Lørdag 16. juni 2012 Innenriks

Troens og tvilens rom

Hva er retten i stand til å tenke om et menneske?

Hvorfor ble formuleringen «kjenner lysten til det onde i mitt hjerte» tatt ut av gudstjenesten i Den norske kirke samme år som samfunnet strevde med å forstå voldshandlingene 22. juli? Ikke vet jeg. Men jeg funderer på det, mellom Oslo tingretts behandling av den første og den andre rettspsykiatriske rapporten.


Formuleringen om «lysten til det onde» er, så langt jeg vet, den mest brukte syndsbekjennelsen i norske gudstjenester fra 1887 til 2011. Den sier noe om hva som var mulig å tenke på norsk. Og dermed om hva som kanskje ikke lenger er mulig å tenke, når formuleringen, etter flere tiårs debatt i en stadig mer demokratisk norsk kirke, er blitt stemt ut.


Bakenfor ligger en lang, parallell, sekulær tradisjon fra filosofen Jean-Jacques Rousseau, som la grunnlaget for et annerledes, mer optimistisk syn på menneskets natur enn det som til da hadde dominert europeiske samfunn. Ikke minst har Rousseau vært innflytelsesrik gjennom den demokratiske ideen om «allmennviljen» som en overindividuell og enhetlig vilje rettet mot et felles beste. Liknende ideer ligger til grunn for marxisme i ulike varianter, som Anders Behring Breivik kjemper mot. Men hvordan stiller det faktiske, nåværende samfunnet seg til ham? På hvilken måte ligger hans tanker og handlinger innenfor eller utenfor en allmenn fornuft? Og hva forteller den ene eller andre diagnosen om bakenforliggende forestillinger i det språket samfunnet har til rådighet for å beskrive ham?


Ondskap straffes, sykdom behandles, kort og godt. Striden om psykose og tilregnelighet er en kamp om å sette grensen mellom galskap og ondskap. Debatten bringer retten inn i troens og tvilens rom. De sakkyndiges forklaringer følger retten inn, om ikke i det ypperste, så i alle fall i det innerste av en medisinsk-vitenskapelig forståelse av mennesket. Hva er mulig å tenke om Breivik?


Debatten om tilregnelighet er eksempel på at rettspsykiatrien beveger seg helt i utkanten av sikker viten. Derfor virker den malplassert, den manglende ydmykheten og polemiske skråsikkerheten Torgeir Husby og Synne Sørheim viste denne uka. Etter å ha gått kraftig ut mot sine kritikere, brukte de mer enn en hel arbeidsdag til å gå gjennom sin egen rapport, side for side. Først seint på ettermiddagen konkluderte de, med en underlig oppsummering av kjernen i Anders Behring Breiviks vrangforestilling: «Han mener han skal berge oss alle fra undergang i en kamp mellom det gode og det onde. I denne kampen har han et ansvar og et kall til å bestemme hvem som skal leve og dø. Dette kallet er forankret i en overordnet posisjon i en ikke-eksisterende organisasjon.» Ved denne formuleringen sto de forbløffende fast gjennom hele gårsdagens utspørring.


Selv om vi lever et sekularisert samfunn, er det under en måned siden Stortinget tok første steg mot å skille stat og kirke. Jeg mener det kan være grunn til å se nærmere på om teologien kan forklare hva som er mulig å se, eller innse, for de statsoppnevnt sakkyndige Sørheim og Husby. For min del har jeg vanskelig for se hva som skiller deres oppsummering fra enkle brudd på et par av de ti budene i Det gamle testamente: «Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke vitne falskt mot din neste.» Med mine ord: Breivik dreper, og han lyver om hvorfor han gjorde det. Andre kompetente vitner, for eksempel behandlende psykolog ved Ila fengsel, Eirik Johannesen, har understreket dette: Breivik lyver. Hvorfor i all verden fortjener løgn karakteristikken «vrangforestilling» og ikke «ondskap»?


