Mandag 17. september 2012 Kultur og medier

Dansere uten en scene

Norske koreografer står høyt i kurs i Europa, men i Norge finnes det ikke scener til dem. Norsk dans blir i økende grad en eksportvare.

Det rødgrønne Kulturløftets økte satsing på dans har gitt resultater. Antallet forestillinger er mer enn doblet de siste elleve årene - fra drøye 400 forestillinger årlig til godt over 1000.


Antallet norske danseforestillinger i utlandet øker spesielt kraftig. Dette var nesten fire ganger så høyt i fjor som i 2000. Det viser tall fra Danseinformasjonen som Klassekampen har fått tilgang til.


Kulturløftet innebar blant annet en økning i produksjonsstøtten til både institusjonene og det frie feltet, mer penger til formidling av dansekunst og opprettelsen av basisfinansieringen. Sistnevnte er en flerårig støtteordning som skulle sikre de største dansekompaniene en mer langvarig produksjonsstøtte.


Ina Christel Johannessen og hennes kompani Zero Visibility Corp. var blant de som ble tildelt slik finansiering. De ser tydelig effekten av nysatsingen.


- Det produseres mye mer dans i Norge nå, og interessen for dansekunst er generelt høyere. Men vi i bransjen er fortsatt på flyttefot alle sammen. Jeg har jobbet med dansekunst siden 1984, og dette har ikke endret seg. Det er blitt flere forestillinger utenlands, men vi har ikke så mye som et lite prøvestudio i Norge. Vi reiser hele tida, sier Johannessen.


Mangel på scener


Da Dansens Hus i Oslo åpnet i 2008, ble det Norges første programmerende scene for samtidsdans. Til forskjell fra en produserende scene, er en programmerende scene en som i all hovedsak ikke lager sine egne forestillinger, men inviterer eller leier inn kompanier til å spille der. Med unntak av Nasjonalballetten i Oslo og det nasjonale samtidsdanskompaniet Carte Blanche i Bergen, er det ingen dansekompanier i det frie feltet som har et eget hus.


Kompaniene er derfor avhengige av å spille på kulturhus rundt om i Norge. Men de fleste av disse kulturhusene er ikke programmerende scener, men heller scener man betaler for å leie. Det er ifølge Johannessen en av grunnene til at mange av de store dansekompaniene velger å turnere i utlandet.


En tredjedel i Norge


Johannessen leder et av Norges mest produktive dansekompanier. Det har de siste årene spilt et gjennomsnitt av 22 forestillinger i året. Likevel er det bare en tredjedel av forestillingene hennes som settes opp i Norge.


Sist Zero Visibility Corp la premieren til et av stykkene sine i Norge, var i 2009. Premierene legges heller til byer som Roma, Berlin og Stockholm.


- Det er kjempefint for oss at vi er ettertraktet i utlandet - og siden det ikke er noen språkbarrierer, er vi lette å flytte på. Selvfølgelig vil vi gjerne spille i Norge, men det er altfor få programmerende scener her. Det er ikke sånn at vi synes det er mye flottere å spille i utlandet, men det er der scenene er, sier Johannessen.


Hun framhever også at det er et spørsmål om økonomi. Valget mellom å betale leie til et kulturhus i Tromsø og betale i dyre dommer for å spille for halvtomme saler, eller å komme som innleide gjester på en scenekunstfestival for å spille i Roma for fulle hus, er ikke vanskelig.


- Det er jo klart at det er en liten publikumsmasse i Norge, selv om de stadig blir flere, sier Johannessen. Hun forteller at sist de hadde en premiere i Norge, fikk de bare spille én forestilling.


- Flere turnéordninger


Danseinformasjonen var blant organisasjonene som ble styrket i sammenheng med Kulturløftet for å drive med formidling av norsk samtidsdans. De jobber nå med innspill til Kulturdepartementets rapport om profesjonell dansekunst. Daglig leder Randi Urdal mener vi trenger flere nasjonale turnéordninger for dans:


- Vi har sett en eventyrlig vekst i antallet forestillinger på dansefeltet siden 1995. Og det er høy kvalitet på norske kompanier, det er ikke tvil om det. Mange kompanier har vært flinke til å bygge nettverk i utlandet og turnerer store dansehus og festivaler i Europa og rundt om ellers i verden. Men det er ikke infrastruktur i Norge til å ta imot disse forestillingene. Det er kun et fåtall scener som har mulighet til å motta danseproduksjoner - og det er nesten bare Riksteateret som sender ut dansekompanier på turné, sier Urdal.


Norsk dansekunst står i fare for å bli en eksportvare. Urdal mener det er et problem at det bare er i utlandet norske kompanier tjener penger.


- Det er jo stikk i strid med norsk kulturpolitikk. Kunst og kultur skal være tilgjengelig for folk over hele landet, og det er det jo ikke i dansens tilfelle. Derfor trenger vi turnéordninger, så kompanier kan reise rundt på kulturhus i Norge. Dette er noe kulturdepartementet selv har snakket om i mange år, og vi håper det kommer med i rapporten de jobber med, sier Urdal.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.49