Onsdag 2. mars 2011 Kultur og medier

Fullt, men av feil folk?

- Litteraturhuset er mer opptatt av å tjene penger enn å utvikle litteratur, mener forfatter Paal Bjelke Andersen.

Tre og et halvt år etter at Litteraturhuset åpnet dørene i Oslo, har de første forfatterne begynt å gjøre opp regning.

Slett ikke alle er enige om at huset har blitt den suksessen de hadde håpet på.

- Jeg er skuffet over å se hva Litteraturhuset har blitt, sier forfatter og mikroforlegger Paal Bjelke Andersen.

- Min forventning til Litteraturhuset da det kom, var at det skulle skape en viss energi; drive litteraturen videre, kanskje også klare å skape et eget miljø rundt selve huset. Tvert imot har Litteraturhuset blitt et sted der publikum går hjem så fort arrangementene er over. De kommer dit for å bli snakket for, ikke for å samtale. De kommer dit for å konsumere litteratur, en som har blitt produsert andre steder, sier Andersen, som mener Litteraturhuset har hatt «minimal betydning for norsk litteratur» etter at det åpnet dørene i 2007.

- Kjedelig publikum

Andersens kritikk kommer samtidig med en mye omtalt kronikk i Bergens Tidende sist lørdag, der forfatter Tomas Espedal fyrte av følgende breiside mot Oslos storstue for litteratur og debatt: «Bokhandelen (er) for dårlig, restauranten for dyr, klientellet for ensartet og kjedelig; her kommer de med penger, de som vil menge seg med kunstnerne, kulturmenneskene» lød dommen fra Espedal.

Selv bekrefter Paal Bjelke Andersen følelsen av Litteraturhuset som et sted der forfattere selv ikke alltid føler seg like velkomne:

- Når man henvender seg til Litteraturhuset, er det første som skjer at man blir presentert for prislisten deres. Man blir behandlet som en kunde, ikke som en ressursperson, forteller Andersen, som har selv stått bak to arrangementer i bygget; begge gangene handlet det om «Tekstallianse», en mønstring av småforlag og tidsskrifter, som samlet deltakere fra hele Norden.

Begge gangene opplevde Andersen avstanden til Litteraturhusets ledelse som like betydelig.

- Dyrt og vanskelig

- Vi var 140 utstillere fra hele Skandinavia, i stor grad mennesker som jobber ræva av seg uten å få betalt. Derfor spurte vi Litteraturhuset om det ikke gikk an å få noen retter i kafeen som var tilpasset deltakernes økonomi. Svaret vi fikk, var blankt nei, forteller Paal Bjelke Andersen, som i dag lanserer en nordisk serie med foredrag, opplesninger, samtaler og publikasjoner.

Serien har fått navnet «Folkebiblioteket» og er et samarbeid mellom Forlaget Attåt og Deichmanske bibliotek på Grünerløkka i Oslo. Å ha arrangementene på Litteraturhuset i Oslo, ble aldri vurdert som noe alternativ.

- Nei, det var aldri aktuelt, sier Bjelke Andersen.

- Men skulle ikke nettopp slike arrangementer som «Folkebiblioteket» være kjernevirksomheten til et sted som Litteraturhuset?

- Det trodde jeg også. Men den økonomiske inngangsbilletten på Litteraturhuset er veldig høy i forhold til de budsjettene sånne typer arrangementer har, sier Andersen, som beskriver seg selv som «en liten aktør med nærmest symbolsk økonomi».

Det er et utgangspunkt han deler med mange andre skrivende mennesker i dette landet:

- For meg som har drevet tidsskrift og driver et lite forlag, står valget mellom å betale 5000 kroner i leie for å ha et arrangement på Litteraturhuset, eller å heller bruke pengene på å hente inn to forfattere fra Sverige og heller ha arrangementet gratis på biblioteket eller Sound of Mu (et utested på Grünerløkka, journ.anm.), sier Paal Bjelke Andersen til Klassekampen.

- Skaper ikke et miljø

- Litteraturhusets restaurant er beregnet for et folk med stor lommebok. Det er ikke et sted hvor fattige studenter og kulturarbeidere henger ut. Og da blir det heller ikke et sånt sted hvor man drar for å møte kolleger og diskutere litteratur, påpeker Birgit Hatlehol, leder for Oslo Poesifestival.

Hun er imponert over hvor godt Litteraturhuset har lyktes med sine debatter, men skulle samtidig ønske seg at huset hadde en sterkere litterær profil.

- Det blir mer debatt enn poesi, for å si det slik, og det er lite smal litteratur på programmet. Det vi ser nå, er at de mest innovative tingene i litteraturmiljøet i Oslo skjer andre steder i byen.

- Gir det grunn til bekymring?

- Nei, jeg synes det er flott, jeg. Det betyr bare at vi treffer litt andre typer publikum enn dem som vanker på Litteraturhuset.

- Hva slags publikum er det?

- Når vi arrangerer ting på Caféteateret på Grønland, for eksempel, treffer vi lokalbefolkningen i strøket. Folk som ikke nødvendigvis er Knut Olav Åmås eller Marte Michelet.

 

– Et snevert syn på litteratur

– Litteraturhuset har 250.000 besøk i året. Det er ikke mulig å skape et så stort publikum uten å ha et svært sammensatt klientell, sier Litteraturhusets daglige leder Aslak Sira Myhre, som slett ikke kjenner seg igjen i Tomas Espedals beskrivelse av hovedstadens litteraturhuspublikum som «ensartet og kjedelig».
– Er det et problem for Litteraturhuset at forfattere føler at terskelen for å sette i gang med egne arrangementer hos dere, og at dere priser dem ut av markedet?
– Ideelt sett skulle være alt på Litteraturhuset vært gratis, alltid. Men slik er det ikke. Vi har lagt oss på et nivå der vi tar lav leie, og tilbyr samme pris til alle. Vi skulle gjerne ha innført et rabattsystem, der man betalte etter evne. Men da måtte vi gått inn og gjort oss til dommere over økonomien til alle som leier av oss, påpeker Aslak Sira Myhre.
– Og hvordan skal vi vurdere hvilket ideelt tiltak som er ideelt nok, eller hvilket småforlag som er lite nok? spør Myhre, som minner om at det billigste lokalet Litteraturhuset tilbyr eksterne arrangører ikke koster mer enn 1500 kroner å leie.
– Paal Bjelke Andersen mener Litteraturhuset har hatt «minimal betydning for norsk litteratur». Hvordan reagerer du på det?
– Da har han en veldig snever definisjon av hva litteratur er for noe. Vårt mandat er å være et hus for alle slags typer litteratur, fra sakprosa og debattbøker til poesi og skjønnlitteratur. Men dersom han og Tomas Espedal ønsker at vi bare skal drive med skjønnlitteratur, vil vi aldri kunne svare til forventningen, og heller aldri klare å fylle opp huset slik vi gjør i dag, sier Aslak Sira Myhre.

Artikkelen er oppdatert: 2. mars 2011 kl. 09.02