Husby og Sørheim vegrer seg nokså konsekvent for å ta inn politisk og ideologisk kontekst i arbeidet med diagnosen. Husby gikk nokså foraktfullt til angrep på sine kritikere, og forklarte at hovedregelen for rettspsykiatere er å se på den rollen og betydningen den tiltalte gir seg selv.


- Man kaller ikke inn teologisk ekspertise for å se på en tiltalt som mener han er Jesus. Man kaller ikke inn historikere for å vurdere en som mener han er Napoleon, selv om han kommer i uniform, sa Husby. Og han la til at man ikke kan forvente at de sakkyndige skal drøvtygge og gulpe opp igjen all denne ekstra informasjonen selv.


Nå er det nettopp å drøvtygge og gulpe opp igjen informasjon Nietzsche anbefalte som beste metode for å forstå en tekst. Og om han senere ikke har fått full anerkjennelse for sine tanker om menneskelig storhet, har de fleste full tillit til Nietzsches filologiske innsikt, gjennom det vi gjerne kaller hermeneutikk, fortolkingsvitenskap. Å lese Breivik krever bredere perspektiv enn Husby og Sørheim er villig til å bruke.


Særlig forsvarer Geir Lippestad fikk gjennom utspørringen i går fram hvordan de sakkyndiges innsnevrede, medisinske verdensbilde er blitt en av sakens hovedproblemer. Jeg har tidligere skrevet (27. april) om hvordan Breivik hentet inspirasjon fra al-Qa’ida og Osama bin-Laden. Kritikeren Espen Søbye går videre på liknende tanker i sin kommentar til Agnar Aspaas og Terje Tørrisens andre rapport i Morgenbladet denne uka:


«Breivik vil gjenreise stoltheten ved å være norsk, men metoden han har tatt i bruk er nettopp ikke norsk. I de nordeuropeiske lutheranske landene er forholdet til Gud en relasjon mellom den enkelte og gud. Denne guden krever ikke store offerhandlinger: Det er gjennom tro alene frelsen skjer, ikke gjennom martyrhandlinger. Det finnes ingen lære om at voldsomme handlinger skaper ære og evig frelse her.»


Jeg tror Søbye har rett i dette bidraget til analyse av Breiviks fremmedhet. For å kaste ytterligere lys over problemene med å forstå Breivik, vil jeg altså undersøke den «relasjonen mellom den enkelte og gud» som kommer til uttrykk i syndsbekjennelsen, slik den ble brukt i Den norske kirke mellom 1987 og 2011. La meg legge til at jeg ikke undersøker dette verken fra innsiden eller utsiden av den tynne linjen mellom tro eller tvil, fra noen posisjon innenfor eller utenfor de prosessene som foregår i kirka. Jeg er mest interessert i hva prosessene sier om samfunnet. Hvis jeg har noen posisjon som kommentator, er det nettopp med ett kritisk bein på hver side av den tynne linjen. Mitt arbeid som litteraturkritiker består ofte i å undersøke selve linjen, slik den går gjennom filosofisk eller kunstnerisk ambisiøs litteratur.


Fra begynnelsen av rettssaken har jeg vært interessert i forholdet mellom galskap og ondskap, med referanser til filosofen Arne Johan Vetlesens arbeid i forlengelsen av hans viktige bok «Evil and Human Agency», om ondskap og menneskelige handlinger. Jeg har særlig interessert meg for hvordan fortellinger berettiger handlinger. Jo lenger vi har kommet i rettssaken, jo mer overbevist er jeg om at det kan være nyttig å gå videre til teologien for å finne svar på de dilemmaene retten kommer opp i som følge av Breiviks selvframstilling. Kanskje man kan si at teologien formulerer noen grunnleggende menneskelige paradokser på måter som andre kunnskapsområder kan ha nytte av. Mennesket motsetningsfulle mulighet eller evne til ondskap er åpenbart ett av dem.


