Mandag 5. mai 2008 Meninger

Skolen - venstresidens fiasko?

Norsk enhetsskole er venstresidens store verk, og har fortsatt oppslutning, men noe er gått tapt på veien, skriver Kaare Skagen.

Det finnes en ubehagelig linje i venstresidens skolepolitikk de siste tiårene. Denne linjen er venstresidens kamp mot lektorstanden, dens uvilje mot å satse kompromissløst på faglighet og kunnskap og dens tro på at organisering og system er tilstrekkelig for å skape kvalitet. Jeg bruker begrepet venstresiden i bred forstand og inkluderer ikke bare den politiske eliten i regjering, storting, fylkeskommuner og kommuner, men også ledelsen i lærerprofesjonen og byråkratiet i skoleverket. Det norske skoleverket er blitt til gjennom en slik bred bevegelse, og det kan antagelig bare fornyes av en lignende bevegelse. Arbeiderpartiet og SV har skapt et skoleverk for hele folket, men på veien er den klassiske pedagogikken gått tapt. Er norsk skole da blitt venstresidens fiasko?


I en stortingsdebatt om skolereformene i 1970-årene sa Arbeiderpartistrategen Einar Førde - som var undervisningsminister i 1979-81 - at hensikten med reformen var «å gravlegge det eksisterande gymnassystemet, og eg vil seie: Fred vere med det!». Mange år seinere, 2007, var det en skolestrid i det røde fylket Hedmark der fylkeskommunen har satset på store videregående skoler. Hamar katedralskole ble slått sammen med to andre skoler. Skolen skulle drives av lærere som var «kunnskapsbaser, veiledere, tilretteleggere og inspiratorer» for basisgruppene av elever. I år er skolen bygd om fordi det ble for mye bråk. En modig lektor, Arvid Jørstad, har kjempet mot sammenslåingen. Han har en sterk mistanke om at det i SV og Arbeiderpartiet i Hedmark eksisterer en skjult agenda om å «ta rotta på Katta […] denne mistanken har jeg delvis fått bekreftet fra politisk hold. Bak dette ligger fortidens klassemotsetninger [som] i sin tur har skapt en tydelig antiintellektualisme og klare antiakademiske holdninger».


Nylig kom to bekjennelser fra sentralt hold på venstresiden i norsk skolepolitikk. For et par år siden sa Anniken Huitfeldt, da talsmann for Arbeiderpartiet i Kirke- og undervisningskomiteen, at «dagens skole reproduserer sosiale forskjeller», «alle er ikke med i skolen». «Enhetsskolen må gi best kunnskap også for enerne», «foreldrene i dag [er] bekymret for at skolen ikke er god nok», «mange lærere forhandler ned de faglige kravene», sa hun videre.


Ikke lenge etter fulgte daværende statsråd Øystein Djupedal opp med å si omtrent det samme: «SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese.» SV og Djupedal har ikke prioritert krav til at elevene tilegner seg kunnskap i norsk, matte og engelsk. Dette fremhevet Djupedal nå som det viktigste skolen kan drive med.


Norsk enhetsskole er venstresidens store verk, og har fortsatt full politisk oppslutning, men noe er gått tapt på veien. Det store skoleverket rommer hele barne- og ungdomsbefolkningen, men den klassiske pedagogikken kjemper for sitt liv inne i dette systemet. Skal venstresiden skape en skole som lever, må de utfordre sin egen tradisjon og videreutvikle den enhetsskolen de selv har skapt.


De siste femti årene kan vi konstatere flere omfattende skolereformer i hele skoleverket, store endringer i lærerprofesjonens organisering og kunnskapsgrunnlag og omorganisering av styringssystemene. Med stor rett kan vi si at det er venstresiden som har hatt det avgjørende ordet i disse reformene. De ferske signalene om endring i venstresidens skolepolitikk har foreløpig vært nesten utelukkende synlig på de politiske toppnivåene. Det er altså foreløpig vanskelig å si hvilken dybde de nye signalene fra venstresidens skolepolitiske elite i Oslo har, og hvilke konsekvenser de vil få i praktisk skoleutvikling.


Den politiske eliten på venstresiden skotter nå i retning av den klassiske pedagogikken. Det er bare gjennom klassisk pedagogikk at norsk skoleverk kan oppnå bedre resultater i skolefagene. Denne klassiske pedagogikken formidler fagkunnskap, den utvikler faglige ferdigheter og belønner gode prestasjoner. En slik ny skole ville fremelske forskjeller og likeverdighet samtidig, og anstrenge seg for å skape en kultur der menneskeverd ikke forveksles med latskap. Også i dag finnes det skoler som driver etter slik klassisk pedagogikk.


