Kors. De norske offiserene kom til den lille byen Schildberg i Polen, noen mil øst for den store tyske byen Breslau. De var fordelt på tre steder i byen, i en stor lærerskole, i byens gymnas, og i enda en skole.Hvem var de, offiserene som ble arrestert den 16. august 1943? I hovedsak var de vernepliktige ned til løytnants grad, men der ble også tatt noen med fenriks grad. Noen var krigsskoleutdannede offiserer, andre var utdannet ved underoffisersskolene (befalskolene) og hadde ved ansiennitet nådd offisers grad. Det var få yngre folk blant dem, de aller fleste var familiefolk fra sivile yrker, folk som hadde deltatt i felttoget våren 1940. Ut på høsten 1943 kom en ny gruppe nordmenn til den norske krigsfangeleiren i Schildberg. Det var folk som hadde kjempet mot det stort anlagte tyske angrepet på Svalbard 9. september 1943, hele to tyske slagskip, Scharnhorst, Tirpitz, og destroyere som på få minutter la Longyearbyen og Barentsburg i brennende ruiner før troppene ble satt i land. Harde kamper. Nordmenn falt, noen lyktes i å trekke seg unna, andre måtte overgi seg og ble sendt i krigsfangenskap til Tyskland, til Schildberg dit de norske offiserene var kommet kort tid før.Aldri har norske militære kjempet mot en større overmakt.Det avgjørende vendepunkt under krigen skjedde etter det tyske nederlaget ved Stalingrad. Det var helt påfallende hvor raskt alt endret seg. Inntil årsskiftet 1942/1943 brølte den tyske triumf overalt:
Deutschland siegt an allen Fronten!Men noen måneder senere, i 1943, innskrenket for eksempel Sverige de fordeler den tyske krigsmakt hadde hatt når det gjaldt transporter og leveranser av krigsviktige varer. Her i Norge kunne en notere at behandlingen av russiske og serbiske fanger ikke lenger var en sammenhengende orgie av brutalitet. Nå hendte stadig oftere at de tyske vaktene så vekk når en stakk til fangene mat eller et klesstykke. Den endrede situasjonen gjorde at den tyske overkommando i løpet av våren og sommeren 1943 laget en studie for et angrep mot Sverige:
Operative Studie SchwedenDen tyske overkommando måtte nemlig fra nå av regne med muligheten av at Sverige gjennom press fra de allierte ville kunne komme til å gå inn i krigen mot Tyskland. I denne situasjonen ble det viktig å arrestere norske offiserer på forhånd.12. januar 1945 kom det ventede, veldige angrepet fra øst mot Hitlers vaklende krigsmakt. Det var gått over 500 dager siden de norske offiserene kom til Schildberg.I midten av januar begynte en å høre vedvarende kanontorden fra langt i øst og nattetiders kunne en skimte munningsflammene av skyts. 18. januar kom ordre om å holde alt klart for øyeblikkelig avmarsj. 19. januar – i rundt 20 graders kulde – kom marsjordren. Da vrimlet det av SS-tropper i omegnen. Offiserene ble ført til jernbanevogner som tok over 40 mann, uten benker og uten vann. Alle trodde det bar mot Breslau, men vognene ble kjørt over Ostrowo til Jarotschkin, en stor rangerstasjon der de ble stående lenge. Vaktmannskaper var Volkssturm, eldre menn i 60-årsalderen. De var så medtatt av kulden at de søkte inn i vognene til de norske offiserene. En mann fra hver vogn fikk av og til tillatelse til å hente kokhett vann fra lokomotivet. Om morgenen 20. januar sto på sidesporet, så langt en kunne se, mannskaper av Panzerdivision Herman Gøring. De sto på de åpne jernbanevognene og reparerte skytsene, kom rett fra fronten for å reparere før de skulle tilbake igjen. Overalt var tog overlastet med flyktninger østfra og av Volkssturmmennene fikk offiserene høre at russerne var i ferd med å erobre Polens nest største by, Lodz og sto bare 2-3 mil unna. Over grensebyen Lissa ble nå toget kjørt til Cottbus og derfra til Schøneweide i Berlin. I mange timer sto toget med de innestengte offiserene på rangerstasjonen mens flyangrepene på Berlin skaket og ristet vognene. Natt til 23. januar ble toget kjørt gjennom Berlin til skiftestasjonen Grossbeeren og derfra til
Stalag 3 a, Teillager, Oflag, Luckenwalde, Deutschland, en by cirka 5 mil sørvest av Berlin. Der var en større krigsfangeleir for jugoslaver, engelskmenn, franskmenn, russere og amerikanere. Dit ankom de norske offiserene 23. januar om ettermiddagen.Fangeleiren befridd! – og hvem var løytnant W. Wachtin fra Grosny i Kaukasus?
