Lørdag 2. juli 2005 Innenriks

Opprøreren fra Røa

Vet vi egentlig hvem Norges mest kjente mann er?Vet vi egentlig hvem Norges mest kjente mann er?

Carl I. Hagen går med målrettede skritt inn i lokalet. I salen sitter hele kobbelet av politiske journalister og vet at Frp-formannen har noe på gang. Hagen smiler ikke til de frammøtte, men setter seg resolutt ned på stolen og har et ansiktsuttrykk som minner om en odd blanding av Clintons betuttede post-Monica-fjes og Roger Moore på sitt mest ironiske. Hagen skal overraske. Han vil ta oss journalister på senga. Han vil igjen vise hvilken politiker i Norge som behersker mediespillet til fulle. Han snakker litt politisk formalia først.Så kommer det: «Fremskrittspartiet vil ikke under noen omstendighet støtte en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister.»De yngste journalistene ler og virker yre. Det hviskes: «Bondevik er ferdig!» De eldre har det samme been-there-done-that-uttrykket de alltid har. Hagen selv er i sitt ess. Han snakker i store ord og er tydelig komfortabel med rollen som politisk bøddel. Det er noe historisk over situasjonen. Her sitter han, den blazerkledde rabagasten som har vært en av landets aller mest sentrale politikere i en hel generasjon. Småborgeren fra Røa som snakker på en måte som får Roffen fra Galgeberg til å nikke gjenkjennende. Carl I. Hagen opphever klassemessige skillelinjer. Budskapet når inn i alle lag, fra nevnte Roffen til næringslivsgründere i Vestfold til illsinte fiskere i Vesterålen. Mest menn, men også kvinner: «Carl I. Hagen er både sexy og interessant», mente en dame i en Se og Hør-enquete en gang for lenge siden. Der sitter han altså, og setter den politiske dagsorden på en måte som nesten ingen andre i dette landet makter. Journalistene spør i vei. Hagen parerer. Noen er sarkastisk kritiske, og da blir formannen innstudert sur: «Hadde du lest litt mer, hadde du forstått hvor dumt det spørsmålet er!» Og vi tenker vårt: Carl I. Hagen er kanskje Norges mest kjente mann, men det er noe mystisk over ham. Få er mer i mediene og på tv enn Hagen, men likevel vet vi lite om hvem denne mannen virkelig er. Noen fakta er etter hvert allment kjente - at han kom til politikken fra en stilling som direktør i det internasjonale sukkerfirmaet Tate & Lyle, at han fikk kontroll over Anders Langes politiske dødsbo og forble Fremskrittspartiets sterke mann, at han har et lite personlig nettverk, ja, knapt har andre nære venner enn kona Eli – men det hviler noe, skal vi si, enigmatisk over denne skikkelsen som framfor noen burde ha innklaget Dagbladets tegner Finn Graff til Pressens faglige utvalg. Den politiske grisen Carl Ivar Hagen har klart å holde et hemmelighetens slør over seg selv og sin nærmeste familie, samtidig som han hoier og skriker i alle kanaler året rundt – noe han har gjort helt siden han ble formann i dette «Fremskritts»partiet i februar 1978.– Carl vil gå inn i historien som en av de største politiske talentene etter krigen. Det sier Frp-veteranen Lodve Solholm, som lojalt har støttet opp om Hagen siden han som sentralstyremedlem i 1978 var med å velge Carl I. Hagen til formann.– Finnes det bra nok superlativer for ham som politiker? De andre partiene må bare misunne oss. Tenk deg hva et parti som Høyre kunne blitt med Hagen som leder, sier Hagen-beundrer og varaordfører i Oslo, Svenn E. Kristiansen. Andre har vært mindre lojale og fått smake Hagens vrede. Men også de er stumme av beundring over mannens politiske talent. – Han kan foreta politiske sjakktrekk som ingen andre. Han forutser utviklingen og jobber deretter, sier Øystein Hedstrøm, tannlegen som med sitt nokså urene trav i innvandringsspørsmål lenge var en nyttig kompanjong for formannen, men som etter hvert havnet i politisk uføre.– Han har brakt liv inn i politikken og slik skapt politisk interesse blant mange mennesker. Han er slettes ikke uten sympatiske sider og er dessuten utrolig oppfinnsom. Det sier professor Fridtjof Frank Gundersen, ultraliberalisten med det daterte kvinnesynet, som var Hagens confindant helt fram til han gikk ut av partiet i forbindelse med den siste partimassakren i 2000, da Hagen kvittet seg med de mer enn belastende råkjørspopulistene med Vidar Kleppe og Jan Simonsen i spissen. De har respekt for ham. Innser at han har klart mesterstykket med å bære en atskillig større ansamling staur enn det salig Per Borten i sin tid maktet. For Fremskrittspartiet har i alle år vært et dypt fragmentert parti fylt av snurrige personligheter med de merkeligste idiosynkrasier. Hva var det Anders Lange sa da han stiftet sitt eget parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep i 1973? «Det blir som å sette ut en fjøslykt i sommernatten.» Bygdetullinger, snobbete vestkantklyser, joviale bruktbilselgere, kyniske gründertyper fra Sunnmøre og harmdirrende kristenkonservative mørkemenn: Frp har vært en broket forsamling opp gjennom tiden, noe Hagen har visst å bruke til sin fordel. Selvsagt må det ha vært et lite helvete å holde dette partiet sånn noenlunde samlet, men Hagen har også visst å spille de ulike fraksjonene ut mot hverandre for å konsolidere sin egen stilling. Massakren i 2000 var så visst ikke første gangen Hagen har kvittet seg