Torsdag 15. september 2011 Kultur og medier

Kamp mot strukturene

- Å sprenge romanens grenser handler også om muligheten til å gi livet andre rammer enn de konvensjonelle, mener Hanne Ørstavik.

Det er et velbrukt bilde blant livstrette, vestlige mennesker fra den kulturelle middelklassen: å gi alt på båten og reise bort noen uker, gjerne for å skrive. I Hanne Ørstaviks nyeste roman «Hyenene», reiser også hovedpersonen Siv bort. Hun vil vekk fra de kjente rammene, vekk fra tomheten som velter fram i forfatterlivet hennes. Men Siv reiser bort for ikke å skrive.


Slipper kontrollen


Anstrengelsene Siv har gjort synes ikke å ha ført noen vei, verken i skrivingen, i forholdet til moren eller til kjæresten hun nylig har forlatt. «Hele livet hennes har vært en kamp for å komme inn i livet», skriver Ørstavik. Men når Siv kommer til den engelske kystbyen, har hun likevel «(...) aldri kjent større tomhet».


- Vi lever i en logisk rasjonalitet som holder på å kvele alt som er spontant og organisk i oss. Når Siv opplever en slik voldsom tomhet, handler det mye om at hun har levd ekstremt kontrollert i alt hun har foretatt seg. Den måten å ta kontroll på kommer ofte av at det er noe i det konkrete, ytre livet vi er redd for. I virkeligheten handler det kanskje vel så mye om at det finnes noe inni oss som vi føler vi er nødt til å kontrollere, sier hun.


Livsavgjørende


Hanne Ørstaviks første romaner, fra debuten «Hakk» i 1994 og fram til «Presten» fra 2004, er preget av en nokså tradisjonell fortellermåte og tradisjon. I de tre siste bøkene - «Kallet - romanen» fra 2006, «48, rue Defacqz» fra 2009, og nå altså «Hyenene», har hun gradvis nærmet seg en annen måte å skrive på, fra det handlingsbaserte til i stadig større grad å interessere seg for romanpersonenes indre prosesser. Dette skiftet henger sammen med endringer også i hennes eget liv, forteller forfatteren, som med årene har fått en økt interesse for det åndelige, og blant annet utdannet seg til rosenterapeut.


- Jeg begynner sakte å skjønne at det er dette jeg er. Å få et språk for det har blitt livsavgjørende for meg, og jeg tror nesten jeg hadde dødd om jeg ikke hadde kunnet ha kontakt med livsfylden det innebærer å være i både den ytre og den indre verden, sier hun.


- Er det der litteraturen har sin oppgave for deg?


- Ja, jeg tror det. Når jeg ser tilbake på det jeg har skrevet tidligere, skjønner jeg at jeg har trengt tid på å finne trygghet til å tro at en slik litteratur er mulig. Når jeg skriver tekst nå, er det med en vanvittig tillit til at den undersøkende bevegelsen i skrivingen har en så sterk struktur at den vil ta meg med - om jeg bare våger å følge den.


Denne måten å arbeide på, er også en indirekte utfordring til romankonvensjonene, mener Ørstavik.


- Hver roman jeg har skrevet har vært en kamp mot strukturer som føles for trange. Å sprenge grensene for romanen, å gi den nye muligheter, er ikke så snevert som det kan høres ut. Det handler også om hvilke liv det er mulig å leve, hvilke rammer det er mulig å leve innenfor.


Prestasjonsjag


I «Hyenene» reiser altså hovedpersonen Siv til en liten by hun aldri har vært i, hvor hun ikke kjenner noen, og hvor hun ikke har noen planer for hva hun skal gjøre. Gradvis oppdager hun at det er ved å gi fra seg kontrollen og slippe tilfeldighetene til, at hun kan gi plass til noe som kan likne på det livet hun har arbeidet så hardt for å få.


- Vi er vant til å tro at forandring er noe som skjer i det ytre. At det vi er, er det av oss som er synlig. Det at vi i så sterk grad identifiserer oss med prestasjonene våre, kan skape en voldsom ubalanse om vi ikke samtidig er i kontakt med de spontane livsimpulsene i oss. Jeg tror at det å være i kontakt med sine indre bilder kan forandre noe på dypere nivå i oss. Ikke slik at det bare endrer noe på det åndelige planet, men at det også gjør noe med livene våre, helt konkret. Det høres kanskje innadvendt ut, men det får akutte konsekvenser for livet der ute, sier Ørstavik.


Hvordan ser landskapet ut?


Men hva har de egentlig å si, alle disse indre prosessene? Er det ikke det ytre livet, den virkelige verden, de store politiske og økonomiske strukturene, som egentlig kan fortelle oss noe om oss selv? Midtveis i romanen stiller Ørstavik selv spørsmålet, og svarer: «Men vit da bare, at verden begynner i hendene dine. Verden begynner i de hendene du holder boka med.(...) og når du ikke tenker på jobben eller barna eller noen andre ting der ute, når du snur tanken innover og kjenner etter i deg selv. Hvordan er det da? Hvordan er det der inne, hvordan ser landskapet ut? (...)[D]ette er verden, det også. Dette er verden, inni.»


- Er dette å regne som en forsvarstale for det indre perspektivet?


- Jeg trengte nok å skrive de tingene for meg selv da jeg arbeidet med romanen, for å tydeliggjøre for meg selv hva jeg holdt på med. Men det har også vært min mening å veksle mellom ulike fortellerperspektiver for å sette ting i bevegelse, som også er Sivs prosjekt. Mitt ønske for romanen er at den skal åpne bilder for leseren på samme måte som de åpner seg for Siv. Men det krever nok at leseren stiller seg til rådighet, lar teksten virke på nivåer som ikke er de mest overstyrte.


I «Hyenene» er Siv redd for en slik frigjøring. Hva kan den gjøre med henne? Skal det lette og lyse gjøre det umulig for henne å skrive, å leve? «Hvordan kan hun skrive nå, i dette, fra dette, hva er dette for noe, når det ikke er tungt mer», spør hun.


- Opplever du som forfatter den samme redselen for det lette, lyse og glade?


- Jeg tror det er en typisk redsel for alle som lever av å tenke etter. Av en eller annen grunn ser vi ut til å tro at smerten er veiviser til dybden. Også det har med kontroll å gjøre. Vi er vant til smerten, og kjenner den igjen når den er der. Om man blir lett, kan hva som helst skje.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.43