Lørdag 19. april 2008 Kultur og medier

Hauken og duen

Det moralske dilemma presenteres for høyre- og venstresiden: Hva gjør man når folkemord pågår og FN ikke klarer å stanse slaktingen?

- Dette er en utfordring for alle idealister, enten de er på høyre- eller venstresiden. Men militær makt bør brukes når andre ting ikke fungerer og risikoen for et negativt utfall ikke er for stor.


Det er grunnholdningen til Jan Arild Snoen, skribent i det liberal-konservative tidsskriftet Minerva. Mens Ingrid Fiskaa, sentralstyremedlem i SV tror at ei slik linje er dårlig nytt for alle de som er utsatt for overgrep rundt om i verden:


- Vi må aldri bryte internasjonale regler. Reglenes formål er å verne mennesker mot overgrep. Legger man FN og folkeretten til side, åpner det for den sterkestes rett.


Stormaktenes interesse


Bakgrunnen for spørsmålene er boka «Redningsmannen», der Harvard-professoren Samantha Power forteller om karrieren til FN-toppen Sergio Vieira de Mello, som mistet livet i en bombeaksjon i Bagdad i 2003. Ifølge Power er de Mellos hovedlærdom at noen ganger strekker ikke FN til og da må bruk av militær makt kunne diskuteres. Denne holdningen var noe de Mello tvilte seg fram til da han på Balkan var en del av et FN som maktesløst stod og «så på» serbernes overgrep mot bosniske muslimer.


Ingrid Fiskaa, som også er styremedlem i Fredsinitiativet, sier at de som står for en slik linje alltid bruker eksempler der stormaktene har interesse av å bruke militærmakt:


- Når for eksempel palestinerne blir utsatt for et langsomt folkemord og FN ikke får gjort så mye, så kommer ikke disse diskusjonene. Hvorfor ikke? Fordi det ikke er i USAs interesse. I noen mørke stunder kan jeg kanskje ønske at FN sender noen presisjonsstyrte raketter mot utvalgte israelske mål, men det blir jo ikke aktuelt, og hadde neppe løst noen problemer heller. Da Jugoslavia og Irak ble angrepet så var dette på grunn av stormaktsinteresser. Humanitære argumenter blir alltid brukt for å legitimere krig. Er det internasjonale regelverket for dårlig, må vi forbedre dette, ikke forlate reglene når stormaktene finner det for godt.


Sjekkpunkter


Jan Arild Snoen har i flere år markert seg som en tilhenger av den amerikanske intervensjonslinjen. Han mener at den norske regjeringen stod for et feigt standpunkt forut for Irak-krigen da de valgte å følge «FN-sporet» - dette fordi man visste at dette uansett ikke ville føre til noe. Derfor er Snoen på linje med den franske utenriksministeren Bernard Kouchner, også en gammel idealist og grunnlegger av Leger Uten Grenser, som i motsetning til de Mello faktisk var for invasjonen i Irak. Men hvilke sjekkpunkter går Snoen gjennom før han faller ned på at militær makt blir den riktige løsningen?


- I tilfellet Irak var det snakk om et undertrykket folk. Men Saddams illegitime regime kunne ikke fjernes på noen annen måte enn militært.


- Men angrepet ble begrunnet i de berømte masseødeleleggelsesvåpnene?


- For meg var det underargument. Men på den tiden man måtte bestemme seg virket det som Irak var en potensiell trussel mot nabolandene. Her kan vi i dag si at trusselen var mindre enn jeg antok. Og det, pluss den dårlige håndteringen av det som skjedde etter okkupasjonen, gjør at Irak nok ikke blir noen modell for hvordan undertrykte illegitime regimer skal styrtes. Men intensjonen var riktig.


- Men hva er galt med «FN-sporet»? Kan ikke FN rustes opp til å ha en funksjon i slike spørsmål?


- Jeg tror det er en utopi å reformere FN. Som Samantha Power sa i et intervju, FN kan bare være så effektivt som de mektigste medlemslandene tillater. Og slik verdenssituasjonen er i dag, har jeg ingen tro på et sterkt FN. Det som er viktig er at vi alle står opp for menneskerettighetene.


Norsk debatt?


Aslak Nore er redaktør for den norske utgivelsen av «Redningsmannen». I bokas forord er han opptatt av at de gamle radikalerne de Mello og Kouchner tilsidesatte sine opprinnelige idealer til fordel for en pragmatisk tilnærming til hvordan en kan forandre verden. Jan Arild Snoen tror imidlertid at dette kan handle om noe annet:


- Dette var ikke akkurat pasifister, men unge mennesker som ikke avviste militær maktbruk. De så at deres tradisjonelle fiender, «imperialister» som USA, plutselig kunne være nøkkelen til hjelp. Og for mennesker som har vanskelig for å se på USA som en progressiv makt, så vil de selvfølgelig prøve FN først. Men når det ikke hjalp, ble det mulig for dem å akseptere USAs intervensjon.


Snoen tror også at dette er noe som den politiske venstresida i Norge kan ha godt av å diskutere. Ingrid Fiskaa ser annerledes på det:


- Disse var venstreradikale da det var høykonjunktur for dette. Og kanskje det var menneskelig at de «ble med på ferden» idet det politiske klimaet endret seg. Men den norske debatten handler om noe annet. At SV gjør kompromiss i en koalisjonsregjering er noe annet enn å endre standpunkt.


- Men vi har soldater i Afghanistan på Nato-oppdrag?


- Det er ikke etter SV sitt ønske. Får vi større oppslutning og mer makt, så vil det se annerledes ut. At de Mello endret sitt syn er interessant. Men SVs rolle i regjeringen er en annen diskusjon.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.08