Torsdag 11. september 2008 Kultur og medier

Landet som ikke fins

Tegneren Guy Delisle har laget tegneserieroman «Pyongyang» og lurer på om Nord-Korea egentlig eksisterer.

I går spekulerte internasjonale medier i at Nord-Koreas leder Kim Jong-il er alvorlig syk; han hadde nemlig uteblitt fra en stor nasjonaldagsseremoni dagen før. Men fra offisielt nordkoreansk hold kom svaret raskt: «Vi betrakter slike rapporter ikke bare som verdiløse, men som et forsøk på konspirasjon.»


Uttalelsen bekrefter inntrykket av et land og myndigheter med overdreven skepsis til åpenhet, et inntrykk som er drivkraften i tegneserieromanen «Pyongyang» av Guy Delisle. Boka kom ut i 2003 og forteller om animatørens to måneder lange arbeidsopphold i den nordkoreanske hovedstaden i 2001. «Pyongyang» er oversatt til en rekke språk og tidligere i år til norsk. Kanadieren er nå i Stavanger for å presentere boka på Kapittel-festivalen, og til Klassekampen sier han dette om bakgrunnen for oppholdet i Nord-Korea:


- Fransk animasjon har i en årrekke blitt outsourcet til lavkostland i Asia. India og Kina har lenge vært steder hvor man kan gjøre dette på en billigere måte, og jeg jobbet en periode med produksjon av fransk tegnefilm i Kina. Så kom Nord-Korea på banen og det viste seg at de var fire ganger billigere. Derfor endte jeg opp der, og visste ikke helt hva jeg skulle vente meg. Husk at dette var før 11. september, en tid da verden ennå ikke hadde hørt uttrykket «ondskapens akse».


Spøkelsesby


Oppholdet resulterte altså i 176 sider tegneserie der en kan lese om et lukket land med få valgmuligheter, lite støy og en myndighetsstyrt dyrking av Kim Jong-il («vår kjære leder») og hans avdøde far Kim Il-Sung (landets «evige leder»). Tonen er satirisk og morsom, men tegningene er deprimerende grå, kalde og gir inntrykk av et sterilt og goldt land. Delisle sier at han ikke overdriver.


- Spør du andre som har vært der, vil de beskrive Pyongyang som en spøkelsesby. Der er uhyre rent og fritt for visuell støy som reklame eller forstyrrende farger. Ingen går formålsløst rundt eller bare spaserer. Menneskene er alltid på vei et sted og da i store grupper, som soldater. Klærne er triste, grå og så langt unna sexy en kan komme.


- Hva med dem du så hver dag? Var oppførselen til guiden og tolken like robotaktig?


- Det var lite humor og veldig lite fri diskusjon. Noen ganger kunne vi bli avslappet. Og mellom linjene kunne man ane deres drømmer. Det var tydelig at de håpet på gjenforening. Men samtidig er dette landet preget av en frykt for angiveri. Derfor tør de ikke snakke høyt om mer åpenhet eller en annen framtid. Dette landet er virkelig verdens største paradoks. Hvorfor fins det i dag?


Særegen metode


Delisle forteller at han i arbeidet med boka var splittet mellom rollene som den subjektive tegneserieskaperen og den faktaorienterte journalisten.


- For at dette ikke bare skulle bli synsing, måtte jeg finne ut mest mulig om antall mennesker i arbeidsleir, hvor mange som omkom under 90-tallets sultkatastrofe og slike ting. I den delen av arbeidet var jeg journalist.


- Men journalister som skriver kritiske bøker om «land langt borte» får ofte kritikk for at de har sett landene med vestlige briller og ikke satt seg nok i historie, rammevilkår og folks faktiske erfaringer. Slipper du slik kritikk fordi dette er en tegneserie?


- Det er innvendinger jeg absolutt finner betimelige. Samtidig som jeg nok slipper unna en del av dem. Men det tror jeg har mer med sjanger enn med type bok å gjøre. En faktabok bør være grundig og ikke vestligvridd, mens «Pyongyang» aldri har gitt seg ut for å være noe annet enn en subjektiv bok om mitt inntrykk av byen etter et kort opphold på to måneder. Men jeg har hatt «selskap» av og samtaler med guide og tolk hver dag, og derfor kan ikke mine innvendinger avfeies. Jeg vet det er mange journalister som misunner meg det utgangspunktet og det ståstedet.


- Og så er det mange som mener at din type bok på mange måter er en mer effektiv måte å nå fram til leseren på?


- Tegneserieboken kan i hvert fall veksle veldig raskt i både form, innhold og fortellerstemme. Dette gjør at slike bøker når ut til mennesker som tradisjonelt sett ikke leser tegneserier. Det er mitt besøk her i Stavanger et eksempel på.


Informasjonsmur


Delisle bor nå i Jerusalem med sin kone som jobber for Leger uten grenser. Han sier at opplevelsen der kan ende opp i ei bok, men legger til at han ikke får spesiell tenning av forventningene om å skulle lage ei bok fra et sted med så mye politikk som Jerusalem.


- Jeg er mer interessert i hverdagslivets detaljer. Og med «Pyongyang» kunne jeg kombinere det med å si noe om en hverdag styrt av propaganda.


Hvilket bringer oss tilbake til start, og de ferske meldingene fra Nord-Korea om helsen til landets leder. Hva tenker Delisle om det han hører fra landet?


- Der finnes jo ingen pålitelig informasjon. Det er de verste murene menneskene i Pyongyang må forholde seg til. Men uansett om Jong-il ligger for døden nå eller ei; en dag er hans regjeringstid omme. Det virker ikke som en umiddelbar arvtaker er klar og dermed kan det være duket for forandring. Da tipper jeg på at vi kommer til å få høre noen vanvittige historier om alt myndighetene har holdt skjult for innbyggerne og omverdenen.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.16