Mandag 23. juli 2012 Kultur og medier

- Viktig å få lese langsomt

En av norsk litteraturkritikks største utfordringer, er at få kritikere kan arbeide over flere år. - Det tar overraskende lang tid å kjenne seg trygg, sier Kaja Schjerven Mollerin.

Hun har jobbet med litteraturkritikk parallelt med bokprosjekter og studier. Dårlige honorarer, høyt kostnadsnivå og tidspress gjør at få norske frilanskritikere er i arbeid i mange år. Det er problematisk.


- Å utvikle sin egen lesning, sin egen smak, og kjenne seg trygg i det, tar overraskende lang tid. Akkurat nå er det veldig få kritikere som kan arbeide med det over lang tid. De fleste gjør det på vei til en annen jobb, og det er et kjempestort problem for litteraturkritikken, sier Mollerin.


Kun et fåtall av dagens litteraturkritikere er fast ansatte. Mollerin mener det ikke er det å ha en fast stilling som nødvendigvis er det viktige. Det sentrale er at frilansernes honorarer blir bedre.


- En annen ting er forutsigbarhet, fordi problemet for mange er ikke at enkelthonorarene er for lave, men heller det å ikke vite hvor mye man får inn hver måned. Jeg tror også det har mye å si at man har tilhørighet et sted, at man har følelsen av å bli lest ordentlig av redaktøren.


Tidkrevende å anmelde


Mollerin startet som kritiker i Klassekampens bokmagasin i 2005. I vår ble hun kåret til årets litteraturkritiker. Samtidig vant hun Anders Jahres kulturpris for yngre kunstnere. Prispengene var på 100 000 kroner.


- Det er kjempehyggelig, selvfølgelig. Jeg er utrolig takknemlig for det. For alle som skriver i avis eller andre publikasjoner, betyr det veldig mye å vite at man faktisk blir lest, sier hun.


Med massemedienes framvekst har kritikerens posisjon blitt utsatt. De siste årene har litteraturkritikken ekspandert og fordelt seg over i flere små deloffentligheter, for eksempel blogger og sosiale medier. Der er tempoet er raskere, ordskiftet kortere. Nettopp derfor mener Mollerin at den langsomme leseren blir viktigere og viktigere i vår tid.


- Gjelder det ikke også i hverdagen, av og til å finne tilbake til langsomheten? Tidspresset gjør at de aller fleste ikke har tid til å gi en bok den oppmerksomheten den fortjener. Jeg er opptatt av litteraturens virkning, er avhengig av å lese nøye, og etterpå må jeg gå og grunne på hva det er jeg har lest. Deretter skriver jeg et utkast til en anmeldelse. Det tar tid å komme inn i en bok, og det tar tid å komme ut av den, sier Mollerin.


Internett spiser hodet


Hun vedgår at hun er «håpløst dårlig oppdatert» på det som foregår på internett, men mener denne prioriteringen er nødvendig for at hun skal kunne virke ordentlig som kritiker.


- Jeg tilhører nok dem som ikke har oppdaget internettets gleder. Men ofte tenker jeg at jeg burde vært mer orientert i denne delen av litteraturoffentligheten.


- Hvorfor er du det ikke?


- Det er litt blandede grunner til det. Ikke å ha internett hjemme, eller velge å la være å delta i de ulike sosiale mediene, er et bevisst valg. Agendaen er ikke så veldig sterk, valget er bare personlig. Jeg skjønner ikke hvordan folk får tid. Jeg føler internett stykker opp tida. Etter å ha vært på i bare to timer er jeg helt spist opp i hodet.


Ikke for misantropisk


Hun snakker om behovet for å aktivt prioritere bøkene, samt holde seg oppdatert via radio, den samme formen for kulturinntak som gjorde at hun i det hele tatt ble en leser.


- Én ting er å få tid til å lese, men også til å lytte. Min inngang til lesningen var gjennom Bob Dylan, det å lytte til hans tekster. Den støyen vi bombarderes med i hverdagen er det utrolig hvor tolerante vi kan utvikle oss overfor. Først når man kopler av, eller reiser bort, forstår man hvor stort det trykket er, sier Mollerin.


Til høsten gir hun ut en ny litterær essaysamling på Gyldendal. Den handler om ulike forfatterskap, samlet rundt temaet «fellesskap».


- I forordet i boka om Hans Herbjørnsrud skriver du «Herbjørnsruds forfatterskap er ikke bare dystert, det er uforsonlig». Er det denne typen litteratur du søker til?


- Jeg liker mye forskjellig litteratur, og har nok en ganske bred smak. Men jeg er særlig svak for en litteratur som ikke er for misantropisk, altså en litteratur som kan framstille folk med alle sine feil og mangler, men hvor grunnsynet er at man likevel har tro på mennesket.


Savner mer kontakt


Mollerin, som er doktorgradsstipendiat på Universitetet i Oslo, mener de litterære universitetsmiljøene i altfor stor grad er frakoplet den øvrige litteraturoffentligheten.


- Litteraturfagene og den øvrige litteraturoffentligheten har godt av å være i kontakt med hverandre. Retningen i akademia går, og ikke bare i Norge, mot en veldig spesialiserings- og ekspertkultur, sier Mollerin.


Tellekantsystemet er et eksempel, sier hun. Der belønnes for eksempel artikler som trykkes i tidsskrifter, ofte i små opplag og med en marginal lesegruppe, mens breiere anlagt virksomhet ikke gir utslag i systemet.


- For å skrive i avisen, anmelde, bli intervjuet, eller delta i den store offentlig samtalen på annet vis, tildeles verken akademikeren eller institusjonen verken poeng eller penger.


«The common reader»


Hun trekker fram angloamerikanske litteraturkritikere som Virginia Woolf, Harold Bloom og Alfred Kazin som forbilder.


- Jeg synes den beste litteraturkritikken er den som retter seg mot «the common reader». Det gjelder for så vidt også innen akademisk skriving. I en tekst kan man alltids spørre seg, når man tar i bruk vitenskapelige begreper, om man ville nådd bedre fram med et «vanlig» språk, sier hun.


- Det står i prisbegrunnelsen at du er en ydmyk leser. Er du det?


- Det er i hvert fall et klart mål å være det. Jeg foretrekker nok å stille spørsmål framfor å være kategorisk. Min tanke er at man med en åpen holdning kan skape en bedre samtale rundt litteraturen, enn om man er kategorisk på hva som er bra og dårlig. Kvalitet er selvsagt ikke uviktig, det er jo viktig å formidle om en bok er bra eller ikke, men det er sentralt for meg å få fram at det ser slik ut for meg.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.48