Skole som idé og virksomhet må være en kompetansestyrt og prestasjonsbasert virksomhet. Skolen kan ikke være demokratisk i samme forstand som politiske organer. Den klassiske ideen om dannelse beskriver en reise i en fremmed fagverden, en bevegelse som forandrer elevene. Skolens hensikt er at elevene skal bli til noe, og det er ikke tilstrekkelig å være noen. Innretningen av skolen har til hensikt først og fremst å bevare, formidle og utvikle samfunnets kultur-, kunnskaps- og ferdighetsarv. Derfor innsettes lektorer og lærere som har den kunnskapen, og pedagogikken skal være kunnskapens hjelper i dette arbeidet. Det er dannelsesreisen som skaper hensikt, orden og mening i skolen, og hvis denne bevegelsen stopper opp, forandres skolen. Det er derfor av største betydning at skolens forhold til kunnskap er bestemmende og i sentrum for oppmerksomheten.


Skolen i klassisk tradisjon skal ikke handle om hele livet, men om en avgrenset del som fastsettes av samfunnet gjennom læreplanverket og undervisning. Hvis skolen forsøker å favne alt, vil den miste grepet om sin egentlige oppgave. Jo mer skolens virksomhet utvides med alle slags temaer fra elevenes hverdag, jo mindre kan disse temaene behandles med kompetanse. Undervisningen forfaller til samtaler om hverdagens trivialiteter.


Kunnskapsreisen i skolen skjer ikke av seg selv, men må ledes av lektorer og lærere, og støttes av systemer for undervisning, veiledning, tilbakemelding og evaluering. Læringspsykologer sier gjerne at det skjer ingen læring uten korreksjoner. Det skjer heller ikke læring uten oppmuntring og hjelp til å nå mål. Mellom denne skolens klassiske idé og det mer spontane samværet er det en spenning. På samme måte er det et spenningsforhold mellom skolen som prestasjonsbasert virksomhet og skolen som likeverdig fellesskap mellom elever.


Sporene etter kampen mot fagkunnskap i skolen i venstresidens partier og i lærerprofesjonens elite går helt frem til våre dager. Under behandlingen av Stortingsmeldingen «Kultur for læring» i 2004, ville SV fjerne avgangsprøvene i norsk, matematikk og engelsk. Begrunnelsen var at «prøveformen i stor grad virker konserverende på undervisningspraksisen. Opplæringen konsentrerer seg om tilegnelse av kunnskaper som vil bli etterspurt ved avgangsprøven, og dette kan gå på bekostning av en mer helhetlig kompetansebygging.» Bedre kan det vel ikke sies at sentrale kunnskaper og ferdigheter er avhengige av evaluering og eksamen, og at dette ikke er en prioritert oppgave for SV. SVs sentrale politikere har i mange år forlystet seg med å kalle karakterer i skolen for «terningkast» eller lignende nedsettende karakteristikker.


Den klassiske skolen har vært skyteskive for radikale akademikere, sosialpedagogiske miljøer og venstresidens politikere. Kriminologen Nils Christie ville i 1971 skape en ny fri skole, og han fremhevet de nye åpne skolene, bare med den forskjellen at han også ville fjerne skolens yttervegger. Han ville fjerne all skoleledelse, kaste «fagskolen» på fyllinga, knuse «gymnasenes makt over grunnskolen» og i realiteten stenge skolene. Med hensyn til lærerrekruttering ville Christie «legge til rette for gjennomsnittsbegavelsen», og han mente at «de fleste egner seg sånn brukelig til å ha med barn og ungdom å gjøre hvis de får lov til å gjøre det som begge parter synes er viktig».


Christie var ikke alene i en bølge av skolekritikk i 70- og 80-årene rettet mot den akademiske læringstradisjonen og særlig gymnasene. Reiulf Steen støttet Førde i kampen for å avvikle karaktersystemet. Eva Nordland ville ha mer satsning på «sosiale ferdigheter» og regnet med at det kunne føre til «noe mindre innsats på det teoretiske […] felt». I 1984 gikk Kirsti Grøndahl fra Arbeiderpartiet sterkt ut mot det hun kalte «tvangstrøyen i skolen», nemlig «sterke faggrenser, sentralgitt kjernestoff, skriftlig eksamen basert på kjernestoffet, kompetansegivende valgfag og målrelaterte karakterer». Alle punktene kunne like gjerne stått i Norsk Lærerlags program. Når skolepolitiske talspersoner fra Arbeiderpartiet og Norsk Lærerlag tok ordet i 1980-årene, var det i realiteten én og samme stemme som hørtes: venstresidens stemme fra den politiske og profesjonelle eliten i fagforeningen.


Sosialpedagogikken var ikke utgangspunktet for fagpersonen Gudmund Hernes da han tok kontroll over skolepolitikken i 90-årene, men da tok SV over rollen som megafon for korstoget mot den klassiske skolen og alt dens vesen.


