Torsdag 7. april 2011 Kultur og medier

Sakprosa setter agendaen

Sakprosa genererer stor samfunnsdebatt. Klagesangen om lite oppmerksomhet kan avlyses, mener litteratursosiolog Kjersti Ulriksen.

Sakprosaen er underlegen skjønnlitteraturen - det er et refreng som ofte gjentas, enten det er snakk om støtteordninger, status eller oppmerksomhet. Men ifølge Kjersti Ulriksens masteroppgave ved studiet i faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold når sakprosaen bredt ut i media - og genererer debatt på en måte skjønnlitteraturen bare kan drømme om.


- Det som overrasket mest var omfanget av sakprosadekningen. Ikke bare ble bøkene anmeldt, de ble diskutert i medieoffentligheten på en helt annen måte enn det som er tilfelle med skjønnlitterære bøker, sier Ulriksen.


Ulike sjangre og aviser


Hun har undersøkt hvordan Åsne Seierstads «De krenkede», Ole Mathismoens «Klima. Hva skjer?» og Frank Rossaviks «Einar Førde. Stikk i strid» ble dekket i avisene Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen.


- Jeg ønsket å ta for meg bøker i ulike sjangre og ulike typer aviser. Det er klart at dette er bøker man kunne forvente ville få en del oppmerksomhet, og jeg sier ikke at all sakprosa får bred dekning. Men når mediene først har bestemt seg for å gi oppmerksomhet til en sakprosabok, så setter boka i stor grad dagsorden for samfunnsdebatten. De er gjenstand for ikke bare anmeldelser, men også for nyhetsartikler og mer debatterende artikler, forteller Ulriksen.


Saklig debatt


Hun presiserer at selv dekningen av Førde-biografien, der hovedpersonens utroskap fikk mye sensasjonell oppmerksomhet, spesielt i Dagbladet, munnet ut i en saklig debatt av samfunnsmessig betydning: Hvor går grensen mellom det private og det offentlige? Hvor langt skal en biograf gå i å brette ut privatlivet til den biograferte? Og når kjendisforfatter Åsne Seierstad gir ut bok om situasjonen i Tsjetsjenia, så er det nettopp situasjonen i Tsjetsjenia som i all hovedsak er gjenstand for oppmerksomheten. Forfatteren kommer i andre rekke.


Seks kjennetegn


- Hvilke kriterier er viktige når bøkene debatteres i offentligheten?


- Jeg har lånt Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås’ seks kjennetegn for samfunnsmessig viktig sakprosa. Han mener sakprosaen må: levere kunnskap, ha et demokratisk aspekt, bidra til refleksjon, meningsutveksling og til å etablere og forkaste normer. I tillegg må sakprosaen stå i et forhold til virkeligheten. Min undersøkelse viser at sakprosaen gjør denne jobben, og at mediene plukker opp dette og oppfatter bøkene som gode nyhetskilder.


I løpet av den siste tida har flere forfattere uttalt seg i Klassekampen om skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Og advart mot at sakprosaens litterære kvaliteter ikke bør overses.


- Vurderes bøkene bare for sitt innhold, eller er litterær verdi også avgjørende?


- Åsne Seierstads bok genererte en debatt om litterære metoder: Er det etisk forsvarlig å gjengi tankene til personen forfatteren beskriver i en sakprosabok - på tross av at forfatteren presiserer at alt stammer fra samtaler med denne personen? Men også her penser debatten om litterære virkemidler inn på litteraturens funksjon, sier Ulriksen.


For funnene i studien hennes bekrefter at de litterære kvalitetene i sakprosa i liten grad blir vurdert.


- Jeg mener det er på sin plass: Så lenge forfatteren er en dyktig formidler, er det naturlig at det er innholdet som blir diskutert. Den store debatten om litterære grep og skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa, tror jeg er for de spesielt interesserte. Jeg mener at samspillet mellom sakprosaen og mediene er godt.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.40