Lørdag 11. juni 2005 Innenriks

Myte eller martyr?

Kontroversielle Eva Lundgren jages igjen. Eller er hun bare i ferd med å bli avslørt? Kontroversielle Eva Lundgren jages igjen. Eller er hun bare i ferd med å bli avslørt?

Eva Lundgren har stått midt i stormen mange ganger. Hun har blitt drapstruet for sin forskning på satanisme. Hun ble kalt «heks» etter at hun skrev om overgrep i kristne miljøer. Etter år med konflikter i Norge, dro hun til Sverige, ble statsutnevnt professor ved Universitetet i Uppsalaog ideologisk inspirator for svenske feminister.Nå braker det løs igjen: Den svenske tv-dokumentaren «Könskriget» trekker forskningen hennes i tvil, peker henne ut som Sveriges kanskje mektigste feminist, og ideologen bak Roks, kvinne- og krisesenterbevegelsen i Sverge. Roks får hard kritikk for å motarbeide behandling av voldelige menn, og anklages i programmet for en ekstremfeminisme som står i veien for likestilling og bekjempelsen av vold mot kvinner. Roks støtter seg på Lundgrens forskning, og hevder at man ikke kan satse på behandling av menn som mishandler. En gang mishandler, alltid mishandler. Eva Lundgren på sin side har meldt programmet inn for det svenske Pressens faglige utvalg. Knapt noen annen norsk akademiker er mer omstridt enn Lundgren. Er det oppdagelsene i forskningen hennes som blir er for voldsom for offentligheten å tåle – eller er det henne selv? Hva er det egentlig med Eva Lundgren? Det mangler i hvert fall ikke kontroversielle påstander i forskningen hennes. Ifølge Lundgren har halvparten av svenske kvinner over 15 år blitt utsatt for vold i en eller annen form: Professoren skiller ikke mellom dytting og grov systematisk vold. Dessuten hevder hun at satanister river foster ut av morens livmor, for å drepe dem. I kjølvannet av den svenske dokumentaren skal Eva Lundgrens forskning nå granskes ved Universitetet i Uppsala, og hun kan risikere en anmeldelse til det svenske forskningsrådets etiske komité. Selv ser hun positivt på en granskning. «Endelig skal min forskning danne grunnlaget for synet på meg, og ikke et vrengt bilde av forskningen min,» skriver hun i en e-post til Klassekampen. Lundgren mener Universitetet har svekket sin rolle, og skriver videre: «Ved at man lar seg styre av pressen i sine handlinger: en forrykt mediebeskrivning og en medieregissert opinion er et løst grunnlag å sette igang en granskning på.» For Lundgren har det også vært et poeng å provosere, eller å framstå som litt «usortert». Derfor stilte hun også i en lys, lang, trang og utringet kjole da hun ble innsatt som eneste kvinnelige professor ved sitt fakultet i Uppsala. Og hun talte feministisk om erotisert mannsmakt. Hun fikk også mange til å sperre opp øynene da hun, feministen og kjønnsforskeren, poserte for Dagbladet, iført badedrakt. Likevel finner Lundgren støtte blant radikale feminister i Norge. Hanne Størset, medlem i Kvinnegruppa Ottar, hadde Lundgren som hovedveileder under sin hovedoppgave. Der Lundgren av andre får kritikk for ikke å skille mellom fysisk og psykisk vold, forsvarer Størset dette med at det er viktig å se sammenhenger. Hun roser også Lundgrens arbeid under veiledning, og karakteriserer henne som en «uhyre flink dame». – Man skal nok komme overens med henne også. Hun er tøff, og det er det mange som ikke tåler, sier Størset.Krisesentersekretariatet Tove Smaadahl er også en av dem som beundrer Eva Lundgren. – Hun er en stor feminist, og jeg reagerer på hvordan hun blir fremstilt i dokumentaren. Hun framstår som en heks, og blir lite troverdig som forsker. Det er trist, sier Smaadahl om sitt personlig inntrykk av Lundgren.Lundgrens akademiske karriere begynner i Bergen. På 1980-tallet var Lundgren stipendiat i religionshistorie, og gjennom sitt arbeid med demonutdrivelse fant Lundgren at det foregikk mishandling av kvinner i kristne hjem. Det var også da hun kom fram til sin «normaliseringsteori», som forklarer hvorfor kvinner blir i forhold med mishandling: Lundgren mener volden blir normalisert for kvinnene, de godtar den, og kan til og med tolke den som et tegn på kjærlighet fra mannen. Hun ga ut boka «I herrens vold» om mishandlingen, og «Prester i lyst og last» satte hun også søkelys på seksuelle forhold i forbindelse med sjelesorg. Det ble hurlumhei. Lundgren forsket også på satanister og deres offerritualer, og mottok drapstrusler på grunn av dette. 