På 1970- og 80-tallet var det nær kontakt mellom de nyutdannede sosialpedagogene fra det radikale studiet på Blindern, Norsk Lærerlag og venstresidens politiske eliter, ikke minst SV. Formannen i Lærerlaget Trond Johannessen sa om SV at «De har fulgt opp det meste vi har kommet med.» Lederen Kari Lie ville tone ned den «teoretiske fagtenkinga» og ville ikke ha en eneste fagfordypning over et halvt år i lærerutdanningen. Nestformann Magne Askeland så ikke på fall i kunnskapsnivået som noe viktig tema siden skolen «legg mykje meir vekt på den sosiale sida enn på den kunnskapsmessige», noe han var fornøyd med.


I Olav Rovdes bok om Norsk Lærerlags historie 1966-2001 heter det at: «Den sosialpedagogiske vendinga på 1970-talet harmonerte bra med haldningane i og politikken til Lærarlaget. Reformtenkninga la opp til ei lærarrolle der vekta ikkje skulle leggjast så mykje på kunnskap og fag, men på dei sosiale sidene ved lærargjerninga.» (s 94) Videre heter det: «Hjalmar Seim, som i mange år var formann i Forsøksrådet, hadde sagt om lærarrolla i den nye grunnskulen: Læraren skulle vere pedagog, ikke ekspert. Den framtidige lærarutdanninga måtte 'fra det å gi faglig perfeksjonering gå mer over til å gjøre lærerne til virkelige lærere,' slik at dei kunne bli gode arbeidsleiarar for barn og ungdom. Den niårige grunnutdanninga måtte bort frå den gamle puggeskulen. Slike synspunkt trykte Lærarlaget til brystet, og dei vann også oppslutning i lærarmiljøa.» (s 95)


«I ein debatt med Lektorlaget i 1977 hevda Kari Lie at den 'teoretiske fagtenkinga' måtte tonast ned, og at inga fagfordjuping burde vere på meir enn eit halvt år» (s.102).


Det sosiale likhetsmotivet har stått sterkt i venstresidens skolepolitikk. Skolen skulle ikke være en utvalgsskole den grupper fra utvalgte sosiale lag hadde lettere adgang til utdannelse enn andre. I både by og på land skulle arbeider- og bondeungdom gå i samme skoler som middelklassens ungdom. Slik skulle demokrati og sosial likhet fostres gjennom skoleverket. I tråd med det sosiale motivet har venstresiden gått inn for en sterk rettighetsbasering av skoleverket. Norsk ungdom har i dag rett til tiårig grunnskole og rett til treårig videregående skole. Det er i venstresidens skolepolitikk en konstant spenning mellom likhetsmotivet som gjerne blir fremmet gjennom organisatoriske reformer. Slike utvidelser er den tiårige grunnskolen, treårig videregående skole, heldagsskole med leksehjelp, forslaget om at alle retninger i videregående skole skal gi studiekompetanse, for å ta noen ferske eksempler.


Ønsket om likhet for alle kan føre til at skolen får mer preg av et velferdsgode enn en prestasjonsbasert virksomhet. Skolepolitikken har i perioder for disse partiene i for stor grad blitt et middel til å oppnå noe annet: mer likhet i samfunnet, undervisning og oppbevaring av ungdommer som ikke ennå er klare for eller innstilte på å motta undervisning. Viljen til å differensiere slik at systemet deles opp, er ikke stor fordi dette oppfattes som ulikhet og stigmatisering. Det fører lett til at kjernevirksomheten i skolen blir én av flere oppgaver, og at ren sosial hjelpevirksomhet i stort omfang skjer side om side med undervisning og utdannelse.


Troen på at store enheter burde samles i samme bygning, eller i hvert fall under samme byråkratiske og politiske tak, har vært stor. Konstruksjonene har mange fellestrekk med kombinerte videregående skoler der studiespesialisering og håndverkerutdanning er forsøkt integrert i hverandre. Frafallet på de yrkesfaglige linjene er dramatisk og varierer mellom åtte og 47 prosent. Teoritrøtte ungdommer sliter i årevis, læringsmiljøet i klassene er en påkjenning for de elevene som er motivert og dyktige lærere opplever arbeidet sitt som nedverdigende. Innordning av totalt forskjellige virksomheter i samme organisasjon fører til dårligere kvalitet for begge virksomhetene. Muligheten til å dyrke sin egenart og være stolt over både yrkesfag og studiespesialisering forsvinner, og undervisning kan rett og slett ikke drives i mange klasser. Tilbake står altfor ofte en tynn suppe som er et ufrivillig kompromiss mellom skole og ubesluttsom atferdsterapi. I videregående skole, og kanskje i ungdomsskolen, må det innføres et kompetansenivå på lavere nivå enn fagbrev der praktisk arbeid står i sentrum. Venstresiden må velge å gi de elevene som i dag faller utenfor et tilbud som er forskjellig, men som på sikt er likeverdig.