med brysomme elementer. Helt siden han i sitt stille sinn jublet over at han var blitt stortingsmann da Anders Lange brått døde i 1974, har han trumfet gjennom sine linjer og mange politiske lik ligger igjen etter ham i den prosessen. Han fikk tidlig presset ut den gammelmannsnykkete Milorg-helten Erik Gjems-Onstad, han forrådte grunnleggeren av Reformpartiet Kristoffer Almås, han mobbet ut den tidligere hundegutten Thor Petter Krosby og han nedkjempet skipsreder og tidligere Høyremann Jens Marcussen. Og den kanskje mest prominente utrenskingen skjedde i 1994, på partiets landsmøte på Bolkesjø – på det politiske språket kalt Dolkesjø.På Bolkesjø tok Hagen oppgjør med de såkalte liberalistene, de unge, flinke og pene-i-tøyet-ideologene som var Norges første thatcherister, femten år før nythatcheristen Torbjørn Røe Isaksen overtok tømmene i Unge Høyre. Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Jan Erik Fåne, Ellen Wibe, Odd Magnar Brubæk, Ellen Chr. Christensen, Jan Arild Snoen og Lars Erik Grønntun. Liberalistene var godt skolerte politikere som så Hagens parti som det beste redskapet for å ta et endelig oppgjør med det de mente var et overvintret sosialdemokrati som med knugende kollektivisme ødela ethvert personlig initiativ. Hagen hadde lenge ansett denne gjengen som sine perfekte etterfølgere. Skjervengen først, siden Wara. Men ingen av dem ville. Hagen ble forbannet. Samtidig oppdaget den politiske værhanen Hagen at liberalismen ikke lenger var den stemmemagneten han hadde håpet på. Som i 1989 ble innvandrekortet igjen spilt ut foran stortingsvalget i 1993. Liberalistene opponerte, og brøt dermed formannens credo «jeg krever lojalitet bak mine utspill, selv når de er ukloke». Og John Alvheim irettesatte FpU-leder Grønntun: «Du får se til å bli voksen før du uttaler deg!» En av de ledende liberalistene, som vil helst være anonym, beskriver Carl I. Hagen av i dag som en «gammel og bitter mann».– Uten Hagen hadde ikke partiet vært der det er i dag. Frp er som en gründerbedrift for herr og fru Hagen og han er overbevist om at han selv er den beste til å styre denne bedriften. – Hvordan var det å jobbe med Hagen mens dere var inne i varmen på begynnelsen av 90-tallet?– Han var veldig veldig flink til å gi oss tillit og ansvar. Det var en hard, men jævlig god skole. Man var poppis mens man var lydig sersjant, men når det ble visse uenigheter, var det ikke så lett lenger. Når det flyter for Hagen, er han den dyktigste politikeren vi har. Men når han møter motgang blir han sutrete og litt småungeaktig. – Så den kynisk-rasjonelle politiske spilleren Hagen styres også av følelser?– Han styres av veldige følelser. Det så vi jo ikke minst i oppgjøret med Bondevik forleden. Jeg tror dette henger sammen med Hagens bakgrunn. Han har aldri klart å bli en del av the establishment og ser på en eventuell regjeringsdeltakelse som den ultimate hevnen over arrogante Høyre-folk som har oversett ham gjennom hele Frp-tiden. Carl I. Hagen føler seg helt klart som en underdog. Fridtjof Frank Gundersen mener Hagen bruker den posisjonen med stor dyktighet. – Hans forsøker ofte å spille rollen som forfulgt og misforstått. Han fremstiller seg som en politiker som blir oversett og ikke blir tatt hensyn til. Dette bruker han bevisst for å vekke sympati, sier Gundersen.Kanskje er en slik psykologisering farlig. Men det er en underlig dobbelthet over Carl I. Hagen. Av og til snakker han som folk fra Vestfold-kysten med overklasse-ambisjoner («Fremskrittspartiet» med sterk trykk på siste t). Andre ganger er tonen en konservativ statsmann verdig: «Avskjedsansøkning», sier han, ikke «avskjedssøknad». Og samtidig som han sier «oig», ikke «og», kan han gjerne svinge seidelen sammen med bøgen i Torrevieja og danse flat tango til tonene av Vikingarna. Hagen er postmoderne. Han overskrider gitte roller og oppfatninger. Ikke alltid med like stort hell, kanskje, men noen politiske motstandere mener Hagen er troverdig uansett rolle.– Jeg tror Hagens appell ligger i at han er den han er, sier kommentator i Dagbladet John Olav Egeland, den første norske journalisten som intervjuet den unge ALP-politikeren Carl I. Hagen i 1973 med følgende Hagen-sitat som overskrift: «Vi skal ta oss av de svake arbeiderne.»– Mange folk stoler på ham fordi han framstår som en troverdig person. Jeg tror inntrykket av Hagen som en spiller er overdrevet. Carl I. Hagen er først og fremst en homo politicus med et virkelig engasjement for det han tror på. Politisk analytiker Aslak Bonde har fulgt Hagen i årevis, og har med tiden kommet fram til en lignende erkjennelse. – Jeg har tidligere hevdet at Hagen først og fremst er en som elsker det politiske spillet, men dette har jeg moderert senere. Carl I. Hagen vil definitivt noe med politikken sin og er mer konsistent i sitt politiske syn enn det mange tror. Mannen er virkelig politisk engasjert med en sterk overbevisning om hvordan samfunnet bør styres. – Men han har teft for tidsånden?– Jo, han er også en værhane. Men ryet hans som en spiller handler mye om at han bruker media på en måte ingen andre gjør. Han skjønner mediedynamikken og tilpasser utspillene sine på en svært dyktig måte. Både utspillet om de homofile nå nylig og hans flørt med Livets ord-menigheten i fjor var nøye planlagt og preges av den særegne hagenske dobbeltkommunikasjonen som han er så god til. Og vi journalister lar oss fascinere ...