Torsdag 12. juli 2012 Kultur og medier

Slakter prestisjesatsing

Legg ned sentrene for fremragende forskning i humaniora, oppfordrer tidligere professor Arnved Nedkvitne. Han kaller satsingen et mislykket forsøk på å etterape naturvitenskapene.

- Sentrene for fremragende forskning burde avvikles. Modellen virker bra for naturvitenskapene, delvis også for samfunnsfagene. Men i humaniora kan jeg ikke se at den fungerer i det hele tatt, sier Arnved Nedkvitne til Klassekampen.


Han har gått gjennom aktiviteten ved Senter for middelalderforskning i Bergen, og dommen er knusende:


Senteret bidrar ikke til nytenkning, det har ingen overordnet hypotese å jobbe ut fra og det makter ikke å knytte forskernes bidrag sammen. Det til tross for bevilgninger på 150 til 200 millioner kroner i en tiårsperiode.


Ordningen med sentre for fremragende forskning ble opprettet av Norges forskningsråd i 2003. Målet var å høyne kvaliteten på forskningen.


- Modellen er hentet fra naturvitenskapene. Der trenger forskerne store laboratorier med mange assistenter, slik at mange kan samarbeide om kompliserte forsøk. Da kan det være fornuftig å organisere forskningen i slike sentre. Men så har noen i det humanistiske miljøet hoppet på vogna fordi de ønsker seg like store bevilgninger, sier Nedkvitne.


Mangler problemstilling


Store forskningssentre fungerer best hvis de belyser ett overordnet spørsmål, hevder han, og viser til medisinen.


- Man kan for eksempel spørre om hva som er årsaken til en bestemt type kreft. Og så kan et stort antall forskere samle empiri, statistikk og forsøksresultater knyttet til dette. Slik fungerer det ikke i humaniora.


Nedkvitne tar for seg Bergen-senterets utgivelser i en artikkel i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Han hevder at forskerne jobber med detaljstudier som samlet ikke utgjør noen større syntese. Når senteret studerer «forholdet mellom periferi og sentrum i middelalderens Europa», er dette et emne og ikke en problemstilling, hevder han.


- Senteret jobbet induktivt. Det vil si at det samles en hel masse empiri, og så ser man i etterkant etter interessante sammenhenger. Da er det vanskelig å komme fram til noen samlende syntese.


Støtter «gamlemåten»


Tradisjonelt har humaniora fornyet seg ved å jobbe med nye og generelle teorier, mener Nedkvitne. Han viser til Simone de Beauvoirs teori om «det annet kjønn» og Pierre Bourdieus sosiologi.


- Vil humanistiske forskningssentre fungere bedre om de bygger på slike teorier?


- Ja, men det krever at deltakerne trekker i samme retning. Det går nok bra med masterstudenter, kanskje også stipendiater. Men det er omtrent umulig å få etablerte professorer til å legge om forskningen sin.


Nedkvitne kommer til at humaniora må møte framtidas utfordringer på «gamlemåten».


- Vi lever i et globalt samfunn der det trengs forskning på kinesisk, arabisk og afrikansk historie. Hvordan kan vi utvikle spisskompetanse på slike områder? Erfaringer viser at det beste er at én eller to eksperter med høy kompetanse på et avgrenset område knytter til seg noen få stipendiater og masterstudenter.


- Ser ikke det positive


Nedkvitne overser alt det positive som er oppnådd etter at Senter for middelalderstudier i 2003 ble senter for fremragende forskning, mener Sverre Bagge, professor og leder ved senteret.


- Vi har opplevd det som fruktbart og inspirerende. For å skape et aktivt forskningsmiljø kreves det et sosialt press som gjør at man produserer. Og det mener jeg at vi har fått til. Det har vært høy forskningsaktivitet, sier Bagge.


Men han diskuterer gjerne hvordan forskning bør organiseres.


- Til en viss grad er jeg enig i at humanistisk forskning har andre behov enn naturvitenskapene. Hos oss har vi heller ikke drevet kollektiv forskning i store grupper, slik som naturviterne gjør. Sånn sett likner vi på et tradisjonelt humanistisk forskningsmiljø. Vi har lagt vekt på gode diskusjoner, tverrfaglighet og internasjonale kontakter.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.48