Tirsdag 27. september 2011 Kultur og medier

En skogsvei gjennom livet

Klasseunderlegenhet, moralske valg og den vanskelige kjærligheten er temaene i Levi Henriksens nye bok.

- Å ha bil er det samme som å ha frihet, sier romanforfatter Levi Henriksen.


Mannen som står bak bøker som «Snø som vil falle over snø som har falt» og «Babylon Badlands» har tatt med seg Klassekampen i sin irrgrønne Chevrolet pickup 1972-modell på en befaring til hjemstedet Granli like utenfor Kongsvinger. Granli er dekket av skog, men innimellom dukker det opp små lysninger med hus. Stedet minner ikke så lite om det fiktive «Skogli», hvor handlingen i Levi Henriksens bøker ofte utspiller seg.


Herskapelig


På vei mot Granli kjører vi forbi flere storgårder som ligger spredt i landskapet. Det er meter på meter med skog, og Henriksen forteller ivrig om de ulike eiendommene og deres historier. Med ett passerer vi et herskapelig tun.


- Der bor Løvenskiold, sier Henriksen lakonisk.


- Det er store sosiale forskjeller på bygda også. Her i Granli er det Løvenskiold som eier det meste av skogen.


Familien Løvenskiold er en gammel norsk adelsfamilie som har delt seg i flere greiner, og noen holder til på Kongsvinger.


- Det er så tydelig at Løvenskioldfamilien kommer fra «gamle penger». Rundt omkring i skogen her på Granli er det satt opp bommer for å hindre trafikk. Liksom for å understreke for dem som bor og ferdes her at det er Løvenskiolds skog, det er Løvenskiolds vann, og det er Løvenskiolds veier, forteller Henriksen.


Arbeiderklasseidentitet


Det er ganske tydelig at tematikken i Levi Henriksens nye roman, «Dagen skal komme med blå vind», ligger tett opptil virkeligheten. Boka handler om Mikael Hildonen og hans forsøk på å finne en vei gjennom livet. Hildonen er ikke feilfri, og han er omgitt av en rekke uløste konflikter. Forholdet til faren og broren er betent, han har fått torpedoer på nakken, og han forsøker å få et kjærlighetsforhold til å fungere. Mikael Hildonen kommer ofte til kort og føler på en arbeiderklasseunderlegenhet.


- Er det en viss likhet mellom deg og den fiktive hovedpersonen i denne boka?


- Det Mikael Hildonen og jeg har til felles er arbeiderklassebakgrunnen og denne følelsen av underlegenhet. Vi kommer begge fra et sted som gjør oss annerledes. Vi kommer begge fra et folk som handler ut fra intuisjon snarere enn logikk, sier Henriksen.


Begge kommer de fra Finnskogen. I tillegg har Henriksen en religiøs bakgrunn som har gjort at han har skilt seg ut. Men han har aldri følt behov for å gjøre opprør mot dette.


- Det at jeg er pinsevenn sier noe om hvem jeg er som menneske, og jeg fant først min egen forfatterstemme da jeg omfavnet hele bakgrunnen min, og brukte hele meg i det jeg skrev, forteller han.


Amerikanske biler og norsk bedehuskultur er kanskje ikke den mest opplagte miksen, men for Henriksen er det ingen motsetning, og han trekker fram det religiøse som et viktig element i bøkene sine.


- Jeg har en moralsk grunntone, og ofte kretser tematikken rundt det gode og det onde. Jeg er ingen predikant, men bøkene mine handler om å søke frelse.


Jesus og Gerhardsen


I «Dagen skal komme med blå vind» skildrer Henriksen nettopp en mann som har kommet skjevt ut og som blir tvunget til å ta moralske valg.


- Noe av det viktigste jeg har med meg fra pinsebevegelsen er tanken om nestekjærlighet. Det handler blant annet om måten å behandle folk som har falt utenfor samfunnet - de er ikke dårlige mennesker, de har bare hatt en dårlig dag. For noen varer dessverre den dårlige dagen livet ut, sier Henriksen, som har den barmhjertige samaritan som forbilde.


- Når folk med arbeiderklassebakgrunn snakker om bevegelsen de tilhører, tenker vi ofte på fagbevegelsen. Hvordan passer pinsevennmenigheten inn i livet til en arbeidergutt?


- Det er ingen motsetning mellom arbeiderklasseidentiteten og pinsevennmenigheten, snarere tvert imot. Menigheten tilhører den lavkirkelige bevegelsen, og folk som gikk på bedehuset lovpriste både Jesus og Gerhardsen.


Henriksen hevder at det er bedehuset som gjør bygda til bygda.


- Nå som butikken er nedlagt, og toget har slutta å gå, er det bare bedehuset igjen.


Den irrgrønne Chevyen pløyer seg gjennom de mørke skogsveiene, og det er lett å forstå at trær er blitt en viktig litterær kulisse for forfatteren fra Finnskogen.


- Skogen er viktig for meg. Den definerer landskapet jeg vokste opp i. Skogen har også vært viktig for skrivinga mi fordi det i skogen er en slags flytende tilstand mellom fiksjon og virkelighet. Tenk bare på hvor mye skogen og naturen har vært gjenstand for overtro og sagn.


Det er ikke bare skogen som er viktig for Henriksen, bygda er også sentral. Slik høres det ut når Mikael Hildonen får passet påskrevet av en sambygding: «- Bror din endte vel opp som pol’ti, han, men du blei aldri den professoren alle trudde du skulle bli. Ikke var du noe god til å kjøre moped heller, jeg trur mor di hadde gjort det bedre».


- Noen opplever mentaliteten på bygda som trangsynt og lukket, og vi kjenner jo til forestillingen om det berømte bygdedyret. Men er det virkelig slik?


- Bygda er både åpen og lukket på en gang, men det er ofte slik at hemmeligheter blir hengende ved deg. Du blir ofte sammenliknet med familien din, og fedrenes synder går igjen hos etterkommerne. Du er omgitt av tydelige historier om hvor du kommer fra og hvem familien din er.


Ingen sløsing


Men Henriksen vil også trekke fram en annen side ved bygda, og han understreker at det alltid har vært en sterk fortellertradisjon der han er vokst opp.


- Historiene blir overlevert muntlig, og det er ikke bare personer og familier som blir omtalt i disse historiene. Vel så viktig er det at både sagn og myter lever gjennom denne fortellertradisjonen.


Til tross for at det finnes mange taletrengte i Finnskogen, snakker også Henriksen om en økonomisk ordkultur og tanken om at man ikke skal sløse med ord. Og han innrømmer at enkelte kan virke litt tause og innadvendte.


- Vi som kommer fra skogene har vel også en slags innferdstrang, sier han.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.43