– Han må smile av oss av og til?– Hehe. Det er jo en avveining om vi bør skrive om alt det han foretar seg, sier Bonde, og kommenterer Bondevik-utspillet:– Det handler også om følelser, men det er ikke vanskelig å se den politiske rasjonaliteten bak det Hagen gjorde. Han tenker at Frp for all del ikke må linkes opp mot Bondevik i valgkampen, siden statsministeren ikke lenger er særlig populær i befolkningen. Hagen er konsistent i sitt politiske syn, sier Aslak Bonde, og understreker det som ofte underkommuniseres med Frp og Carl I. Hagen, nemlig at den økonomiske liberalismen ligger i bånn for all tenkning. Troen på markedets fortreffelighet. Den frie konkurransen. Hagen er utdannet i liberalismens hjemland, Storbritannia, han har lest sin Ayn Rand og Milton Friedman, og er sterkt overbevist om at mer må overlates til markedskreftene. Han har siden 70-tallet lansert alternativer for hvordan velferdsstaten skal organiseres og var selve arkitekten bak sykehusreformen og tanken om såkalt «stykkprisfinansiering» – prinsippet om at pengene skal følge pasienten. I det hele tatt: Den selverklærte libertianeren Carl I. Hagen har hatt stor innflytelse på utviklingen i Norge de siste 30 årene. – Han har bidratt sterkt til den grunnleggende forandringen av Norge vi har sett. På område etter område har Frp vært med på å presse de andre partiene i sin retning, sier John Olav Egeland. – Hagen har klart å få høyrepopulismen til å bli en del av en parlamentarisk bevegelse. Der er han nokså unik i europeisk sammenheng. Mye skyldes oljen, selvsagt. Hagen kan bruke så mye oljepenger han vil og slik framstille Frp som et velferdsparti i tillegg til liberalismen og den antibyråkratiske holdningen. Vi må huske at det er først etter oljerikdommen at Frp er blitt et stort parti, påpeker Aslak Bonde.– Da han var ung var han veldig i opposisjon til den politiske eliten og den sosialistiske bølgen. Mange hadde dyp politikerforakt på denne tiden. Konservatismen ble også et problem for Hagen, som var ung og svært rastløs, sier Øystein Hedstrøm, som ble med i ALP allerede i 1973. Skepsisen mot det bestående er en rød tråd i Hagens politiske karriere. – Hagens parti er et opprør mot den politiske eliten i Norge. Vi snakker om et genuint protestparti. Han fanger opp en uro i den norske befolkningen.– En uro de andre partiene har oversett? – Ja. De andre partiene har ikke gjort jobben sin. De ignorerer temaer og problemer som store deler av befolkningen bekymrer seg for. Det gjelder saker som innvandring, hverdagskriminalitet, privatisering etc. Han fisker særdeles aktivt i det vannet der. Jeg mener dette er en refleks av de andre partienes udugelighet, sier John Olav Egeland. – Er Carl I. Hagen en rabagast?– Rett bak blazeren er det en opprører, ler Egeland. – Han har en rampete side som han elsker å spille ut med jevne mellomrom, sier liberalisten som vil være anonym.Så kan en spørre seg: Har Carl I. Hagen en personlig glede av å gå på tvers av det politisk korrekte? Kan det være forklaringen på hans mange merkelige, noen bent fram usmakelige utspill som har gjort han alt annet enn stueren i de fleste politiske miljøer? Som da han i 1989 gikk hardt ut mot alenemødre som ikke tok personlig ansvar for sine liv, som da han i en debatt om samiske rettigheter hevdet at et samfunn uten minoriteter, er et samfunn i harmoni og som nå, i intervjuet med den kristne nettavisa Magazinet, sa at «det er nærmest blitt en slags forherligelse av det å være homofil, man får snart inntrykk av at det skulle være bedre å være homo enn det å være heterofil». Hagen sier det mange «vanlige mennesker» tenker, men holder seg for gode til å si. «For folk flest» er Fremskrittspartiets slagord, og med det ligger tanken om at partiets politikk skal speile det som rører seg der ute. – Carl I. Hagen er en politiker som har evnen til å føle det folket mener. Hvis det er populisme, så er det er hedersord, sier Svenn Kristiansen. – Han er bedre enn meteorologisk institutt på hvor vinden blåser. Han kjenner det ikke bare på gikta, for å si det sånn. Hagen hører på hva folk sier, og praktisert med måte er ikke det noe dårlig egenskap, sier Egeland. Hagen har fått bøttevis med tyn. Mange av oss husker, ikke uten en viss nostalgi, da det var «lov» å kaste egg mot Hagen og andre Frp-ere. Pressen har sablet ham ned og forsøkt med vekslende hell å nagle han til miljøer som er langt mindre stuerene enn det Frp som er på stadig flere politikkområder regner seg som et sentrumsparti. Men Hagen har holdt hodet høyt hevet. Han har løftet Frp fra å være et promilleparti på slutten av 70-tallet til å bli Norges nest største. Frp har etter hvert fått flere ordførere rundt om i landet og har i dag den kanskje mest velsmurte partiorganisasjonen i norsk politikk. Og uansett hvilke smeller han går på, reiser han seg som en trassig bonde i en fjellskrent på Vestlandet. Etter «Dolkesjø» i 1994 hadde partiet en oppslutning på knappe tre prosent. Ved valget tre år senere hadde Hagen over femten prosent av velgerne bak seg. I dag har Frp tilsynelatende stabilisert seg rundt den magiske 20-prosentsgrensa, og ser ut til å bli valgets store vinner i høst.