Setningen «Hellige Gud, Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte» ble formet av Gustav Jensen (1845-1922) som del av kirkelige reformer på begge sider av forrige århundreskifte. Liturgiske ledd som tidligere var salmer, ble omgjort til prosa, framsagt av den enkelte, som bekjennelse og bønn ved inngangen til høymessen. Som all teologi, preges de nye ordningene av hva slags mentalt landskapet det er mulig å bevege seg i på den tida. Syndsbekjennelsens individualpsykologiske prinsipp innføres for eksempel omtrent samtidig med at Freud gjør observasjoner som fører til psykoanalysens teori.


Enda mer interessant kan det være å se på en bredere historisk bakgrunn for Gustav Jensens formulering. I middelalderen, og ikke mindre i de lutherske kirkene under eneveldet, fungerte den enkeltes bot og omvendelse langt på vei som selve forutsetningen for å kunne delta i enhver form for menneskelig fellesskap. Erkjente man ikke egen synd, og dermed tilbøyeligheten til ondskap, kunne man ikke være med i nattverdsfellesskapet. Konfirmasjonsordningen (1736) og skolesystemet (1739), lages for å utstyre den enkelte med leseferdighet, for eksempel til å forstå De ti bud i Luthers forklaring, og derved få begrep om betingelsene for å delta i et menneskelig fellesskap, forstått med den tids fornuft.


I notatet «Syndsbekjennelse og liturgisk forberedelseskultur» (tilgjengelig på kirken.no) skriver sokneprest Geir Hansen om hvorfor han mener Gustav Jensens formulering bør ut av den offentlige gudstjenesten og over i en individuell skriftemålssammenheng: «I vår pluralistiske tid er det ikke mulig å fastholde et felles fromhetsmønster.»


Geir Hansens fyldige, seks år gamle notat har interessante kulturelle referanser. Noen av dem faller i et annet lys noen år seinere. Hansen ser ut til å være klar over noe av risikoen forbundet med å redusere den individuelle erkjennelsen av ondskap i liturgiens tekster. Som kjent består Breiviks verdensbilde i å skille skarpt mellom de andres, muslimenes, iboende ondskap, og hans egen, norske gruppes godhet. Hansen siterer for seks år siden nevnte filosof Vetlesen, om fordelen ved å gi slipp på et altfor naivt forhold til ondskap:


«Ved at all destruktivitet, alt hat og alle onde hensikter ikke trenger å bli ansett å komme utenfra ..., men innrømmes også å komme innenfra, fra en selv som individ eller fra ens egen gruppe, blir destruktivitet som sådan mindre farlig, mindre truende. … Når mennesker i fellesskap kan forestille seg det onde og bearbeide ondskapen inne i seg, vil de lettere kunne unngå å gjøre onde handlinger i praksis.»


Hva slags langsgående samfunnsmessige prosesser ligger bak en stats- eller folkekirkes omformulering av syndsbekjennelser? Jeg må innrømme at jeg ikke hadde sett for meg at det i kirkens innerste sirkler også ble foretatt vurderinger av endringer i symbolrommet i rundt, for eksempel i voldsfilmer (som estetisk sett ligger svært nær dataspill). Men slik skriver sokneprest Geir Hansen i 2006:


«Voldsfilmenes påtrengende og realistiske framstilling av ondskapen hindrer faktisk muligheten for en indre bearbeiding av ondskapen, og kan i verste tilfelle føre til at de onde handlingene i filmen imiteres i den virkelige verden.»


Med henvisning til teologen Jan Olav Henriksen innrømmer han imidlertid at kirken må være oppmerksom på sin del av ansvaret for at talen om det onde ikke lenger er noe «inventar» i menneskets indre verden.


Spørsmålet retten skal ta stilling til i løpet av de nærmeste ukene, er vel ikke mindre: Skal «det onde», og den tilhørende straffen, regnes til Breiviks og vår felles verden? Eller skal grensene formes rundt det tilsynelatende mer nøytrale begrepet «sykdom»?

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.48