13. juni 1991 stilte hun selv opp i Dagbladet under tittelen «Eva måtte rømme fra satan-møte». I intervjuet hevdet hun at hun ved fire anledninger hadde deltatt sammen med en venninne på møter med en satangruppe. En gang så de til og med døden i øyene, og måtte rømme lokalet. På samme tid var hun leder for Arbeiderpartiets kvinneutvalg i Bergen, et verv hun trakk seg fra etter politisk motbør. Men det var likevel ikke derfor hun flyttet fra Bergen. I et intervju med feministgruppa Roks' avis Kvinnotryck kommer det fram at Universitetet i Bergen lot henne få vite at hun aldri ville få en stilling der. Arfinn Graue, rektor ved UiB i 1987, er høyst overrasket over påstanden – han kan ikke huske å ha hatt møte med Lundgren om dette, ei heller å ha hatt kontroverser med henne. Graue er dessuten fysiker, og langt fra Lundgrens fagkrets. Han påpeker at han som rektor ikke hadde noe med slike ansettelser å gjøre. – Jeg trodde hun reiste fordi hun hadde fått tilbud om jobb i Sverige, sier han. På Institutt for religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen beskyldes Eva Lundgren for å ha skapt en martyrmyte rundt seg selv. – Hun framstiller seg selv som den uredde forskeren der alle de andre tier. Den myten vet jeg ikke om er så adekvat. Du skulle visst hva jeg visste. Mer vil jeg ikke si, sier Lisbeth Mikaelsson, professor i religionsvitenskap.Flere andre kilder Klassekampen er i kontakt med vil heller ikke uttale seg om Lundgren og hennes forskning. «Jeg vil ikke utsette meg for henne», er et uttrykk flere dem bruker. Før Lundgren dro fra Bergen, var hun også tilknyttet daværende Senter for humanistisk kvinneforskning, hvor hun barket sammen med litteraturviter Toril Moi. Uenighetene dem imellom var resultatet av en personlighetskrasj, men også faglig fundert: Toril Moi, er først og fremst kjent for sine studier av den franske feministen, forfatteren og filosofen Simone de Beauvoir, og har en mer teoretisk, litterær og filosofisk tilnærming til kvinne- og kjønnsstudier. Det passet dårlig sammen med Eva Lundgren, som hadde bakgrunn i forskning på menns vold mot kvinner, og var mer opptatt av empiri enn av teorier.Gunnar Skirbekk, professor i vitenskapsteori, hadde med opprykket til akademiske stillinger å gjøre da Eva Lundgren var i Bergen. Han benekter også å kjenne til at hun skal ha fått beskjed om at hun ikke ville få jobb i Bergen. Derimot antyder Skirbekk at Lundgren ikke taklet det akademiske diskusjonsklimaet. På den tida var det vanlig å snakke om klassefiender, og å psykologisere over sine meningsmotstandere, påpeker Skirbekk: – Den argumentative kulturen var et generelt problem på den tida. I 1989 begynte Lundgren ved Universitet i Uppsala – som dosent i teologi. Senere styrket den svenske regjeringen landets forskning på kjønn, og Eva Lundgren ble regjeringsoppnevnt professor i sosiologi med fokus på kjønnsforskning i Uppsala. Fram til 1993 var det vanlig at professorer ble ansatt av regjeringen i Sverige. Det er derimot uvanlig at regjeringen bestemmer ved hvilket universitet stillingen skal ligge. I utlysningen til professoratet het det at personen skal fokusere på kvinner og vold, og var slik sett skreddersydd for Lundgren. Som mange andre forskere som mottar mange midler, kjøper Lundgren seg fri fra undervisning. Ifølge Lundgrens sjef, dekan for samfunnsvitenskaplige fakultetet, Jan Sødersten, ligger både midler og konflikter til grunn for frikjøpet. Han ser det slik at hennes evne til å skaffe midler og få i gjennom doktorander erstatter plikten til å undervise på grunnplanet.– Hun holder på med sine doktorander, men på grunn av samarbeidsproblemer er hun ikke en del av instituttets virksomhet. Dessuten synes ikke Lundgren at hennes forskning passet inn på sosiologi, sier Sødersten. Lundgren er nemlig ikke lenger ved det instituttet hun først arbeidet. Samarbeidsproblemer gjorde at Lundgren tok kontakt med fakultetsledelsen, og søkte om å opprette sin egen avdeling. Fra 1. januar 2003 fikk Uppsala en ny forskningsavdeling, Lundgren ble forskningsleder, og har per i dag med seg sju andre yngre forskere og doktorander – alle kvinner. Fra før hadde universitetet også et annet Senter for kjønnsforskning, dannet i 2002, med 26 forskere, doktorander og forskerassistenter – derav fem menn. Men der er Lundgren aldri. De to sentrene driver begge med kjønnsforskning, men har lite kontakt, selv om de av og til går på hverandres konferanser. Rektor Sundqvist har spurt seg selv flere ganger om hvorfor Uppsala har to sentre.