– Carl har en ekstraordinær politisk energi, sier Lodve Solholm. – Jeg fatter like lite som andre hvor han henter denne energien fra. 99 av 100 andre hadde gitt opp på veien. Men han er svært ambisiøs, ikke minst på partiets vegne.Men hva med den personlige viljen til makt? Er Hagen lysten på en statsrådsposisjon, eller er han fornøyd med å hoie i mediene og virke bak kulissene i Stortinget?– Har Hagen et prosjekt, så er det å bruke Frp som et springbrett til å oppnå mest mulig politisk makt for seg selv, sier Fridtjof Frank Gundersen. – Ambisjonene er på partiets vegne, men også personlig. Politikere som ikke har personlige ambisjoner har ikke noe å gjøre i politikken, sier Svenn Kristiansen. – Som vår kanskje mest gjennomført politiske mennesker, er hans aller høyeste ønske å lage politikk direkte. Jeg er overbevist om at Hagen ønsker å krone sin politiske karriere ved å bli statsråd, for ikke å si statsminister. Ekte politikere strever etter slik makt. Carl I. Hagen er genuint søkende etter politisk innflytelse, sier John Olav Egeland. Øystein Hedstrøm legger til:– Han håper vel nå på at han skal legge grunnlaget i sin siste periode at vi skal få reell innlytelse på utformningen på norsk politikk. Carl I. Hagen er definitivt voksen for å klare en slik oppgave.– Jeg holder bevisst avstand til mine medarbeidere. Jeg har hatt noen smertefulle episoder opp gjennom årene med folk som har vært veldig nær, og som jeg føler har falt meg i ryggen. Det har skapt en del bitterhet. Så jeg har ingen nære omgangsvenner i politikken, nei, sier Carl I. Hagen til Klassekampen.– Hvilke oppgjør har vært tøffest, rent personlig?– Bruddene med Pål Atle Skjervengen og Fridtjof Frank Gundersen var tøffe. Partioppgjøret i 2000 og 2001 og den påfølgende Søviknes-saken var det verste jeg har opplevd i politikken. I tiden etter var jeg helt vrak. Jeg dro ned til Spania og lå på sofaen en hel uke. Da jeg på landsmøtet i 2001 ble møtt med flere minutters stående applaus, kom tårene. – Enkelte beskriver Frp som Carl I. Hagens personlige gründerbedrift?– Det er nok noe i det der. Partiet ligner nok litt på en bedrift, selv om vi har bygget en struktur hele veien. Men som formann må jeg ha et visst handlingsrom. Det gjelder hele tiden å finne avveiningen mellom den demokratiske strukturen i et parti og det å kunne ta en sak på hælen. Da Hans Røsjorde og jeg utgjorde partiets tomannsgruppe midt på 80-tallet, var alt mye enklere. Da kunne vi bestemme oss for hva partiets mening var mens vi snakket med pressen på telefon, knegger Hagen. – Du går ofte i forsvarsposisjon og sier at alle andre er ute etter deg. Hvor bevisst er det?– Jeg tror jeg har blitt langt bedre. Jeg har inntatt en klar holdning de siste par årene, om at hver gang det kommer noen skjellsord og negative adjektiver, så sier jeg ja, ja, jeg har vært gjennom langt verre før. Alt det stygge som kan sies om noen har vært sagt om meg. Jeg har vært sammenliknet med Hitler og Stalin og Mao og andre massemordere. – Men du har brukt dette til din egen fordel?– Det norske folk liker en underdog i den forstand at når alle har kastet seg over meg og alle er enige i at han er en fæl fyr og han er en fascist og rasist og jeg har til og med vært kommunist – alle disse stygge tingene – da er det en del mennesker som hører etter hva jeg faktisk har å si. – Mange oppfatter deg som en rå populist som hopper fram og tilbake mellom standpunkter. Er det en klar linje i ditt politiske virke?– Jeg er liberalist. Jeg har lest Ayn Rand, Friedrich von Hayek og Milton Friedman. Men Frp tar opp i seg det beste fra både Arbeiderpartiet og Høyre, nemlig det å ta vare på de svakeste og samtidig satse på effektive, markedsøkonomiske løsninger.Vårt nye slagord, «Fellesskap og valgfrihet» forklarer at vi har lagt oss mellom Arbeiderpartiet og Høyre på den politiske skalaen. Jeg tror vi har lykkes i å fange en del mennesker der vi tar det beste fra Ap og det beste fra Høyre og laget en ny politisk miks. – Så den ideologiske liberalismen er forlatt?– Vi kaller oss liberalister med sunn fornuft, godt tilpasset norske forhold. – Var de ideologiske liberalistene for firkantet for et pragmatisk orientert parti som Frp?– De fulgte læreboka da sunn fornuft tilsa noe annet. Jeg sa: det går ikke. De syntes det var mer interessant å ha diskusjonskvelder om hvordan de skulle få til en lovgivning for å kunne «privatisere månen» for å bruke et enkelt uttrykk, sier Carl I. Hagen, som bekjenner seg til «pragmatismen».– Når du har et et samfunn der ute, kan du ikke komme med læreboksetninger som ikke folk skjønner. Vi må være pragmatiske og følge med på endringene i samfunnet. Det er det Høyre ikke har greid, avslutter Frp-formannen.@sitat:«Jeg tror inntrykket av Hagen som en spiller er overdrevet»john olav egeland, kommentator i dagbladet@@sitat:Hagen er konsistent i sitt politiske syn. Den økonomiske liberalismen ligger i bånn for all tenkningaslak nonde, politisk analytiker@@sitat:Hagen hører på hva folk sier, og praktisert med måte er ikke det noe dårlig egenskapjohn olav egeland, kommentator i dagbladet@

