Mandag 22. september 2008 Kultur og medier

Teaterpønk med språknerver

Kjersti Horn har regissert en usedvanlig velspilt og samspilt oppsetning av «Folkeutrydning».

Vold og krig er «in» på teatrene i høst. Men det er like påfallende hvor mange teatre som spiller musikaler på hovedscenene, og stykker om krig og terrorisme på småscenene. Man kan få inntrykk av at teatersjefene er rammet av en kollektiv dårlig samvittighet overfor verden «der ute». Men hvis alle stykkene om krig, borgerkrig og terrorisme, gir en påminnelse om livets alvor, oppfordrer Werner Schwabs «Folkeutrydning» på Småscenen til Den Nationale Scene oss nærmest til å trekke motsatt konklusjon. Verden er så grusom at latteren er eneste middel til å bevare vår mentale helse. Og som vi ler! Dette må være høstens morsomste oppsetning.


Sist jeg så «Folkeutrydning - eller leveren min er meningsløs» var på Torshovteatret i 1996. Teksten gjorde voldsomt inntrykk. Men hva handlet stykket om? Jo, det jeg husker best var en framstilling av klassesamfunnet i tre etasjer, med filleproletariatet nederst, småborgerskapet over dem, og det høyborgerlige sjiktet øverst. Men stykket handlet også om alkoholisme som det reflekterende menneskets absurde endelikt. Jeg tenker, altså drikker jeg. Eller: Cogito ergo bom.


I Kjersti Horns imponerende og gjennomtenkte oppsetning på DNS, blir jeg konfrontert med i hvor høy grad vårt bilde av Østerrike har endret seg siden sist jeg så stykket. Det var selvsagt også den gangen kjent at Østerrike viste en påfallende evne til å fortrenge fortiden, jf. valget av den tidligere SA-offiseren Kurt Waldheim som president (1986 til 1992). Men i mellomtiden har det balet på seg.


Iscenesettelsen på Den Nationale Scene stikker ikke akkurat tekstens henspillinger på nazismen, og den perverterte småborgerlige idyllen, under en stol. Huset er et bur publikum kikker inn i, og fylt opp til randen av ting. Et fattigslig, men gjennomført ryddig loppemarked, som det står i sceneanvisningene til stykket. I tillegg har scenografen klistret et fotografi av dramatikeren Werner Schwab på en dør, ved siden av to Jesus-bilder, og utstyrt ham med horn. På fire eller fem tv-skjermer vises det uavbrutt bilder - av Hitler, hardporno, Haider, døende barn og sultkatastrofer, Schwartzenegger, og så videre. Man skulle kanskje tro at oppsetningen ikke er tjent med at undertekstene velter fram på denne måten. Men det ligger en god porsjon ironi i at privatlivet fortrenger bildene på skjermene. Kjersti Horn skal samtidig ha honnør for at hun ikke har med bilder av Fritzl og «skrekkens kjeller». Det hadde fått forestillingen til å vippe.


Sminke og kostyme kan i begynnelsen virke i overkant outrerte. Men når personene ser ut som en form for menneskevampyrer spyttet ut av et barskt eventyr hos Grimm, tydeliggjøres det metaforiske ved persontegning og stykke. Enhver form for likhet med levende modeller er tenkelig. Stykket er lagt til dramatikerens egen hjemby, Graz, og sentralt står en ung krøpling som vil være kunstmaler (Schwab var utdannet som billedkunstner). Herrmann Orm (Pål Rønning) og mora (Kjersti Elvik) har første del av stykket for seg selv, og vi konfronteres med et hysterisk grufullt mor-sønn-forhold. Dialogen går fort over i en krangel om hvor vakkert livet vil bli for ham når hun er død: «Og aldri vil jeg måtte spise potetgull oppbløtt i dåsa di, og aldri mer vil jeg måtte høre, at jeg er din kjønnsstraff (…) og aldri mer vil jeg bli nektet å male et bilde om natta, fordi det er synd på den elektriske strømmen…».


Språket til Werner Schwab (1958 - 1994) lyder som en hostende bilmotor, og er fullt av grammatikalske og idiomatiske kollisjoner, som oversetter Øyvind Berg har gitt en sterk norsk stemme. Det har også mye til felles med språket til Elfriede Jelinek. Patos og elevert tale brytes av vulgarisme, ord om annet. Alle spiller med språket, for å gjøre seg selv uangripelige, samtidig som språket unndrar seg mening, og det heller ikke er så viktig. «Folkeutrydning» handler kanskje dypest sett om idealismens og dualismens splittelse mellom kjød og ånd - her er den drevet så langt at språket ikke lenger henger på et greip. Men tragisk nok speiler den kulturen som vi lever i.


Neste del presenterer en kjernefamilie hvor normaliteten løper løpsk. Her er alt et spørsmål om ting og egenvinning, døtrene (Reny M.G. Folgerø og Ellen Birgitte Winther) er små luddere som speiler mor (Rhine Skånes) og far (Kim Kalsås), og en verden hvor kjærlighet har blitt porno. Siste del av stykket er et bursdagsselskap, hvor Fru Nag (Merete Armand) har invitert på bløtkake, og masse alkohol. I sceneanvisningene presenteres fru Nag som «en virkelig fornem dame (…) På den ene siden virker hun rørende, grunnet en høyst personlig sensibilitet, på den andre siden virker hun ekstremt arrogant, grunnet en utpreget hang til å holde avstand». Det er vanskelig å gi Merete Armand en større kompliment enn at hun tar denne beskrivelsen på kornet.


«Folkeutrydning» er særdeles velspilt - og ikke minst samspilt. Jeg er særlig imponert over hvor klart Elvik og Rønning viser det komplekse statusforholdet mellom mor og sønn. Men også over at regissør og skuespillere i avgjørende øyeblikk viser smerten i Werner Schwabs tekst, og får meg til å grine.


«Jeg hater barn og arbeidsplasser», sier fru Nag, med en for henne betegnende replikk, før hun går til verket, utrydningen. Det sies ofte at stor diktning lar det universelle speiles i det lokale. Men i motsetning til Jon Fosse, er naturligvis «Folkeutrydning» en provokasjon på dette punktet!


«Folkeutrydning - eller leveren min er meningsløs»


Av: Werner Schwab:


Norsk oversettelse: Øyvind Berg


Regi: Kjersti Horn


Scenograf: Sven Haraldsson


Lysdesigner: Arne Kambestad


Maskør: Mette Nodt


Med: Merete Armand, Kim Kalsås, Rhine Skaanes, Reny M.G. Folgerø, Ellen Birgitte Winther, Kjersti Elvik og Pål Rønning.


Den Nationale Scene,


Småscenen, 19. september

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.16