– Samarbeidsproblemer. Slik problemer er ikke så vanlig. I de åtte årene jeg har vært rektor har det skjedd tre ganger at vi lager egne enheter, og vi har over 70 institusjoner og rundt 20 sentre. Men det er en grense for hvor mye vi kan presse folk sammen mot deres vilje, sier han til Klassekampen.– I den senere tid har vi satset nye penger på senteret for kjønnsforskning, og ikke på Lundgrens avdeling. Hun driver hovedsakelig forskning for sine egne midler, sier han. For Eva Lundgrens sterke politiske posisjon i Sverige viser seg også gjennom hennes finansieringer. I tillegg til sin professorlønn mottar hun en stor del eksterne midler; pengene kommer i hovedsak fra politisk hold. På denne måten har Lundgren heller ikke vært nødt til å konkurrere i det svenske forskningsrådet om store deler av midlene, og har heller ikke blitt sett så tett i kortene av forskermiljøet. De tre siste årene har hun mottatt 2,7 millioner svenske kroner fra «Brottsofferfonden», en statlig myndighet som skal fremme voldsofrenes interesser. Hennes bok fra 2001 «Slagen Dam: Mäns våld mot kvinnor i jämställda Sverige», var også et regjeringsoppdrag. Fra kvinneorganisasjonen Roks fikk hun 75.000 kroner for å oppdatere en bok om normaliseringsprosessen av vold. Og Nordisk Ministerråd via Nordisk forskerkutdanningsakademi (Norfa), nå Nordforsk, bidro med 600.000 kroner i årene 2001-2002 og 2003-2004. – Hun har vært framgangsrik med å få eksterne finanser, konstaterer Lundgrens sjef. Lundgren har ikke bare vært framgangsrik, men også omstridt. I 2000 skrev Frida Nilsson, forsker ved sosiologisk institutt ved Uppsala Universitet, et debattinnlegg med overskriften «Hvilken feminisme». Her beskyldte hun den norske forskeren Åse Røthing for å ha rappet et teoretisk rammeverk fra et upublisert Eva Lundgren-manus til sin bok «NÅ: Kjønn, heteroseksualitet, etiske dilemmaer». Røthing var i en periode året før en del av det feministiske forskningsmiljøet rundt Lundgren. Vanligvis rettes beskyldninger om plagiat fra stipendiater til professorer – ikke omvent – men nå havnet Røthing i ildlinja.Etter Nilssons innlegg raser debatten videre i norske medier om forskerfusk. Eva Lundgren er ikke selv til stede i denne debatten. Dette påpeker også historiker Gro Hagemann og kjønnsforsker Turid Markussen fra universitetet i Oslo. De mener Lundgren «synes å la Frida Nilsson opptre som sin advokat...». De mener kritikken er så graverende at de stiller seg spørrende til motivasjonene for å bringe den til torgs. En eneste norsk deltaker støtter ikke Røthing. Det er høgskolelektor Solveig Østrem ved Høgskolen i Vestfold. Hun mener kritikken fra Nilsson ikke er uventet, fordi Røthing tidligere har bruk andres tekster på samme måte. «Røthing måtte den gangen ta kritikken innover seg, og gjøre endringer for at artikkelen skulle kunne komme med i boka». Ifølge Uppsala Universitet har Østrem oppholdt seg ved Lundgrens avdeling i en tid.I dag mener professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning at det ikke var snakk om plagiat i det hele tatt, men at Åse Røthing hadde skrevet ned helt allmenne innsikter fra feministisk teori, som mange hadde skrevet om, også lenge før Lundgren gjorde det. Hun mener også Lundgren viste en gjerrig holdning. – At en professor beskylder sine stipendiater for plagiat, kan jeg ikke huske jeg har vært borti før. Hvis en av mine stipendiater hadde markedsført mine teoretiske synspunkter på en så glimrende måte som Åse Røthing gjorde, hadde jeg vært stolt. Som professor har man status, makt og fast stilling. I den posisjonen synes jeg man har råd til å være sjenerøs mot de som er yngre, sier Bjerrum Nielsen.Da hun skulle skrive et forsvarsinnlegg for Røthing, sjekket hun Lundgrens bok «Det får være grenser for kjønn», og oppdaget at Lundgren selv «hadde en meget lemfeldig omgang med referanser». Dobbeltmoral, kaller Bjerrum Nielsen det. Om Lundgrens forskning sier hun at den forekommer noe reduksjonistisk i sine forklaringer. Hun mener Lundgren reduserer forholdet mellom mennesker til maktrelasjoner. – Jeg stiller også spørsmål ved Lundgrens generaliseringer fra ekstremgrupper til det «normale», et sentralt punkt i hennes tenkning. Som for eksempel fra voldelige menn til alle menn, fra mishandlede kvinner til alle kvinner, og fra kjønnsrelasjoner i kulturelt ekstreme lavkirkelige miljøer til alle kjønnsrelasjoner. Det er et