Carl I. Hagen går med målrettede skritt inn i lokalet. I salen sitter hele kobbelet av politiske journalister og vet at Frp-formannen har noe på gang. Hagen smiler ikke til de frammøtte, men setter seg resolutt ned på stolen og har et ansiktsuttrykk som minner om en odd blanding av Clintons betuttede post-Monica-fjes og Roger Moore på sitt mest ironiske. Hagen skal overraske. Han vil ta oss journalister på senga. Han vil igjen vise hvilken politiker i Norge som behersker mediespillet til fulle. Han snakker litt politisk formalia først.Så kommer det: «Fremskrittspartiet vil ikke under noen omstendighet støtte en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister.»De yngste journalistene ler og virker yre. Det hviskes: «Bondevik er ferdig!» De eldre har det samme been-there-done-that-uttrykket de alltid har. Hagen selv er i sitt ess. Han snakker i store ord og er tydelig komfortabel med rollen som politisk bøddel. Det er noe historisk over situasjonen. Her sitter han, den blazerkledde rabagasten som har vært en av landets aller mest sentrale politikere i en hel generasjon. Småborgeren fra Røa som snakker på en måte som får Roffen fra Galgeberg til å nikke gjenkjennende. Carl I. Hagen opphever klassemessige skillelinjer. Budskapet når inn i alle lag, fra nevnte Roffen til næringslivsgründere i Vestfold til illsinte fiskere i Vesterålen. Mest menn, men også kvinner: «Carl I. Hagen er både sexy og interessant», mente en dame i en Se og Hør-enquete en gang for lenge siden. Der sitter han altså, og setter den politiske dagsorden på en måte som nesten ingen andre i dette landet makter. Journalistene spør i vei. Hagen parerer. Noen er sarkastisk kritiske, og da blir formannen innstudert sur: «Hadde du lest litt mer, hadde du forstått hvor dumt det spørsmålet er!» Og vi tenker vårt: Carl I. Hagen er kanskje Norges mest kjente mann, men det er noe mystisk over ham. Få er mer i mediene og på tv enn Hagen, men likevel vet vi lite om hvem denne mannen virkelig er. Noen fakta er etter hvert allment kjente - at han kom til politikken fra en stilling som direktør i det internasjonale sukkerfirmaet Tate & Lyle, at han fikk kontroll over Anders Langes politiske dødsbo og forble Fremskrittspartiets sterke mann, at han har et lite personlig nettverk, ja, knapt har andre nære venner enn kona Eli – men det hviler noe, skal vi si, enigmatisk over denne skikkelsen som framfor noen burde ha innklaget Dagbladets tegner Finn Graff til Pressens faglige utvalg. Den politiske grisen Carl Ivar Hagen har klart å holde et hemmelighetens slør over seg selv og sin nærmeste familie, samtidig som han hoier og skriker i alle kanaler året rundt – noe han har gjort helt siden han ble formann i dette «Fremskritts»partiet i februar 1978.– Carl vil gå inn i historien som en av de største politiske talentene etter krigen. Det sier Frp-veteranen Lodve Solholm, som lojalt har støttet opp om Hagen siden han som sentralstyremedlem i 1978 var med å velge Carl I. Hagen til formann.– Finnes det bra nok superlativer for ham som politiker? De andre partiene må bare misunne oss. Tenk deg hva et parti som Høyre kunne blitt med Hagen som leder, sier Hagen-beundrer og varaordfører i Oslo, Svenn E. Kristiansen. Andre har vært mindre lojale og fått smake Hagens vrede. Men også de er stumme av beundring over mannens politiske talent. – Han kan foreta politiske sjakktrekk som ingen andre. Han forutser utviklingen og jobber deretter, sier Øystein Hedstrøm, tannlegen som med sitt nokså urene trav i innvandringsspørsmål lenge var en nyttig kompanjong for formannen, men som etter hvert havnet i politisk uføre.– Han har brakt liv inn i politikken og slik skapt politisk interesse blant mange mennesker. Han er slettes ikke uten sympatiske sider og er dessuten utrolig oppfinnsom. Det sier professor Fridtjof Frank Gundersen, ultraliberalisten med det daterte kvinnesynet, som var Hagens confindant helt fram til han gikk ut av partiet i forbindelse med den siste partimassakren i 2000, da Hagen kvittet seg med de mer enn belastende råkjørspopulistene med Vidar Kleppe og Jan Simonsen i spissen. De har respekt for ham. Innser at han har klart mesterstykket med å bære en atskillig større ansamling staur enn det salig Per Borten i sin tid maktet. For Fremskrittspartiet har i alle år vært et dypt fragmentert parti fylt av snurrige personligheter med de merkeligste idiosynkrasier. Hva var det Anders Lange sa da han stiftet sitt eget parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep i 1973? «Det blir som å sette ut en fjøslykt i sommernatten.» Bygdetullinger, snobbete vestkantklyser, joviale bruktbilselgere, kyniske gründertyper fra Sunnmøre og harmdirrende kristenkonservative mørkemenn: Frp har vært en broket forsamling opp gjennom tiden, noe Hagen har visst å bruke til sin fordel. Selvsagt må det ha vært et lite helvete å holde dette partiet sånn noenlunde samlet, men Hagen har også visst å spille de ulike fraksjonene ut mot hverandre for å konsolidere sin egen stilling. Massakren i 2000 var så visst ikke første gangen Hagen har kvittet seg med brysomme elementer. Helt siden han i sitt stille sinn jublet over at han var blitt stortingsmann da Anders Lange brått døde i 1974, har han trumfet gjennom sine linjer og mange politiske lik ligger igjen etter ham i den prosessen. Han fikk tidlig presset ut den gammelmannsnykkete Milorg-helten Erik Gjems-Onstad, han forrådte grunnleggeren av Reformpartiet Kristoffer Almås, han mobbet ut den tidligere hundegutten Thor Petter Krosby og han nedkjempet skipsreder og tidligere Høyremann Jens Marcussen. Og den kanskje mest prominente utrenskingen skjedde i 1994, på partiets landsmøte på Bolkesjø – på det politiske språket kalt Dolkesjø.På Bolkesjø tok Hagen oppgjør med de såkalte liberalistene, de unge, flinke og pene-i-tøyet-ideologene som var Norges første thatcherister, femten år før nythatcheristen Torbjørn Røe Isaksen overtok tømmene i Unge Høyre. Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Jan Erik Fåne, Ellen Wibe, Odd Magnar Brubæk, Ellen Chr. Christensen, Jan Arild Snoen og Lars Erik Grønntun. Liberalistene var godt skolerte politikere som så Hagens parti som det beste redskapet for å ta et endelig oppgjør med det de mente var et overvintret sosialdemokrati som med knugende kollektivisme ødela ethvert personlig initiativ. Hagen hadde lenge ansett denne gjengen som sine perfekte etterfølgere. Skjervengen først, siden Wara. Men ingen av dem ville. Hagen ble forbannet. Samtidig oppdaget den politiske værhanen Hagen at liberalismen ikke lenger var den stemmemagneten han hadde håpet på. Som i 1989 ble innvandrekortet igjen spilt ut foran stortingsvalget i 1993. Liberalistene opponerte, og brøt dermed formannens credo «jeg krever lojalitet bak mine utspill, selv når de er ukloke». Og John Alvheim irettesatte FpU-leder Grønntun: «Du får se til å bli voksen før du uttaler deg!» En av de ledende liberalistene, som vil helst være anonym, beskriver Carl I. Hagen av i dag som en «gammel og bitter mann».– Uten Hagen hadde ikke partiet vært der det er i dag. Frp er som en gründerbedrift for herr og fru Hagen og han er overbevist om at han selv er den beste til å styre denne bedriften.
– Hvordan var det å jobbe med Hagen mens dere var inne i varmen på begynnelsen av 90-tallet?– Han var veldig veldig flink til å gi oss tillit og ansvar. Det var en hard, men jævlig god skole. Man var poppis mens man var lydig sersjant, men når det ble visse uenigheter, var det ikke så lett lenger. Når det flyter for Hagen, er han den dyktigste politikeren vi har. Men når han møter motgang blir han sutrete og litt småungeaktig.
– Så den kynisk-rasjonelle politiske spilleren Hagen styres også av følelser?– Han styres av veldige følelser. Det så vi jo ikke minst i oppgjøret med Bondevik forleden. Jeg tror dette henger sammen med Hagens bakgrunn. Han har aldri klart å bli en del av
the establishment og ser på en eventuell regjeringsdeltakelse som den ultimate hevnen over arrogante Høyre-folk som har oversett ham gjennom hele Frp-tiden. Carl I. Hagen føler seg helt klart som en underdog. Fridtjof Frank Gundersen mener Hagen bruker den posisjonen med stor dyktighet. – Hans forsøker ofte å spille rollen som forfulgt og misforstått. Han fremstiller seg som en politiker som blir oversett og ikke blir tatt hensyn til. Dette bruker han bevisst for å vekke sympati, sier Gundersen.Kanskje er en slik psykologisering farlig. Men det er en underlig dobbelthet over Carl I. Hagen. Av og til snakker han som folk fra Vestfold-kysten med overklasse-ambisjoner («Fremskrittspartiet» med sterk trykk på siste t). Andre ganger er tonen en konservativ statsmann verdig: «Avskjedsansøkning», sier han, ikke «avskjedssøknad». Og samtidig som han sier «oig», ikke «og», kan han gjerne svinge seidelen sammen med bøgen i Torrevieja og danse flat tango til tonene av Vikingarna. Hagen er postmoderne. Han overskrider gitte roller og oppfatninger. Ikke alltid med like stort hell, kanskje, men noen politiske motstandere mener Hagen er troverdig uansett rolle.– Jeg tror Hagens appell ligger i at han er den han er, sier kommentator i Dagbladet John Olav Egeland, den første norske journalisten som intervjuet den unge ALP-politikeren Carl I. Hagen i 1973 med følgende Hagen-sitat som overskrift: «Vi skal ta oss av de svake arbeiderne.»– Mange folk stoler på ham fordi han framstår som en troverdig person. Jeg tror inntrykket av Hagen som en spiller er overdrevet. Carl I. Hagen er først og fremst en
homo politicus med et virkelig engasjement for det han tror på. Politisk analytiker Aslak Bonde har fulgt Hagen i årevis, og har med tiden kommet fram til en lignende erkjennelse. – Jeg har tidligere hevdet at Hagen først og fremst er en som elsker det politiske spillet, men dette har jeg moderert senere. Carl I. Hagen vil definitivt noe med politikken sin og er mer konsistent i sitt politiske syn enn det mange tror. Mannen er virkelig politisk engasjert med en sterk overbevisning om hvordan samfunnet bør styres.
– Men han har teft for tidsånden?– Jo, han er også en værhane. Men ryet hans som en spiller handler mye om at han bruker media på en måte ingen andre gjør. Han skjønner mediedynamikken og tilpasser utspillene sine på en svært dyktig måte. Både utspillet om de homofile nå nylig og hans flørt med Livets ord-menigheten i fjor var nøye planlagt og preges av den særegne hagenske dobbeltkommunikasjonen som han er så god til. Og vi journalister lar oss fascinere ...
