Mandag 20. september 2010 Kultur og medier

- Sivilisasjonen redder oss ikke

Potensialet for grusomheter er med oss hele veien, sier forfatter Daniel Mendelsohn, som har skrevet om seks slektninger som døde i holocaust.

- Jeg har etter hvert besøkt mange Holocaust-museer og blitt ganske herdet, men det lille senteret i Oslo fikk meg faktisk til å gråte i fjor. At noen i Tyskland fikk den idiotiske ideen om å fjerne alle jødene, og derfor sendte store tropper også helt hit for å sende landets jøder til Polen så de kunne bli drept der, er helt absurd og derfor et slags symbol på hvor sprøtt dette var, sier Daniel Mendelsohn, forfatteren av den internasjonale bestselgeren «Forsvunnet».


Boka handler om Mendelsohns jakt etter sannheten om hva som skjedde med hans bestefars bror Shmiel Jäger, hans kone og fire døtre, som ble igjen i familiens hjemby Bolechow i Polen og dermed ble «drept av nazistene», som er den sparsommelige informasjonen storfamilien i New York viderebringer om familiens store sorg.


Fatalt valg


Det er søndag morgen når vi treffer Mendelsohn for en kaffe på et av byens hoteller. Han påstår at det ble altfor seint kvelden før, men det er likevel en ulastelig antrukket og godt utseende newyorker med gnistrende øyne og et varmt smil, som insisterer på at det fortsatt, fire år etter den amerikanske lanseringen, er interessant å reise verden rundt og snakke om boka.


Mendelsohns utseende er forresten ikke helt irrelevant for denne historien. For da Daniel var liten gutt, opplevde han mang en gang at gamle tanter begynte å gråte straks han gikk inn i et rom. Gutten liknet nemlig så veldig på grandonkelen Shmiel, prinsen med sjarmen, som i likhet med resten av storfamilien forlot Bolechow, men som siden han ikke fant seg til rette i New York i 1913, heller dro tilbake til «gamlelandet» for å bli en «stor fisk i en liten dam».


Grandonkelen lyktes. Han hadde egen slakterforretning og til og med to lastebiler, i tillegg til en vakker og snill kone og fire skjønne døtre. Dette var likevel ikke til hjelp da tyskerne i 1941 vendte øynene østover, og Bolechows jøder ble drept i et samarbeid mellom tyskernes tropper og byens ukrainske befolkning.


Men noen få overlevde og «Forsvunnet» er bygd opp rundt jakten på disse og deres vitnesbyrd om hva som skjedde den gang.


Øvelse i kildekritikk


Mendelsohn brukte mer enn fem år på å finne og systematisere opplysninger, i tillegg til å reise verden rundt og snakke med folk som hadde bodd i Bolechow for å finne ut hvordan akkurat disse seks av totalt seks millioner døde jøder levde og døde.


Og siden jakten foregikk på tvers av generasjoner, tradisjoner og språk - engelsk, polsk, jiddisch og hebraisk - var det en fordel at Daniel Mendelsohn til daglig jobber med tekstfortolkning. Han er professor i antikkens kultur ved det prestisjetunge universitetet Bard College.


Boka er da også brutt opp av små essayliknende tekster, der han med utgangspunkt i bibeltekster skriver om problemene ved å overlevere historier; hvordan et glemt ord eller et feilplassert komma gir helt andre meninger.


- Derfor er dette også ei bok om hvordan historier fortelles, sier Mendelsohn.


- Både muntlig og skriftlig kildemateriale må alltid leses i den konteksten at noe er utelatt når informasjon overleveres. De skriftlige opplysningene i tilgjengelige arkiver om mine slektningers navn og fødselsår var for eksempel helt ukorrekt, mens de muntlige opplysningene jeg samlet inn var preget av utelatelser, omtrenteligheter og det faktum at jeg i starten ikke var flink nok til å spørre riktig for å få de riktige svarene. Dessuten var det spesifikt vanskelig å snakke med folk som satt med store traumer etter det som hadde skjedd.


Vil ikke dømme


For det som hadde skjedd i Bolechow, var på alle måter forferdelig. Først ble jødene bare drept vilkårlig, sendt opp på ei bru og dyttet ned i døden i elvestrykene langt under. Et år seinere var det store massegraver der det var lagt en plankebro over, og der soldatene skjøt tilfeldig.


Til sist var det frakt i overfylte togvogner med død og ekskrementer rundt hverandre fram til gasskamrene. Og mellom disse hovedhendelsene var det barn som drept av soldaters hender, enten ved å kaste de ut av vinder eller ved å slenge hodene deres mot husvegger.


En av historiene forteller om en gravid kone som må føde hvorpå soldatene tramper i hjel den nyfødte, en annen forteller om hun som på et skjulested, av frykt for at hennes sultne barn skal røpe dem, ved et uhell kveler barnet sitt da hun holder hånden sin foran barnets munn.


Det viser seg at det er ukrainerne som står bak de fleste disse grusomhetene. Men Daniel Mendelsohn klarer likevel å beskrive dette uten å innta en dømmende holdning:


- Vi må aldri generalisere. Jeg kan ikke sitte i ei flott leilighet på Manhattan, og dømme noen for hva de gjorde under helt andre vilkår den gang. For det er vel kanskje det boka dypest sett handler om, sier han.


- At vi aldri kan være sikre på hvordan vi kommer til å handle. Plasserer man mennesker i ekstremt stressede situasjoner, er det sannsynligvis slik at fem prosent vil gjøre det gode, fem prosent det onde og de resterende 90 prosent vil få tunnelsyn. Vi ønsker alle å tro at vi ville risikert livet ved å gjemme den jødiske familien, men det er ikke så enkelt.


- Og så må jeg få legge til at selv om ukrainerne stod for det verste, at tyskerne faktisk måtte stagge ukrainernes voldsomheter noen ganger, så er det jo også slik at de få jødene som overlevde ble gjemt og hjulpet av nettopp ukrainere med livet som innsats.


Ondskap i nære relasjoner


Men fæle ting skjedde. Og Mendelsohn bruker mye plass på å skrive om hvordan gamle naboer kan være grusomme mot hverandre. Blant annet trekker han tråder fra søskenrivalisering i egen oppvekst, (han knakk brorens hånd!) og tilbake til den sjalu Kain som drepte sin bror Abel.


- Det går en rød tråd gjennom historien med brutalitet og grusomheter gjort mot naboer og andre nære. Og man skal ikke reise langt i tid eller rom for å finne eksempler, bare tenk på Bosnia. Og i tilfellet med Bolechow på 1940-tallet, så handlet jo ukrainerne ut fra en historie. Vel hadde de levd ved siden av jødene i hundrevis av år, men det var også hundrevis av år med klasseforskjeller og andre negative opplevelser som jo preger nære forhold. Og når situasjonen ble kneppet til, så skjedde altså dette.


- Det tror jeg er lærdommen fra denne boka: Selv hvor siviliserte vi blir, så kan slikt skje. Og jeg er en som har dedikert mitt liv til studiet av antikkens kultur, kanskje det flotteste vestlig sivilisasjon har kommet opp med, men likevel må jeg altså forholde meg til at her samtidig finnes potensial for de verste grusomheter.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.37