poeng hos henne at slike ekstreme tilfeller bare særlig tydelig uttrykker det vi tar for en selvfølgelig norm, nemlig menns seksuelle og voldelige makt over kvinner, sier professoren. Først 17. januar, fire måneder etter den første beskyldningen, tar Lundgren ordet. Hun skriver at «jeg trenger ingen mellom'menn', og er da ganske medievant». Et opphold i London har gjort at hun har vært «herlig uvitende om det meste som har foregått av avisskriverier», til tross for at flere av hennes bekjente deltok i debatten. Nå blåser det igjen, men denne gangen er det Lundgren selv som møtes med beskyldninger. Det er særlig hennes påstander om satanister som skaper tvil om forskningen hennes. I 1994 kom hun med boka «La de små barn komme til meg. Barns erfaringer med seksuelle og rituelle overgrep». I den ferske svenske tv-dokumentaren «Könskriget» hevder hun at satanistiske grupper fortsatt begår ritualmord i Sverige, som blant annet river fosteret ut av livmoren for å drepe det. På spørsmål fra intervjueren om hvor mange det kan dreie seg om, svarer hun unnvikende «noen hundre». Hva om Lundgren har rett? Religionshistoriker Asbjørn Dyrendal ved NTNU i Trondheim er ekspert på satanistiske rituelle overgrep, og har liten tiltro til Lundgrens forskning. – En av tingene jeg stusset på da jeg leste boka hennes var eksplosjonspillene, som satanistene skulle ha gitt barn slik at de eksploderte. Dette forteller et søskenpar til Lundgren. Hvorfor stopper hun ikke opp og finner ut om dette er mulig, spør Dyrendal. Det er aldri funnet lik etter slike påståtte ofringer. Lundgrens forklaring på det er at politiet er inkompetente. – Det er en klassisk konspiratorisk teori. Og om de konfronteres med at vi ville visst det om noen ble borte i våre oversiktlige samfunn, finner de opp import av mennesker fra Øst-Europa. Data finnes opp for å støtte teorien, mener Dyrendal. Han synes likevel det er drøyt å gi all kritikk til Lundgren og hennes folk alene. – Uppsala visste om dette da de ansatte henne. Det er ynkelig å velte alt over på henne. Og man kan ikke korsfeste folk for deres fikse ideer. Selv om en runde er på sin plass, sier han.Dyrendal mener både Dagbladet, Vårt Land og Dagen må ta selvkritikk for at de til tider promoterte påstander om barneofrende satanisme ukritisk. Det var flere som mente som Lundgren i Norden, Europa og USA på 1990-tallet, påpeker Dyrendal, men i dag løper mediene i flokk for å «ta» Lundgren, fordi hun har blitt den synligste formidleren av et ståsted som de fleste mener er marginalt. – Nå må Lundgren vise at overgrepene faktisk har skjedd, for å redde sitt rennome. Alt er mulig, men hva er sant, spør han.Dag Øistein Endsjø ved idehistorie på Universitetet i Oslo kjenner igjen demoniseringen av «de andre» fra alle mytene om hva for eksempel jødene gjorde. Ifølge kristne myter ofret jødene barn. Denne myten dukket opp i Østerrike igjen senest for et par år siden. Liknende myter fantes om de kristne i antikken. – Troen på at mistenkelige grupper utfører hemmelige og bestialske ritualer for å skade samfunnet, har lange idehistoriske røtter i Vesten, sier Endsjø.Han tror en slik teori kan ha oppstått gjennom at mange kvinner har hatt forferdelige opplevelser, og gjennom møter med andre mishandlede kan de se ulike mønstre. Slik kan man begynne å se etter et gjentatt mønster som ligger bak handlingene.– Det interessante er at forestillingene om omfattende ritualisert kvinnemishandling synes å ha gjenklang i vestlig religionshistorie om de onde andre, sier han.Ingen av bevisene for en slik ritualisert voldskonspirasjon mot kvinner holder mål vitenskapelig, mener Endsjø: – Men det er likevel viktig ikke å la en sak som denne overskygge det faktum at kvinnemishandling representerer et alvorlig menneskerettighetsbrudd i de fleste land i verden – også i Norge.Lundgren har blitt kjent med anklagene som settes fram mot henne i artikkelen, men har ikke villet la seg intervjue av Klassekampen i denne omgang. Svarene hun gir i artikkelen er formidlet på epost. Lundgren sier hun «skal vurdere å svare når jeg har fått lese alt Klassekampen har skrevet i denne saken».@sitat:«Jeg stiller spørsmål ved Lundgrens generaliseringer fra ekstremgrupper til det «normale» Harriet Bjerrum Nielsen, kjønnsforsker@@sitat:«På grunn av samarbeidsproblemer er hun ikke en del av sosiologi-instituttets virksomhet»Jan Sødersten, dekan ved Uppsala universitet@@sitat:«Hun er tøff, og det er det mange som ikke tåler»Hanne Størset, tidligere student under Lundgren@