– Han må smile av oss av og til?– Hehe. Det er jo en avveining om vi bør skrive om alt det han foretar seg, sier Bonde, og kommenterer Bondevik-utspillet:– Det handler også om følelser, men det er ikke vanskelig å se den politiske rasjonaliteten bak det Hagen gjorde. Han tenker at Frp for all del ikke må linkes opp mot Bondevik i valgkampen, siden statsministeren ikke lenger er særlig populær i befolkningen. Hagen er konsistent i sitt politiske syn, sier Aslak Bonde, og understreker det som ofte underkommuniseres med Frp og Carl I. Hagen, nemlig at den økonomiske liberalismen ligger i bånn for all tenkning. Troen på markedets fortreffelighet. Den frie konkurransen. Hagen er utdannet i liberalismens hjemland, Storbritannia, han har lest sin Ayn Rand og Milton Friedman, og er sterkt overbevist om at mer må overlates til markedskreftene. Han har siden 70-tallet lansert alternativer for hvordan velferdsstaten skal organiseres og var selve arkitekten bak sykehusreformen og tanken om såkalt «stykkprisfinansiering» – prinsippet om at pengene skal følge pasienten. I det hele tatt: Den selverklærte libertianeren Carl I. Hagen har hatt stor innflytelse på utviklingen i Norge de siste 30 årene. – Han har bidratt sterkt til den grunnleggende forandringen av Norge vi har sett. På område etter område har Frp vært med på å presse de andre partiene i sin retning, sier John Olav Egeland. – Hagen har klart å få høyrepopulismen til å bli en del av en parlamentarisk bevegelse. Der er han nokså unik i europeisk sammenheng. Mye skyldes oljen, selvsagt. Hagen kan bruke så mye oljepenger han vil og slik framstille Frp som et velferdsparti i tillegg til liberalismen og den antibyråkratiske holdningen. Vi må huske at det er først etter oljerikdommen at Frp er blitt et stort parti, påpeker Aslak Bonde.– Da han var ung var han veldig i opposisjon til den politiske eliten og den sosialistiske bølgen. Mange hadde dyp politikerforakt på denne tiden. Konservatismen ble også et problem for Hagen, som var ung og svært rastløs, sier Øystein Hedstrøm, som ble med i ALP allerede i 1973. Skepsisen mot det bestående er en rød tråd i Hagens politiske karriere. – Hagens parti er et opprør mot den politiske eliten i Norge. Vi snakker om et genuint protestparti. Han fanger opp en uro i den norske befolkningen.
– En uro de andre partiene har oversett? – Ja. De andre partiene har ikke gjort jobben sin. De ignorerer temaer og problemer som store deler av befolkningen bekymrer seg for. Det gjelder saker som innvandring, hverdagskriminalitet, privatisering etc. Han fisker særdeles aktivt i det vannet der. Jeg mener dette er en refleks av de andre partienes udugelighet, sier John Olav Egeland.
– Er Carl I. Hagen en rabagast?– Rett bak blazeren er det en opprører, ler Egeland. – Han har en rampete side som han elsker å spille ut med jevne mellomrom, sier liberalisten som vil være anonym.Så kan en spørre seg: Har Carl I. Hagen en personlig glede av å gå på tvers av det politisk korrekte? Kan det være forklaringen på hans mange merkelige, noen bent fram usmakelige utspill som har gjort han alt annet enn stueren i de fleste politiske miljøer? Som da han i 1989 gikk hardt ut mot alenemødre som ikke tok personlig ansvar for sine liv, som da han i en debatt om samiske rettigheter hevdet at et samfunn uten minoriteter, er et samfunn i harmoni og som nå, i intervjuet med den kristne nettavisa Magazinet, sa at «det er nærmest blitt en slags forherligelse av det å være homofil, man får snart inntrykk av at det skulle være bedre å være homo enn det å være heterofil». Hagen sier det mange «vanlige mennesker» tenker, men holder seg for gode til å si. «For folk flest» er Fremskrittspartiets slagord, og med det ligger tanken om at partiets politikk skal speile det som rører seg der ute. – Carl I. Hagen er en politiker som har evnen til å føle det folket mener. Hvis det er populisme, så er det er hedersord, sier Svenn Kristiansen. – Han er bedre enn meteorologisk institutt på hvor vinden blåser. Han kjenner det ikke bare på gikta, for å si det sånn. Hagen hører på hva folk sier, og praktisert med måte er ikke det noe dårlig egenskap, sier Egeland. Hagen har fått bøttevis med tyn. Mange av oss husker, ikke uten en viss nostalgi, da det var «lov» å kaste egg mot Hagen og andre Frp-ere. Pressen har sablet ham ned og forsøkt med vekslende hell å nagle han til miljøer som er langt mindre stuerene enn det Frp som er på stadig flere politikkområder regner seg som et sentrumsparti. Men Hagen har holdt hodet høyt hevet. Han har løftet Frp fra å være et promilleparti på slutten av 70-tallet til å bli Norges nest største. Frp har etter hvert fått flere ordførere rundt om i landet og har i dag den kanskje mest velsmurte partiorganisasjonen i norsk politikk. Og uansett hvilke smeller han går på, reiser han seg som en trassig bonde i en fjellskrent på Vestlandet. Etter «Dolkesjø» i 1994 hadde partiet en oppslutning på knappe tre prosent. Ved valget tre år senere hadde Hagen over femten prosent av velgerne bak seg. I dag har Frp tilsynelatende stabilisert seg rundt den magiske 20-prosentsgrensa, og ser ut til å bli valgets store vinner i høst.