Mandag 2. juni 2008 Kultur og medier

Overvåker verdens makthavere

Naomi Klein bruker sin egen teori om katastrofekapitalisme til å forutsi maktovergrep knyttet til naturkatastrofene i Kina og Burma.

«No logo» gjorde for åtte år siden kanadiske Naomi Klein til den internasjonale globaliseringskritiske bevegelsens ledestjerne. Med «Sjokkdoktrinen - katastrofekapitalismens frammarsj» som kom i fjor, bekreftet hun sin posisjon. Med sin kombinasjon av tung empiri og selvstendig analyse, kjemper Klein om å fortelle den store historien om vår tid, og framstår som venstresidas kanskje fremste aktivist for demokrati og menneskerettigheter.


Samtidig som Klein gjester Lillehammer for å snakke om katastrofekapitalismen på Norsk litteraturfestival, er verden vitne til katastrofer som igjen rammer klodens vanskeligst stilte. I Burma har opptil 2,4 millioner mennesker har behov for hjelp etter syklonen Nargis’ herjinger i Irrawaddy-deltaet, i Kina er nærmere 70.000 omkommet og 400.000 kommet til skade i skjelvet som rammet Sichuan-provinsen. Internasjonalt stiger matvareprisene i rekordfart med fatale følger for de fattigste. Freden synes fjern i Afghanistan og Irak. En kunne fortsatt.


Kleins beskrivelse av katastrofekapitalismens frammarsj, gir hver og en av oss grunn til å følge katastrofene med argusøyne. I «Sjokkdoktrinen» viser hun hvordan regimer og investorer med økonomisk interesse av å unndra beslutninger demokratisk kontroll nettopp benytter seg av sjokket som følger av kriser til å gjennomføre radikale og varige endringer med egen vinning for øye. I Sri Lanka fikk fiskerbefolkningen etter tsunamien aldri komme tilbake til den vakre kystlinjen, for der hadde utenlandske investorer og långivere gått sammen om å overlate kystlinjen til entreprenører som bygde feriekomplekser. I New Orleans ble offentlige skoler i kjølvannet av orkanen Katrina byttet ut med private. Og dette er bare to eksempler.


Åpne ambisjoner


- Hvilke faresignaler skal vi være på utkikk etter når katastrofer inntreffer, Klein?


- Det er ikke vanskelig. Det man må se på, er hva aktørene ønsket å gjøre før katastrofen og anta at de vil kunne gjøre det raskere i en krisesituasjon. I Kina har du nå et regime som er svært sultent på landområder. Dette er det mest presserende i Kina nå. På landsbygda har vi demonstrasjoner mot dette, titusener per år, og temaet er landområder. Staten tar land fra folk uten å gi tilstrekkelig kompenasjon og de gjør områdene til nye eksportsoner. Dette er et regime som ikke gjør noen hemmelighet av sin ambisjon om å utvikle byer mer passende for internasjonale investorer. Hundretusener av fabrikker bygges i rurale områder, som blir ødelagt. Dette kommer åpenbart til å fortsette. Spørsmålet er hvordan folk vil reagere. Nå er 10.000 barn omkommet i jordskjelvet, det er nesten ufattelig, og foreldre protesterer mot regimet. Sjokkdoktrinen er ikke noe konspirasjon slik noen har sagt, men et mønster. Når man ser mønsteret, er man mer innstilt på å se forsøkene på å utnytte krisesituasjonen.


Klein kan fortelle at «Sjokkdoktrinen» har gjort folk oppmerksomme. Fra dag to etter at syklonen rammet Burma, mottok Klein e-poster og artikler fra aktivister som skrev at «nå skjer det her».


- Det gjør arbeidet mitt mye enklere, smiler hun.


Forutsigbart


- Hvordan analyserer du det som nå skjer i etterdønningen av naturkatastrofene i Kina og Burma?


- Det er for tidlig å tilby en analyse, i Sri Lanka tok det noen måneder å se hva som faktisk skjedde. Men jeg er i kontakt med Burma-aktivister som har lest «Sjokkdoktrinen» og som prøver å se for seg hvordan katastrofekapitalismen kunne arte seg i Burma.


- Situasjonen i dag er at Burma er et diktatur med oligarkiske figurer. Det er ikke så mange bilder av hvordan regimet arter seg, men det kan likne Suharto-regimet i Indonesia. Det er et samfunn rikt på ressurser med en klikk som tilgodeser seg og sine barn. Burma har hittil ikke delt naturressursene med internasjonale investorer, og det er det som foregår nå, sier Klein, og trekker paralleller til Chile og Pinochet for å forutsi fortsettelsen:


- Regimet har innsett at de ikke kan sitte på den politiske makten i evig tid, og de har bestemt at det skal holdes valg i 2010, altså ganske snart. Nå er fokuset på overgangen til demokrati, og de må sørge for at ingen vil kunne ta fra dem rikdommen de har skaffet seg i framtida. Dette er det samme som Pinochet gjorde, han skaffet seg juridisk legitimitet og så videre. De må sørge for å ha nok makt til å kunne legge ned veto på endringer. Spørsmålet nå er om det kommer nye protester, som de vi så ble undertrykt i september. Vi har også sett hvordan internasjonale observatører er blitt holdt ute slik at juntaen kunne gjennomføre sitt skitne grunnlovsvalg, så ingen skulle se at det var gjennomsyret av korrupsjon.


