Lørdag 14. april 2012 Innenriks

Alene - mot alle

Anders Behring Breivik søkte renhet og enhet. Resultatet ble fatal ensomhet.

Hvordan forholde seg til en person som dreper 77 mennesker for å få en talerstol? Det korte svaret er: Ved å fortelle andre historier. Menneskelige handlinger begrunnes, får sin berettigelse, gjennom de historiene vi forteller om dem.


Stein Lillevolden skriver i Aftenposten om hvorfor han nekter å vitne. Filosofen Espen Hammer uttrykker samme sted et håp om at rettssaken mot Anders Behring Breivik resulterer i at «man aldri mer verken ser eller hører noe til ham - at det blir stille fra dette patologisk selvforherligende og oppmerksomhetshungrige menneske».


Dette er forståelige standpunkter. Men et bedre, mer realistisk alternativ er å ønske at rettssaken gjør oss i stand til å fortelle historier som inkluderer hendelsene 22. juli i våre forestillinger om det menneskelige. Samme hvor umulig det er å innse det: En terrorist er ikke et monster, men et menneske, som deg og meg. Det har aldri vært typisk norsk å være god.


Mine kommentarer fra rettssaken kommer uvilkårlig til å handle om gjerningsmannen. Men jeg vil gjøre hva jeg kan for at historiene om ham skal handle om oss. En rettssak er også en historiefortelling om hvem vi var, er og blir etter 22. juli. Den handler om hva terrorhandlinger gjør med et språk, med en selvforståelse, en kultur.


Breivik var til slutt helt alene hjemme, med mor, mens han lot bildet av verden forandres. Innkapslet i sosiale tomrom, kun i dialog med avsondrede nettdebatter, vendte Anders Behring Breivik seg i retning av høyreekstrem ideologi. Fordi partene i det store og hele er enige om hva som faktisk skjedde den 22. juli 2011, kommer rettssakens mange tråder til å samles om denne ene, å forstå de parallelle endringene i Breiviks ideologi og sinnstilstand, som munner ut i spørsmålet: Var han tilregnelig eller ikke? Mest påfallende i den første rapporten til psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim er hvordan de tidlig definerer Breiviks politiske budskap og ståsted, og dermed forståelsen av hans manifest, utenfor sitt mandat. På medisinens biologiske fundament gjennomfører de samtaler, krysser av i skjemaer, sirkler inn diagnosen «psykotisk, paranoid schizofren» og konkluderer «utilregnelig», i en fragmentert, repeterende form. Fra Agnar Aspaas og Terje Tørrisens rapport kom denne uka konklusjonen «tilregnelig» og lekkasjer knyttet til diagnosen «narsissistisk og dyssosial personlighetsforstyrrelse». Aspaas og Tørrisen ser åpenbart annerledes på forholdet mellom Breiviks sinnstilstand og hans ideologi. Hvilken offisiell historie de sakkyndige bestemmer seg for å fortelle, får vi først vite mot slutten av rettssaken.


Andre kilder kan gi utfyllende bilder. Striden om tilregnelighet er også en strid mellom profesjoner: jus, psykiatri og psykologi. Rettspsykiatrien bygger på medisinens biologi. Det er åpenbart mulig å bruke et bredere spekter av fagområder for å vurdere tilregnelighet. Skal man fange inn hvor komplekst et menneske er, trenger man kanskje flere bein å stå på, slik justisminister Grete Faremo åpner for. Flere viktige aktører går inn for å endre lovverket og rettspraksisen. Den kraftige diskusjonen de siste dagene går i noen grad langs samme fronter som Hjernevask-debatten; en biologisk oppfatning av mennesket står mot humanistiske og samfunnsvitenskapelige.


Psykiatere og jurister har vist evne, om enn lovlig sent, til å diskutere egne posisjoner. Men fremdeles trengs blikk utenfra. På et seminar om «Tilregnelighetens grenser» (og i Nytt Norsk Tidsskrift 1/2012) understreket professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Siri Erika Gullestad, denne uka hvordan vi alle kan bli onde, i den betydningen at alle i gitte situasjoner kan utføre onde handlinger. Hun definerer ondskap som en handling hvor aktøren - bevisst eller ubevisst - har til hensikt å ødelegge eller skade offeret, psykisk eller fysisk. Hun er sterkt kritisk til hvordan et medisinsk prinsipp om tilregnelighet innskrenker forståelsen av det menneskelige.


Gullestad viser til nyere studier av totalitære ideologier, der fantasier om enhet og renhet utgjør kjernen. Lengselen etter en høyere sammenheng, et dypere fellesskap, gir seg utslag i tanken om å bekjempe Eurabia. Ordet er i seg selv en minifortelling, hvor en forestilt egen, europeisk, ren, kristen kultur kan reddes fra blanding med den urene arabiske, muslimske. I forlengelsen av en slik tanke framstår eksklusjon og utrenskning, og i ytterste konsekvens henrettelser, som logiske slutninger, som vei til frelse for de utvalgte. Det likner historiske, apokalyptiske forestillinger, slik Simen Malkenes beskriver i den ferske pamfletten «Apokalypse Oslo». Men Gullestad legger naturlig nok mer vekt på det indre, psykiske: Identifikasjon med kollektive ideer om en nasjon med et «rent» folk kan for Breivik og likesinnede skape en ytre løsning på strandede, individuelle forsøk på å danne en indre identitet.


Psykoanalytisk teori har beveget seg fra Freuds opprinnelige vekt på driftsbehov til en større vekt på relasjonsbehov: individets behov for trygghet, selvbekreftelse og fellesskap. Gullestad kritiserer på dette grunnlaget den første sakkyndige rapporten for å være for lite opptatt av det relasjonelle samspillet mellom Breivik og mennesker rundt ham, noe rapport nummer to åpenbart legger større vekt på.


