Fredag 29. mai 2009 Kultur og medier

Ibsen er igjen skandaløs

Vegard Vinge og Ida Müller utfordrer institusjonene med å vise at de er lojalale mot forestillingen - ikke mot festspillene.

I en kultur hvor tid gjerne oppfattes som noe det gjelder å bekjempe, eller overvinne (!), er det viktig at teatret utvikler og insisterer på andre fortellerformer enn Hollywood.


Som kjent grep festspilldirektøren inn og stanset Ida Müller og Vegard Vinges «Vildanden» på premieren, klokka 02.40 på natta. Da hadde den vart i ni timer, som var fire timer på overtid. Til Bergens Tidende sa Ellen Horn at det ikke fantes mer dekkende ord enn «skandale».


Slik språkbruk er sjelden i Norge, spesielt fra teatrets egne, og BT fulgte opp med en overskrift om «skandaleteater». I tysk sammenheng ropes det ofte og gjerne opp om skandale, men det er noe man helst forbinder med aviser som BILD Zeitung, altså med den delen av pressen som lever av å skandalisere, for eksempel sex eller nakenheten på teatret.


Når premieren på «Vildanden» kom skjevt ut, skyldtes det først og fremst at Vinge og Müller ikke skjønte betydningen av en publikumskontrakt med hensyn til spilletid. Usikkerhet utløser som kjent fort aggresjon, og man kunne anklage dem for å opptre uprofesjonelt, men noen forbrytelse var det ikke.


«Restriksjoner kan ikke hindre vår Vildanden-lengsel etter Den ideale fordring,» utbasunerte Vegard Vinge på begynnelsen av tredje forestilling, klokka 18.00 på tirsdag ettermiddag. Det store spørsmålet da var om Vinge og co. kom til å fortsette der de slapp, slik at forestillingen kom ned i en overkommelig lengde. Men nei. Da Vinge trakk sceneteppet for det ekdalske hjem, klokken 04.00, etter ti timers non-stop teater, var vi ti-tolv tilskuere igjen.


«Vildanden» er ikke bare Ida Müller og Vegard Vinges beste oppsetning hittil. Det er også en av de politisk sterkeste Ibsen-oppsetningene jeg har sett. Det politiske knytter seg imidlertid ikke bare til den litterære tolkingen, men til formspråk - og til «Vildanden» som teaterprosjekt. Slik som det er i ferd med å utfolde seg - og jeg fortsatt ikke vet hvor vil ende! Kanskje jeg vil ete ordene i meg, når jeg lørdag - forhåpentlig - har sett forestillingen i sin helhet. Men det får stå sin prøve.


Etter at festspilldirektøren stanset premieren, har «skandaliseringen» i seg selv blitt et tema Vinge og Müller forholder seg til, og dermed har det også blitt tegnet en ny kontrakt mellom sal og scene. Men en slik performativ strategi ligger i forlengelsen av Ida Müller og Vegard Vinges tidligere arbeider.


Per Boye Hansen har selvfølgelig visst at det var en kalkulert risiko å invitere Müller og Vinge. Da de viste «Et dukkehjem» på Hausmania i Oslo, ga Vinge de medvirkende operasangerne sparken én uke før premieren, og scenograf, regissør og assistenter steppet selv inn i rollene. Forestillingen ble annonsert som en off-off-off Ibsen-festival-oppsetning, og Vinge og Müller brydde seg verken om å invitere pressen eller å ta seg betalt for teaterbillettene.


Som eksemplene viser, handler det om en holdning til teatret hvor alle valg er politiske. Når Vinge og Müller ikke brydde seg om å invitere pressen, innebar det en protest mot å følge en agenda hvor alt og alle kun får verdi ved å figurere i media.


I Ibsen-sammenheng føler jeg ofte forlegenhet når ordet «frihet» blir brakt på banen, men dette er noe Vinge og Müller tar høyde for. De eksponerer en verden - vår verden! - hvor den enkelte kontinuerlig utsettes for manipulasjon, og alle frigjøringsforsøk ser ut til å ende i perversjon. Skammen renner av veggene. I en scene i badeværelset hos grosserer Werle raker Gregers Werle av seg al-Qa’ida-skjegget, og ser seg i speilet: Isj. Isj. Så kutter han (Ida Müller) strupen over på sitt eget speilbilde.


Vegard Vinge og Ida Müller har sin kunstneriske lojalitet knyttet til forestillingen - ikke til festspillene. Og utfordrer de institusjonelle rammene de har valgt å gå inn i. Festspillsjefen har kommet med konstruktive forslag til hvordan man skal løse problemet med at materialet fullstendig sprenger grensene for en vanlig helaften, for eksempel ved at de deler forestillingen opp som en syklus. Men de starter fra begynnelsen.


Det kan man naturligvis oppfatte som arroganse, eller som vilje til å sprenge grenser på en pubertal måte. Igjen er det fristende å lese inn en analogi mellom forestillingens ibsenske diskusjonsmateriale og den kuriøse situasjonen som har oppstått på festspillene. For i likhet med «Grosserer Werle» representerer også festspillene et system som man kan kalle patriarkalsk og føydalt. I en tid preget av «repressiv toleranse». Per Boye Hansen har sannsynligvis selvironi nok til å kunne leve med det.


Thomas Oberender fra Festspillene i Salzburg karakteriserte «Vildanden» som en sensasjon, og sannsynligvis venter det invitasjoner fra utlandet. Det skal bli spennende å følge Ida Müller og Vinge videre, for utfordringene fra institusjonene og kuratorene kommer. La oss håpe de fortsetter å oppføre seg som ville barn.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.22