Torsdag 23. februar 2012 Kultur og medier

Hindres av islamfrykt

Norske intellektuelle frykter islam. Det står i veien for demokratiets framvekst i Midtøsten, mener forsker ­Henrik Thune.

I siste utgave av Samtiden som lanseres i dag tar forsker Fredrik Thune et oppgjør med det han mener er akademiske og intellektuelles bekymring for demokrati i Midtøsten.


- Det er overdrevne og overdramatiske forestillinger av hva Det muslimske Brorskapet og konservative muslimske massebevegelser egentlig er. Mye av dette skyldes at vestlige politikere og intellektuelle i stor grad har nektet å ha kontakt med disse miljøene, sier Henrik Thune, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt og prosjektleder i Utenriksministerens sekretariat.


Den arabiske våren


17. desember 2010 tente gateselgeren Mohamed Bouazizi på seg selv i den tunisiske byen Sidi Bouzidi. Dette er starten på den arabiske våren.


Thune forklarer at den nye generasjonen middelklasseungdom i Midtøsten, som har vokst opp på 2000-tallet, er sterkt påvirket av tre faktorer:


* USAs krigføring i regionen og vestens økende skepsis overfor islam og muslims identitet,


* trusselen fra al-Quaida og radikale islamister, og


* trykket fra autoritære regimer som ikke har tilbudt dem økonomiske framtidsmuligheter eller politiske rettigheter.


- Det som er spesielt med denne generasjonen, er at det store flertallet av ungdommen tar fullstendig avstand fra begge sider av den historiske konflikten - både USA og Israel på den ene siden, og al-Qa’ida og Iran, sier Thune.


- Drivkraften for svært mange har vært økonomien, blandingen av høy utdannelse og mangelen på økonomiske framtidsmuligheter.


Islamist og globalist


I fjor møtte Thune en mann ved navn Hassan i Egypts hovedstad Kairo. Han er motstander av USAs politikk i Midtøsten og Israel. Han har universitetsutdannelse og er medlem av Det muslimske brorskapet. Thune mener han er «islamofobiens antikari­katur».


- Verdipolitisk er han konservativ demokrat, langt unna mange norske sekulære, men han står samtidig milevis unna Iran, al-Qa’ida og den forestillingen om De muslimske brødre som mange intellektuelle i Norge og Vesten har vært med på å skape, sier han.


Thune mener at Vesten har operert med to fjes etter Den kalde Krigen.


- På den ene siden begynte vi å bygge opp vår egen utenrikspolitiske selvforståelse som global leverandør av frihet og demokrati, og å slåss for menneskerettigheter omtrent alle steder. Samtidig har vi latt det arabiske Midtøsten få eksitere helt innenfor sitt egne moralske univers, sier han.


Thune mener vi har vært veldig opptatt av islam som et problem, men oversett det som i mange år har vært den absolutt største trusselen mot folk i Midtøsten: den repressive statsmakten i land som Egypt, Tunisia og Saudi-Arabia.


Feilslått politikk


Thune mener Vesten har ført en feilslått utenrikspolitikk.


- Vesten har oversett behovet for politisk utvikling i Midtøsten, og glemt sammenhengen mellom radikal og væpnet islam, og mangelen på demokrati. Uten demokrati blir islam mye mer farlig som radikal kraft fordi islam blir den eneste kanalen for å ventilere ut politisk sinne, sier Thune.


Det at Egypts tidligere president Hosni Mubarak i ti år fikk lov til å gjøre omtrent hva han ville, er, i følge Thune, en av det siste tiårenes aller største feilslutninger i vestlig utenrikspolitikk.


Thune påpeker at Den arabiske våren markerer slutten på det han kaller «den geopolitiske bekymringen for demokrati i Midtøsten», men den markerer også framveksten av den «verdipolitiske demokratibekymringen». Den består av akademikere og intellektuelle som frykter at innføringen av demokrati i Midtøsten vil føre til at konservative islamistiske partier kommer til makten.


- Ødelegger frykten for islam utviklingen av demokratiet?


- Ja, jeg tror det. Jeg tror frykten for islam og usikkerheten på hva Brorskapet egentlig er, har vært en hovedgrunn til at intellektuelle og offentligheten i Vesten har vært mindre opptatt av demokrati i den arabiske verden enn andre steder, sier Thune.


- Hva er konsekvensen?


- Konsekvensen har vært radikalisering av politisk islam, og galvanisering av korrupsjon og illojale arabiske eliter som ikke har hatt interesse verken av menneskerettigheter eller økonomiske reformer. Kampen mot al-Qa’ida og radikal islam begynner ikke med økonomien, men med demokrati. Demokrati er det beste virkemidlet vi kjenner mot ekstremisme.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.46