Eva Lundgren har stått midt i stormen mange ganger. Hun har blitt drapstruet for sin forskning på satanisme. Hun ble kalt «heks» etter at hun skrev om overgrep i kristne miljøer. Etter år med konflikter i Norge, dro hun til Sverige, ble statsutnevnt professor ved Universitetet i Uppsalaog ideologisk inspirator for svenske feminister.Nå braker det løs igjen: Den svenske tv-dokumentaren «Könskriget» trekker forskningen hennes i tvil, peker henne ut som Sveriges kanskje mektigste feminist, og ideologen bak Roks, kvinne- og krisesenterbevegelsen i Sverge. Roks får hard kritikk for å motarbeide behandling av voldelige menn, og anklages i programmet for en ekstremfeminisme som står i veien for likestilling og bekjempelsen av vold mot kvinner. Roks støtter seg på Lundgrens forskning, og hevder at man ikke kan satse på behandling av menn som mishandler. En gang mishandler, alltid mishandler. Eva Lundgren på sin side har meldt programmet inn for det svenske Pressens faglige utvalg. Knapt noen annen norsk akademiker er mer omstridt enn Lundgren. Er det oppdagelsene i forskningen hennes som blir er for voldsom for offentligheten å tåle – eller er det henne selv? Hva er det egentlig med Eva Lundgren? Det mangler i hvert fall ikke kontroversielle påstander i forskningen hennes. Ifølge Lundgren har halvparten av svenske kvinner over 15 år blitt utsatt for vold i en eller annen form: Professoren skiller ikke mellom dytting og grov systematisk vold. Dessuten hevder hun at satanister river foster ut av morens livmor, for å drepe dem. I kjølvannet av den svenske dokumentaren skal Eva Lundgrens forskning nå granskes ved Universitetet i Uppsala, og hun kan risikere en anmeldelse til det svenske forskningsrådets etiske komité. Selv ser hun positivt på en granskning. «Endelig skal min forskning danne grunnlaget for synet på meg, og ikke et vrengt bilde av forskningen min,» skriver hun i en e-post til Klassekampen. Lundgren mener Universitetet har svekket sin rolle, og skriver videre: «Ved at man lar seg styre av pressen i sine handlinger: en forrykt mediebeskrivning og en medieregissert opinion er et løst grunnlag å sette igang en granskning på.» For Lundgren har det også vært et poeng å provosere, eller å framstå som litt «usortert». Derfor stilte hun også i en lys, lang, trang og utringet kjole da hun ble innsatt som eneste kvinnelige professor ved sitt fakultet i Uppsala. Og hun talte feministisk om erotisert mannsmakt. Hun fikk også mange til å sperre opp øynene da hun, feministen og kjønnsforskeren, poserte for Dagbladet, iført badedrakt. Likevel finner Lundgren støtte blant radikale feminister i Norge. Hanne Størset, medlem i Kvinnegruppa Ottar, hadde Lundgren som hovedveileder under sin hovedoppgave. Der Lundgren av andre får kritikk for ikke å skille mellom fysisk og psykisk vold, forsvarer Størset dette med at det er viktig å se sammenhenger. Hun roser også Lundgrens arbeid under veiledning, og karakteriserer henne som en «uhyre flink dame». – Man skal nok komme overens med henne også. Hun er tøff, og det er det mange som ikke tåler, sier Størset.Krisesentersekretariatet Tove Smaadahl er også en av dem som beundrer Eva Lundgren. – Hun er en stor feminist, og jeg reagerer på hvordan hun blir fremstilt i dokumentaren. Hun framstår som en heks, og blir lite troverdig som forsker. Det er trist, sier Smaadahl om sitt personlig inntrykk av Lundgren.Lundgrens akademiske karriere begynner i Bergen. På 1980-tallet var Lundgren stipendiat i religionshistorie, og gjennom sitt arbeid med demonutdrivelse fant Lundgren at det foregikk mishandling av kvinner i kristne hjem. Det var også da hun kom fram til sin «normaliseringsteori», som forklarer hvorfor kvinner blir i forhold med mishandling: Lundgren mener volden blir