I venstresidens skolepolitikk har det inngått et sterkt element av rettighetstenkning som har vært inspirert av et ønske om å fjerne hindringer for noen grupper og privileger for enkelte grupper. I 1994 ble det innført rett til tre års videregående skole. Tiltaket har hatt som bivirkning at elever i ungdomsskolen har fått mindre inspirasjon til innsats. Lærere melder at de fleste elevene får en av de tre studieretningene de ønsker seg, og hvorfor da sette inn ekstra krefter? For noen år siden kunne avisene melde fra en av våre lærerutdannelser at studentene hadde formulert slagordet «Fire null, god som gull». Kanskje en lignende kultur har fått fotfeste i ungdomsskolen.


Hvis rettighets- og likhetstenkningen blir så dominerende, rammer det mulighetene til å drive skole og utdanning. Skole er i stor grad en kompetansestyrt og prestasjonsbasert virksomhet, og all kunnskap er ikke like velegnet for alle. Her har venstresiden slitt, og har problemer med å være handlekraftig. SV ville for eksempel ikke ha opptakskrav til allmennlærerutdannelsen tross i at det kan være liten tvil om det å bli lærer ikke er noen rettighet, men noe som studenter kan kvalifisere seg til gjennom prestasjoner. For et par uker siden foreslo den svenske regjeringen å innføre skjerpede krav for å komme inn på teoretiske linjer i videregående skole. Den høye frafallsprosenten også i Sverige skyldes nok delvis at elever velger linjer de ikke har verken motivasjon eller kunnskapsforutsetninger for å klare.


Det er naturlig å spørre om vi har fått den skolen som venstresiden - og da tenker jeg på både den politiske og profesjonseliten - faktisk har villet skape. Trekk i ungdomskulturen som sosial legning, interesse for selvutvikling, god selvtillit og svakere faglige kunnskaper kunne tyde på det. Den mektige undervisningsministeren Helge Sivertsen ville at skolen skulle skape det «det sosialistiske kulturmennesket». Er det dette «sosialistiske kulturmennesket» som faktisk befolker skolene i dag?


Det kunne vært fristende å konkludere slik, men i flere saker har Arbeiderpartiets praktisk-politiske instinkter beveget partiet bort fra eksamens- og karakterfri skole, forvitret kunnskapsgrunnlag og full oppløsning av lærerrollen, ikke minst i Hernes-perioden. I 1990-årene og frem til partiet fikk statsråden for skole, var det først og fremst SV som videreførte den sosialpedagogiske arven. I dag skjer det noe som ligner et linjeskifte, men foreløpig ikke kraftfullt nok.


Dessverre har de rød-grønne nettopp latt gå fra seg en stor sjanse til å styrke fagundervisningen. Nylig har Kunnskapsdepartementet fastsatt endringer i forskriften til Opplæringsloven slik at det nå skal kreves ett års utdannelse for å bli ansatt som lærer i norsk, engelsk og matematikk. Men de rød-grønne stemte mot å kreve ett års utdannelse i disse fagene for å undervise! Jeg gjentar: fra nå av skal det ansettes lærere med ett års utdannelse, men alle kan fortsatt undervise med allmennlærerutdannelse.


Kan noe av det jeg har sagt fremheves til slutt? Ja, det historiske profesjonsperspektivet som viser hvordan venstresidens politiske grep har utvidet grunnskolelærernes arbeidsområder, flyttet førskolelærerne inn i grunnskolen og presset lektorene ut på sidelinjen - også i videregående skole. Denne historiske linjen er en skammens linje i venstresidens skolepolitikk.


Jeg vil si som Martin Kolberg: rekruttering, rekruttering, rekruttering. Det som skolen trenger aller mest, er høyt utdannede, selvstendige og bestemte akademikere. Sammen med noenlunde motiverte elever blir det både skole og læring av slikt.


Er da den norske skolen venstresidens fiasko? Nei, ikke i betydningen fullstendig mislykket prosjekt slik vi ofte forstår ordet fiasko. Men opprinnelig er fiasko et italiensk ord for å betegne en mislykket kunstgjenstand som bare kunne brukes som en flaske. I den forstand kan kanskje skoleverket - hvis det mislykkes som klassisk skole - fortsatt brukes som oppbevaringssted for barn og ungdom som ikke skal ha undervisning. Med andre ord nettopp som en fiasko.

Artikkelen er oppdatert: 8. mai 2008 kl. 11.13