- Det er bekymringsverdig at det området som er rammes hardest er rikt på ressurser. Jeg siterer UK Burma Campaign på at regimet lenge har ønsket seg dette området, det har vært en årelang agenda. Jo lenger regimet ikke gjør noe, jo lettere blir det å få tilgang på det. Nå kommer internasjonal hjelp inn. Jeg har ikke hatt mulighet til å sette meg inn i hva som vil skje med hensyn til det, fordi lite informasjon er kommet ut, men dette er første gang på mange år at Burma mottar internasjonal hjelp. Det som skjedde i forbindelse med Tsunamien og også i Libanon, var krav tilbake om åpning for markedsliberalisering.


Kan forhindres


Aktivisten Klein er opptatt av at katastrofekapitalismen ikke er dømt til å inntreffe, som hun sier:


- Ikke noe av dette er uunngåelig.


Hun mener for eksempel at Kinas regjering er svært sårbar. Og syklonen i Burma gjør det umulig for militærstyret å ha full oversikt over befolkningen og landet.


- De er ivrige etter å beholde kontrollen, men det kan også gå motsatt vei. Du har historiske eksempler på at katastrofer har ført med seg en demokratiseringsprosess, som i Mexico 1965. I Kina så folk hvordan den samme staten som har innført ettbarnspolitikk ikke tok vare på befolkningens barn. Skoler og offentlige byggverk kollapset som tvillingtårnene mens private bygg og myndighetenes bygg sto. Det var systematisk, og bekreftet den offentlige korrupsjonen. Redningsarbeidet gikk også tregt. At så mange barn har omkommet er følelsesmessig sterkt, og vi har sett foreldre angripe statlig ansatte. Så det kan bli en veldig interessant sommer i Kina. Jordskjelvet kunne ikke skjedd på et mer komplisert tidspunkt, på grunn av OL. De må nå håndtere å ha flere internasjonale journalister på plass, de kan ikke undertrykke demonstrasjoner som de har gjort i Tibet. Sponsorene ville ikke godta det, og regimet har sett hva det førte med seg.


Politistaten


I en av sine nyere kronikker skriver Klein: «Husker dere hvordan vi alltid er blitt fortalt at frie markeder og frie mennesker går hånd i hånd? Det var en løgn. Det viser seg at det mest effektive leveringssystemet for kapitalisme faktisk er en politistat i kommuniststat, bygd opp med amerikansk sikkerhetsteknologi, pumpet opp med ‘krig mot terror’-retorikk.» Eksemplet er et Kina forsynt av vestlige selskaper som tjener penger på å tilby det siste innen teknologi brukt til overvåking.


- I Kina handler dette om massemigrasjon - at folk flytter fra landsbygda til byene, der de ikke har de samme rettighetene som de som bor der fra før. De kan flytte dit og jobbe der, men de har ikke rettigheter. Det kan sammenliknes med hvordan meksikanerne med ulovlig opphold blir behandlet i USA. Kina må altså sørge for å ha metoder for å kunne overvåke folk i byer der folk ikke kjenner hverandre. Det som slår en, er at teknologien er amerikansk og europeisk. OL har vært en måte å få inn overvåkingsteknologi på, men dette vil bli stående etter OL. Det vi så i forbindelse med Tibet-opprøret nylig var at det fantes overvåking overalt. Og Microsoft og Yahoo viste fram bilder av ettersøkte, før de valgte å fjerne det. Det interessante her er at argumentasjonen for å installere overvåkingen er at dette er det samme som «patriot act», som utvidet overvåking i Vesten grunnet terrorfrykten. De bruker angrepene på sosial frihet for å rettferdiggjøre oppjusteringen av overvåkingen i Kina. Da jeg skrev «No logo», siterte jeg Richard Murdoch på at man ikke hadde behov for demokratiforkjempere fordi teknologien ville uansett føre med seg demokrati. Dette var 90-tallets retorikk. Francis Fukuyama mente det var uunngåelig at demokratiet ville komme ti Kina. Det vi ser i dag, utfordrer historien om vår tid. Vi ser vestlig forbrukerkapitalisme forent med sterk makt over befolkningen og undertrykte fagbevegelser.


Lettvint kritikk


- Det har snart gått et år siden din siste bok kom ut. Hvilke reaksjoner har overrasket det mest?


- Det har overrasket meg at den ble en suksess i USA. «No logo» ble ingen bestselger der, slik som i Canada og Europa. Den ble ansett for å være for radikal og antikapitalistisk. «Sjokkdoktrinen» har åpnet opp for at folk går mer i dybden enn «Bush bashing». I Bush-administrasjonens siste dager skjønner folk at de må gå dypere og se etter hvilke mønstre som skapte den. Det har kommet mange negative reaksjoner som ikke har overrasket meg, men det har skuffet meg at høyresiden ikke har gått inn i argumentene mine og dokumentasjonen. For jeg har brukt deres primærkilder, jeg har ikke sitert venstresidas argumenter. Når de velger å kalle boka en karikatur er det ikke å gå inn i debatten. Den vanlige metoden å behandle meningsmotstandere på er jo først å ignorere dem, så marginalisere dem, og til slutt å angripe. Jeg er nå i fase nummer to, smiler Klein.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.14