normalisert for kvinnene, de godtar den, og kan til og med tolke den som et tegn på kjærlighet fra mannen. Hun ga ut boka «I herrens vold» om mishandlingen, og «Prester i lyst og last» satte hun også søkelys på seksuelle forhold i forbindelse med sjelesorg. Det ble hurlumhei. Lundgren forsket også på satanister og deres offerritualer, og mottok drapstrusler på grunn av dette. 13. juni 1991 stilte hun selv opp i Dagbladet under tittelen «Eva måtte rømme fra satan-møte». I intervjuet hevdet hun at hun ved fire anledninger hadde deltatt sammen med en venninne på møter med en satangruppe. En gang så de til og med døden i øyene, og måtte rømme lokalet. På samme tid var hun leder for Arbeiderpartiets kvinneutvalg i Bergen, et verv hun trakk seg fra etter politisk motbør. Men det var likevel ikke derfor hun flyttet fra Bergen. I et intervju med feministgruppa Roks' avis Kvinnotryck kommer det fram at Universitetet i Bergen lot henne få vite at hun aldri ville få en stilling der. Arfinn Graue, rektor ved UiB i 1987, er høyst overrasket over påstanden – han kan ikke huske å ha hatt møte med Lundgren om dette, ei heller å ha hatt kontroverser med henne. Graue er dessuten fysiker, og langt fra Lundgrens fagkrets. Han påpeker at han som rektor ikke hadde noe med slike ansettelser å gjøre. – Jeg trodde hun reiste fordi hun hadde fått tilbud om jobb i Sverige, sier han. På Institutt for religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen beskyldes Eva Lundgren for å ha skapt en martyrmyte rundt seg selv. – Hun framstiller seg selv som den uredde forskeren der alle de andre tier. Den myten vet jeg ikke om er så adekvat. Du skulle visst hva jeg visste. Mer vil jeg ikke si, sier Lisbeth Mikaelsson, professor i religionsvitenskap.Flere andre kilder Klassekampen er i kontakt med vil heller ikke uttale seg om Lundgren og hennes forskning. «Jeg vil ikke utsette meg for henne», er et uttrykk flere dem bruker. Før Lundgren dro fra Bergen, var hun også tilknyttet daværende Senter for humanistisk kvinneforskning, hvor hun barket sammen med litteraturviter Toril Moi. Uenighetene dem imellom var resultatet av en personlighetskrasj, men også faglig fundert: Toril Moi, er først og fremst kjent for sine studier av den franske feministen, forfatteren og filosofen Simone de Beauvoir, og har en mer teoretisk, litterær og filosofisk tilnærming til kvinne- og kjønnsstudier. Det passet dårlig sammen med Eva Lundgren, som hadde bakgrunn i forskning på menns vold mot kvinner, og var mer opptatt av empiri enn av teorier.Gunnar Skirbekk, professor i vitenskapsteori, hadde med opprykket til akademiske stillinger å gjøre da Eva Lundgren var i Bergen. Han benekter også å kjenne til at hun skal ha fått beskjed om at hun ikke ville få jobb i Bergen. Derimot antyder Skirbekk at Lundgren ikke taklet det akademiske diskusjonsklimaet. På den tida var det vanlig å snakke om klassefiender, og å psykologisere over sine meningsmotstandere, påpeker Skirbekk: – Den argumentative kulturen var et generelt problem på den tida. I 1989 begynte Lundgren ved Universitet i Uppsala – som dosent i teologi. Senere styrket den svenske regjeringen landets forskning på kjønn, og Eva Lundgren ble regjeringsoppnevnt professor i sosiologi med fokus på kjønnsforskning i Uppsala. Fram til 1993 var det vanlig at professorer ble ansatt av regjeringen i Sverige. Det er derimot uvanlig at regjeringen bestemmer ved hvilket universitet stillingen skal ligge. I utlysningen til professoratet het det at personen skal fokusere på kvinner og vold, og var slik sett skreddersydd for Lundgren. Som mange andre forskere som mottar mange midler, kjøper Lundgren seg fri fra undervisning. Ifølge Lundgrens sjef, dekan for samfunnsvitenskaplige fakultetet, Jan Sødersten, ligger både midler og konflikter til grunn for frikjøpet. Han ser det slik at hennes evne til å skaffe midler og få i gjennom doktorander erstatter plikten til å undervise på grunnplanet.– Hun holder på med sine doktorander, men på grunn av samarbeidsproblemer er hun ikke en del av instituttets virksomhet. Dessuten synes ikke Lundgren at hennes forskning passet inn på sosiologi, sier Sødersten. Lundgren er nemlig ikke lenger ved det instituttet hun først arbeidet. Samarbeidsproblemer gjorde at Lundgren tok kontakt med fakultetsledelsen, og søkte om å opprette sin egen avdeling. Fra 1. januar 2003 fikk Uppsala en ny forskningsavdeling, Lundgren ble forskningsleder, og har per i dag med seg sju andre yngre forskere og doktorander – alle kvinner. Fra før hadde universitetet også et