Den første rapporten etablerer ingen forståelig sammenheng mellom diagnosen og terroristens ideologiske univers. Gullestad viser at psykiaternes vilje til korrekt kategorisering gjør dem lite i stand til å forstå hvordan psykologiske motiver og ideologi kan utvikles dialektisk, som en vekselvirkning mellom dype personlige behov og en ideologi og gruppetilhørighet som legitimerer hensikter og handlinger.


En annen deltaker på seminaret, filosofen Arne Johan Vetlesen, har publisert internasjonalt anerkjente arbeider om ondskap, for eksempel boka «Evil and Human Agency» (2005), blant annet basert på undersøkelser av Bosnia-krigen, som er viktig også for utviklingen av Breiviks ideologi.


Vetlesen utfyller Gullestads perspektiver. I tillegg til det han sa på seminaret, forholder jeg meg til et upublisert foredrag Vetlesen framførte ved universitetet i Oxford tidligere år, «Narratives of Entitlement», der han ser nærmere på hvordan gjerningsmenn berettiger onde handlinger moralsk ved hjelp av fortellinger. Vetlesen mener galskap og onde handlinger ikke nødvendigvis utelukker hverandre, slik man kan få inntrykk av ved å lese den første sakkyndige rettspsykiatriske rapporten. Dens hovedkonklusjoner ville passe på de aller fleste gjerningsmenn som begår ideologisk begrunnede massemord, mener han.


Hva er så Anders Behring Breiviks fortelling for å berettige sine handlinger, hans «narrative of entitlement»? Historien er allerede nevnt: Eurabia-fortellingen om muslimsk masseinnvandring som et forsøk på å ta over Europa, godt hjulpet av en sosialdemokratisk eller «kulturmarxistisk» politisk elite, som aktivt bidrar til å ødelegge rene, kristne, europeiske verdier. Breivik framstiller seg som redningsmannen. Terrorhandlingene utgjør et først skritt på veien mot et framtidig Europa, hvor kulturmarxistene er eliminert gjennom henrettelser, slik at muslimene kan fordrives fra kontinentet.


Eurabia-teorien gjentar et felles trekk ved nazister på 1930-tallet og nasjonalistiske serbere på 1990-tallet: Hensynet til vern om den ariske eller serbiske gruppens identitet blir omgjort til et sikkerhetsspørsmål, som igjen begrunner ytterliggående handlinger mot dem som truer dem, enten det er jøder, muslimer eller andre minoriteter.


Gullestad og Vetlesen viser hvordan tilsynelatende små bagateller i egne, personlige erfaringer kan vokse til nær sagt verdenshistorisk betydning. Et tilstrekkelig såret eller skadet ego kan omforme små hendelser - for eksempel opplevelsen av en muslimsk venn som svikter - til en nær sagt grenseløs selvrettferdighet, hevet over samfunnets lover og regler.


For å belyse dette går Vetlesen tilbake til Hegel. I «Åndens fenomenologi» og i rettsfilosofien kritiserer den tyske filosofen mennesker som hevder å stå over samfunnets vanlige spilleregler og kun refererer til egne, private forestillinger som begrunnelse for handlinger. Å føle seg hevet over andre mennesker, og over loven - å reagere med forakt når man blir konfrontert med bedømmelse av egne holdninger og handlinger - dette er mulige karaktertrekk ved ondskap.


Ifølge Hegel baserte forgjengerne Kant og Fichte moralen for mye på individualistisk, abstrakt og formalistisk tenkning. Men menneskelig fornuft utspiller seg ikke hos frittstående, autonome individer med tilgang til en oversanselig verden, utenfor historien. Fornuften utspiller seg i vår felles verden, historisk og kollektivt. Slik sett er den forankret i menneskelige institusjoner som individet har sin plass innenfor. Et menneske som setter seg over dette, kan bli en subjektivitet som går amok, etter først å ha trukket seg inn i en uangripelig, ukorrigerbar form for selvrettferdighet. En slik person gjør sitt ytterste for å perfeksjonere en verden han ikke lenger er i stand til å gjøre erfaringer i. Resultatet er en stor ensomhet. Den er selvvalgt og kan være tilsynelatende veloverveid. Personen selv kan betrakte posisjonen som privilegert, opphøyd, forbundet med spesiell styrke og innsikt. Men posisjonen er også fatal, fordi den berettiger eller begrunner nesten en hvilken som helst handling, idet gjerningsmannen har kuttet over muligheten til å ta inn motforestillinger.


Mens jeg skriver slutten av denne kommentaren, kommer nyheten, som en nær sagt logisk slutning etter Vetlesens analyse av en person som kjemper videre med full kraft mens han samtidig har gitt opp alt håp om å bli hørt: Forsvaret vil be om full frifinnelse av Anders Behring Breivik, fordi han mener han handlet i nødverge.


Både Breiviks og forsvarets manøvrer grenser til galskap. Men Vetlesens ubehagelige sluttpoeng i lesningen av Hegel er nettopp at ondskap og galskap ikke utelukker hverandre. Den langsomme vandringen ut av et dialogisk, erfaringsbasert, sosialt fellesskap leder inn i et mentalt, irreelt landskap. Den dyre prisen å betale er ikke bare ofringen av høyst reelle mennesker. Gjerningsmannen ofrer til sjuende og sist også sin egen forstand i form av et renere og renere vanvidd.

Artikkelen er oppdatert: 17. april 2012 kl. 10.28