– Carl har en ekstraordinær politisk energi, sier Lodve Solholm. – Jeg fatter like lite som andre hvor han henter denne energien fra. 99 av 100 andre hadde gitt opp på veien. Men han er svært ambisiøs, ikke minst på partiets vegne.Men hva med den personlige viljen til makt? Er Hagen lysten på en statsrådsposisjon, eller er han fornøyd med å hoie i mediene og virke bak kulissene i Stortinget?– Har Hagen et prosjekt, så er det å bruke Frp som et springbrett til å oppnå mest mulig politisk makt for seg selv, sier Fridtjof Frank Gundersen. – Ambisjonene er på partiets vegne, men også personlig. Politikere som ikke har personlige ambisjoner har ikke noe å gjøre i politikken, sier Svenn Kristiansen. – Som vår kanskje mest gjennomført politiske mennesker, er hans aller høyeste ønske å lage politikk direkte. Jeg er overbevist om at Hagen ønsker å krone sin politiske karriere ved å bli statsråd, for ikke å si statsminister. Ekte politikere strever etter slik makt. Carl I. Hagen er genuint søkende etter politisk innflytelse, sier John Olav Egeland. Øystein Hedstrøm legger til:– Han håper vel nå på at han skal legge grunnlaget i sin siste periode at vi skal få reell innlytelse på utformningen på norsk politikk. Carl I. Hagen er definitivt voksen for å klare en slik oppgave.– Jeg holder bevisst avstand til mine medarbeidere. Jeg har hatt noen smertefulle episoder opp gjennom årene med folk som har vært veldig nær, og som jeg føler har falt meg i ryggen. Det har skapt en del bitterhet. Så jeg har ingen nære omgangsvenner i politikken, nei, sier Carl I. Hagen til Klassekampen.
– Hvilke oppgjør har vært tøffest, rent personlig?– Bruddene med Pål Atle Skjervengen og Fridtjof Frank Gundersen var tøffe. Partioppgjøret i 2000 og 2001 og den påfølgende Søviknes-saken var det verste jeg har opplevd i politikken. I tiden etter var jeg helt vrak. Jeg dro ned til Spania og lå på sofaen en hel uke. Da jeg på landsmøtet i 2001 ble møtt med flere minutters stående applaus, kom tårene.
– Enkelte beskriver Frp som Carl I. Hagens personlige gründerbedrift?– Det er nok noe i det der. Partiet ligner nok litt på en bedrift, selv om vi har bygget en struktur hele veien. Men som formann må jeg ha et visst handlingsrom. Det gjelder hele tiden å finne avveiningen mellom den demokratiske strukturen i et parti og det å kunne ta en sak på hælen. Da Hans Røsjorde og jeg utgjorde partiets tomannsgruppe midt på 80-tallet, var alt mye enklere. Da kunne vi bestemme oss for hva partiets mening var mens vi snakket med pressen på telefon, knegger Hagen.
– Du går ofte i forsvarsposisjon og sier at alle andre er ute etter deg. Hvor bevisst er det?– Jeg tror jeg har blitt langt bedre. Jeg har inntatt en klar holdning de siste par årene, om at hver gang det kommer noen skjellsord og negative adjektiver, så sier jeg ja, ja, jeg har vært gjennom langt verre før. Alt det stygge som kan sies om noen har vært sagt om meg. Jeg har vært sammenliknet med Hitler og Stalin og Mao og andre massemordere.
– Men du har brukt dette til din egen fordel?– Det norske folk liker en underdog i den forstand at når alle har kastet seg over meg og alle er enige i at han er en fæl fyr og han er en fascist og rasist og jeg har til og med vært kommunist – alle disse stygge tingene – da er det en del mennesker som hører etter hva jeg faktisk har å si.
– Mange oppfatter deg som en rå populist som hopper fram og tilbake mellom standpunkter. Er det en klar linje i ditt politiske virke?– Jeg er liberalist. Jeg har lest Ayn Rand, Friedrich von Hayek og Milton Friedman. Men Frp tar opp i seg det beste fra både Arbeiderpartiet og Høyre, nemlig det å ta vare på de svakeste og samtidig satse på effektive, markedsøkonomiske løsninger.Vårt nye slagord, «Fellesskap og valgfrihet» forklarer at vi har lagt oss mellom Arbeiderpartiet og Høyre på den politiske skalaen. Jeg tror vi har lykkes i å fange en del mennesker der vi tar det beste fra Ap og det beste fra Høyre og laget en ny politisk miks.
– Så den ideologiske liberalismen er forlatt?– Vi kaller oss liberalister med sunn fornuft, godt tilpasset norske forhold.
– Var de ideologiske liberalistene for firkantet for et pragmatisk orientert parti som Frp?– De fulgte læreboka da sunn fornuft tilsa noe annet. Jeg sa: det går ikke. De syntes det var mer interessant å ha diskusjonskvelder om hvordan de skulle få til en lovgivning for å kunne «privatisere månen» for å bruke et enkelt uttrykk, sier Carl I. Hagen, som bekjenner seg til «pragmatismen».– Når du har et et samfunn der ute, kan du ikke komme med læreboksetninger som ikke folk skjønner. Vi må være pragmatiske og følge med på endringene i samfunnet. Det er det Høyre ikke har greid, avslutter Frp-formannen.@sitat:«Jeg tror inntrykket av Hagen som en spiller er overdrevet»john olav egeland, kommentator i dagbladet@@sitat:Hagen er konsistent i sitt politiske syn. Den økonomiske liberalismen ligger i bånn for all tenkningaslak nonde, politisk analytiker@@sitat:Hagen hører på hva folk sier, og praktisert med måte er ikke det noe dårlig egenskapjohn olav egeland, kommentator i dagbladet@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24