annet Senter for kjønnsforskning, dannet i 2002, med 26 forskere, doktorander og forskerassistenter – derav fem menn. Men der er Lundgren aldri. De to sentrene driver begge med kjønnsforskning, men har lite kontakt, selv om de av og til går på hverandres konferanser. Rektor Sundqvist har spurt seg selv flere ganger om hvorfor Uppsala har to sentre.– Samarbeidsproblemer. Slik problemer er ikke så vanlig. I de åtte årene jeg har vært rektor har det skjedd tre ganger at vi lager egne enheter, og vi har over 70 institusjoner og rundt 20 sentre. Men det er en grense for hvor mye vi kan presse folk sammen mot deres vilje, sier han til Klassekampen.– I den senere tid har vi satset nye penger på senteret for kjønnsforskning, og ikke på Lundgrens avdeling. Hun driver hovedsakelig forskning for sine egne midler, sier han. For Eva Lundgrens sterke politiske posisjon i Sverige viser seg også gjennom hennes finansieringer. I tillegg til sin professorlønn mottar hun en stor del eksterne midler; pengene kommer i hovedsak fra politisk hold. På denne måten har Lundgren heller ikke vært nødt til å konkurrere i det svenske forskningsrådet om store deler av midlene, og har heller ikke blitt sett så tett i kortene av forskermiljøet. De tre siste årene har hun mottatt 2,7 millioner svenske kroner fra «Brottsofferfonden», en statlig myndighet som skal fremme voldsofrenes interesser. Hennes bok fra 2001 «Slagen Dam: Mäns våld mot kvinnor i jämställda Sverige», var også et regjeringsoppdrag. Fra kvinneorganisasjonen Roks fikk hun 75.000 kroner for å oppdatere en bok om normaliseringsprosessen av vold. Og Nordisk Ministerråd via Nordisk forskerkutdanningsakademi (Norfa), nå Nordforsk, bidro med 600.000 kroner i årene 2001-2002 og 2003-2004. – Hun har vært framgangsrik med å få eksterne finanser, konstaterer Lundgrens sjef. Lundgren har ikke bare vært framgangsrik, men også omstridt. I 2000 skrev Frida Nilsson, forsker ved sosiologisk institutt ved Uppsala Universitet, et debattinnlegg med overskriften «Hvilken feminisme». Her beskyldte hun den norske forskeren Åse Røthing for å ha rappet et teoretisk rammeverk fra et upublisert Eva Lundgren-manus til sin bok «NÅ: Kjønn, heteroseksualitet, etiske dilemmaer». Røthing var i en periode året før en del av det feministiske forskningsmiljøet rundt Lundgren. Vanligvis rettes beskyldninger om plagiat fra stipendiater til professorer – ikke omvent – men nå havnet Røthing i ildlinja.Etter Nilssons innlegg raser debatten videre i norske medier om forskerfusk. Eva Lundgren er ikke selv til stede i denne debatten. Dette påpeker også historiker Gro Hagemann og kjønnsforsker Turid Markussen fra universitetet i Oslo. De mener Lundgren «synes å la Frida Nilsson opptre som sin advokat...». De mener kritikken er så graverende at de stiller seg spørrende til motivasjonene for å bringe den til torgs. En eneste norsk deltaker støtter ikke Røthing. Det er høgskolelektor Solveig Østrem ved Høgskolen i Vestfold. Hun mener kritikken fra Nilsson ikke er uventet, fordi Røthing tidligere har bruk andres tekster på samme måte. «Røthing måtte den gangen ta kritikken innover seg, og gjøre endringer for at artikkelen skulle kunne komme med i boka». Ifølge Uppsala Universitet har Østrem oppholdt seg ved Lundgrens avdeling i en tid.I dag mener professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning at det ikke var snakk om plagiat i det hele tatt, men at Åse Røthing hadde skrevet ned helt allmenne innsikter fra feministisk teori, som mange hadde skrevet om, også lenge før Lundgren gjorde det. Hun mener også Lundgren viste en gjerrig holdning. – At en professor beskylder sine stipendiater for plagiat, kan jeg ikke huske jeg har vært borti før. Hvis en av mine stipendiater hadde markedsført mine teoretiske synspunkter på en så glimrende måte som Åse Røthing gjorde, hadde jeg vært stolt. Som professor har man status, makt og fast stilling. I den posisjonen synes jeg man har råd til å være sjenerøs mot de som er yngre, sier Bjerrum Nielsen.Da hun skulle skrive et forsvarsinnlegg for Røthing, sjekket hun Lundgrens bok «Det får være grenser for kjønn», og oppdaget at Lundgren selv «hadde en meget lemfeldig omgang med referanser». Dobbeltmoral, kaller Bjerrum Nielsen det. Om Lundgrens forskning sier hun at den forekommer noe reduksjonistisk i sine forklaringer. Hun mener Lundgren reduserer forholdet mellom mennesker til maktrelasjoner. – Jeg stiller også spørsmål ved Lundgrens generaliseringer fra ekstremgrupper til det «normale», et sentralt punkt i hennes tenkning. Som for eksempel fra voldelige menn til alle menn, fra mishandlede kvinner til alle kvinner, og fra kjønnsrelasjoner i kulturelt ekstreme lavkirkelige miljøer til alle kjønnsrelasjoner. Det er et poeng hos henne at slike ekstreme tilfeller bare særlig tydelig uttrykker det vi tar for en selvfølgelig norm, nemlig menns seksuelle og