Torsdag 12. juli 2007 Kultur og medier

– Impotent kunst

Kunstinstitusjonene styrker vilkårene for dårlig kunst, mener kunsthistoriker Paul Grøtvedt. For eksempel er kunstnerne Matias Faldbakken og Lars Vilks kunstnerisk og politisk impotente, mener han.

I en artikkel i dagens klassekampen går Paul Grøtvedt, kunsthistoriker og tidligere professor i estetisk teori, hardt ut mot tilstandene i dagens kunstfelt «Kunstnerne mister sin autonomi og forvandles til funksjonærer i et statsbyråkrati,» skriver han.

Med referanse til kunstteoretikeren Theodor Adorno beskriver han norske kunstneres dilemma: de kan enten la seg profesjonalisere gjennom offisielt anerkjent utdannelse og offentlige støtteordninger på bekostning av kunstens kvalitet, eller de kan insistere på sin instutisjonelle frihet, bevare den kunstneriske friheten, og dermed ende opp som marginaliserte.

– Hvem er disse «kunstnerisk impotente»?

– Det er ikke så lett å peke på noen spesifikke, heldigvis finnes det ikke så mange av dem ennå, de som er blitt så instusjonalisert, at de ikke har noen kunstnerisk kraft. Dette er mer ment som et varsko, sier Grøtvedt til Klassakampen.

Kynisme

Men ett navn vil han trekke fram, og det er svensken Lars Vilks, som nylig ga ut boka «Hvordan man blir samtidskunstner på tre dager», sammen med Martin Schibli.

– Han er prototypen på den kyniske kunstneren som lever på offentlige midler og som utnytter folks forestillinger om kunst. Han har selvfølgelig helt rett i at det er smart, men det blir jo ikke bra kunst av det.

– Men du snakker også om de politisk impotente?

– Ja, det er slike som Matias Faldbakken, de som insisterer på at kunsten skal være autonom, og da betyr plutselig ikke kunsten noenting. Samtidig ønsker han å overskride sin egen autonomi. Han står for en kunst som ikke er kunstnerisk holdbar, med en politisk intensjon som ingen skjønner noe av.

Faldbakken og Vilks søkte sammen et professorat ved Kunsthøgskolen i Oslo i fjor.

Svelges

Under det rådende regimet svelges alt som inneholder opprør. Det er en institusjonell makt som definerer at kunst er kunst, og dermed kan alt gå an, mener Grøtvedt.

– Uansett hva man gjør: sex, vold, politisk trakassering, alt betyr like lite. Faldbakken forsøker å gå utover sitt eget gyldighetsområde og inn i politikken, men da må de også bli vurdert politisk, hvilket kunsten ikke blir. Da er den plutselig autonom og immun mot politisk kritikk. For å vri på en god, gammel formulering av Christian Krogh: All god kunst er politisk, all politisk kunst er dårlig. Poenget er ganske enkelt at vi trenger mer god kunst.

– Du mener altså ikke at det blir bedre med et mesenvesen eller andre private støtteordninger?

– Nei, det er bare en av mange muligheter å finansiere kunst på. Det har alltid eksistert forskjellige måter for kunstnere selv å finansiere sitt kunstnerskap. Mitt utspill skal ikke tolkes som et korstog mot offentlig finansiert kunst. Det er ikke noe galt med støtteordningner, men det vi mangler er god kunst.

– Har du noen eksempler på god kunst?

– Når vi først er inne i det politiske kan jeg jo nevne «Amerikanske sommerfugler» av Per Kleiva. Vakker, flertydig, politisk kunst. Jeg liker også godt Bjørn Ransve. Han jobber intensivt med å skape skjønnhet, og er en av de betydeligste i Norge i dag. Dessuten er Håvard Vikhagen svært god. Jeg synes dessuten Odd Nerdrum også er en spennende og viktig kunstner. Han gjorde en del veldig gode sivilisasjonskritiske verker på 80- og 90-tallet.

– Er dette debatten om å kunne male en hånd om igjen?

– Nei, det handler ikke om et bestemt stiluttrykk eller om en bestemt sjanger, det handler om at kunstens vilkår styrkes i det faglige, og ikke bare i det økonomiske.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.42