I morges søndag 22. april kjørte en russisk panservogn gjennom piggtrådsperringen og tvers igjennom leiren. Jubelen bruste. I ti-tiden kom fem andre russiske panservogner. Intet vann i leiren da pumpene sannsynligvis er sprengt. Snakket med den sympatiske russiske løytnant W. Wachtin fra Grosny, Kaukasus. Han har også vært fange her i Luckenwalde. Vi utvekslet adresser for å holde forbindelsen. Det er kamper i nærheten. Ingen må forlate leiren.2. mai kom meldingen at Hitler var død. Samme dag marsjerte svære russiske hærmarsjer forbi Lukkenwalde. Den 8. mai, første fredsdag, kom med herlig vær. Beskjed om hjemsendelse over Murmansk eller Sverige sivet gjennom leiren. Med biler ble offiserene nå fraktet til den tyske byen Sagan og videre derfra til Liegnitz der de ble til 25. mai. Liegnitz var stort sett forlatt av innbyggerne, men tusener av franske tvangsarbeidere drev gjennom byen på vei hjem, vestover. 17. mai var det oppstilling i gatene og marsj til en idrettsplass der oberst Hatledal holdt tale. Invitert var russere og franskmenn. Offiserene var nå i det som ble russisk sone. Om kvelden arrangerte russerne kinoforestilling i Liegnitz. Etter avmarsjordre marsjerte samtlige mann til byen Falkenberg og derfra til Torgau, byen der de aller første avdelingene av amerikanere og russere møttes om ettermiddagen 25. april. Ved elva Mulde, Torgau, var demarkasjonslinjen allerede strukket. Derfra ble offiserene med amerikanske biler kjørt til flyplassen Pollentz ved Leipzig. 31. mai kom kolonner av hvite danske busser. Sommeren var i anmarsj. ..........................................
Klokken 17.30 startet vi. Hurra! – Nordover går det!Fra Århus bar det ut i Skagerak med de gode skip
Cimbria og
Holger Danske. Rundt kl. 15.00 den 5. juni 1945 kom offiserene til Oslo og ble møtt av vinkende mennesker som sto tett i tett. Så snart de sto på norsk jord skiltes de. Noen reiste vestover, noen sørover, andre østover eller nordover. Men offiserene fra Finnmark og Nord-Troms kom ikke hjem. Alt de en gang hadde hatt var brent, sprengt, totalt ødelagt av den tyske Lapplandsarmeen på over 200.000 mann da den trakk seg over til Norge fra Russland og Finland senhøsten 1944 mens den brente og sprengte alt etter seg. Det tok derfor tid før en fant sine kjære som var spredt over hele landet etter den brutale tvangsevakueringen for bare noen måneder siden. Fem år før hadde offiserene fra landets nordligste del kjempet mot Hitlers soldater i Gratangen, på Læigastind, Næverfjell, Kobberfjell og langs Rombaken. 60 år etter kan en ved et tilfelle finne noen støvete dagbøker og små amatørfoto. Det er da noe.Dag Skogheim er forfatter.
Bildene er alle hentet fra Dag Skogheims privatarkiv. Skogheims far blant offiserene som var i fangenskap, og bildene er fra hans album, som Skogheim har arvet. Farens dagbøker danner også grunnlag for artikkelen.@sitat:«12. januar 1945 kom det ventede, veldige angrepet fra øst mot Hitlers vaklende krigsmakt»@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24