voldelige makt over kvinner, sier professoren. Først 17. januar, fire måneder etter den første beskyldningen, tar Lundgren ordet. Hun skriver at «jeg trenger ingen mellom'menn', og er da ganske medievant». Et opphold i London har gjort at hun har vært «herlig uvitende om det meste som har foregått av avisskriverier», til tross for at flere av hennes bekjente deltok i debatten. Nå blåser det igjen, men denne gangen er det Lundgren selv som møtes med beskyldninger. Det er særlig hennes påstander om satanister som skaper tvil om forskningen hennes. I 1994 kom hun med boka «La de små barn komme til meg. Barns erfaringer med seksuelle og rituelle overgrep». I den ferske svenske tv-dokumentaren «Könskriget» hevder hun at satanistiske grupper fortsatt begår ritualmord i Sverige, som blant annet river fosteret ut av livmoren for å drepe det. På spørsmål fra intervjueren om hvor mange det kan dreie seg om, svarer hun unnvikende «noen hundre». Hva om Lundgren har rett? Religionshistoriker Asbjørn Dyrendal ved NTNU i Trondheim er ekspert på satanistiske rituelle overgrep, og har liten tiltro til Lundgrens forskning. – En av tingene jeg stusset på da jeg leste boka hennes var eksplosjonspillene, som satanistene skulle ha gitt barn slik at de eksploderte. Dette forteller et søskenpar til Lundgren. Hvorfor stopper hun ikke opp og finner ut om dette er mulig, spør Dyrendal. Det er aldri funnet lik etter slike påståtte ofringer. Lundgrens forklaring på det er at politiet er inkompetente. – Det er en klassisk konspiratorisk teori. Og om de konfronteres med at vi ville visst det om noen ble borte i våre oversiktlige samfunn, finner de opp import av mennesker fra Øst-Europa. Data finnes opp for å støtte teorien, mener Dyrendal. Han synes likevel det er drøyt å gi all kritikk til Lundgren og hennes folk alene. – Uppsala visste om dette da de ansatte henne. Det er ynkelig å velte alt over på henne. Og man kan ikke korsfeste folk for deres fikse ideer. Selv om en runde er på sin plass, sier han.Dyrendal mener både Dagbladet, Vårt Land og Dagen må ta selvkritikk for at de til tider promoterte påstander om barneofrende satanisme ukritisk. Det var flere som mente som Lundgren i Norden, Europa og USA på 1990-tallet, påpeker Dyrendal, men i dag løper mediene i flokk for å «ta» Lundgren, fordi hun har blitt den synligste formidleren av et ståsted som de fleste mener er marginalt. – Nå må Lundgren vise at overgrepene faktisk har skjedd, for å redde sitt rennome. Alt er mulig, men hva er sant, spør han.Dag Øistein Endsjø ved idehistorie på Universitetet i Oslo kjenner igjen demoniseringen av «de andre» fra alle mytene om hva for eksempel jødene gjorde. Ifølge kristne myter ofret jødene barn. Denne myten dukket opp i Østerrike igjen senest for et par år siden. Liknende myter fantes om de kristne i antikken. – Troen på at mistenkelige grupper utfører hemmelige og bestialske ritualer for å skade samfunnet, har lange idehistoriske røtter i Vesten, sier Endsjø.Han tror en slik teori kan ha oppstått gjennom at mange kvinner har hatt forferdelige opplevelser, og gjennom møter med andre mishandlede kan de se ulike mønstre. Slik kan man begynne å se etter et gjentatt mønster som ligger bak handlingene.– Det interessante er at forestillingene om omfattende ritualisert kvinnemishandling synes å ha gjenklang i vestlig religionshistorie om de onde andre, sier han.Ingen av bevisene for en slik ritualisert voldskonspirasjon mot kvinner holder mål vitenskapelig, mener Endsjø: – Men det er likevel viktig ikke å la en sak som denne overskygge det faktum at kvinnemishandling representerer et alvorlig menneskerettighetsbrudd i de fleste land i verden – også i Norge.Lundgren har blitt kjent med anklagene som settes fram mot henne i artikkelen, men har ikke villet la seg intervjue av Klassekampen i denne omgang. Svarene hun gir i artikkelen er formidlet på epost. Lundgren sier hun «skal vurdere å svare når jeg har fått lese alt Klassekampen har skrevet i denne saken».@sitat:«Jeg stiller spørsmål ved Lundgrens generaliseringer fra ekstremgrupper til det «normale» Harriet Bjerrum Nielsen, kjønnsforsker@@sitat:«På grunn av samarbeidsproblemer er hun ikke en del av sosiologi-instituttets virksomhet»Jan Sødersten, dekan ved Uppsala universitet@@sitat:«Hun er tøff, og det er det mange som ikke tåler»Hanne Størset, tidligere student under Lundgren@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24