Fredag 4. januar 2013 Kultur og medier

Nå tar vi debatten igjen

Debatten om norsk kultur har vi tatt før. Og vi tåler godt å ta den igjen, sier professor i historie, Knut Kjeldstadli.

Finnes norsk kultur? Og går det i tilfelle an å definere den? Debatten har gått varm på sosiale medier og i nettavisene etter Dag og Tid-journalist Jon Hustads kronikk i Aftenposten onsdag.


Hustad etterlyste et bedre svar fra kulturminister Hadia Tajik (Ap) på utfordringen fra Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde i Stortingets spørretime før jul: Han spurte Tajik om hvordan hun definerer norsk kultur - og i hvilken grad hun vil forsvare den.


Knut Kjeldstadli, professor i historie ved Universitetet i Oslo, mener Hustads kronikk er på linje med en lang rekke ytringer i den norske offentligheten det siste året. Fra for eksempel Sigurd Skirbekk, Nils Rune Langeland og Asle Toje, som alle bekymrer seg for flertallskulturens overlevelse. Kjeldstadli vedgår at samfunnsendringene de siste tiårene har svekket gamle identiteter og lojaliteter.


- Tidligere kunne en ha tilhørighet til for eksempel arbeiderbevegelsen. Men hvis denne ikke oppleves som viktig og relevant, hva kan en da gripe til? Hvor kan en finne en stolthet? Jo, i det nasjonale fellesskapet, sier Kjeldstadli.


- Norsk kultur finnes


- Har Hustad rett i at den norske kulturen er under press?


- Han har rett i at den er under forandring, som den har vært gjennom århundrer. Norge ble ikke klekket ut som en ferdig enhet. Nye elementer er kommet til, dels utenfra, som kristendom, by- og handelskultur og industriteknologi, og dels som indre endringer.


Om en nasjon er mer å oppfatte som en prosess enn som en fast størrelse, betyr ikke det på noen måte at det norske er fiktivt eller ikke har noen reell eksistens. For selv om hvert element av den norske kulturen ikke er unikt for Norge, danner kombinasjonen av elementene, og hyppigheten de opptrer med, en særart, mener Kjeldstadli.


- Prosessen er heller ikke enhetlig og konfliktfri. Selv om vi i dag har en form for samling rundt kjønnslikestilling, er det ikke lenge siden et slikt syn var radikalt og avvikende. I tillegg til dagens flertallskulturer har det her vært folkegrupper - urfolk og historiske nasjonale minoriteter som romani og kvener - som har hatt andre tenkemåter. Å sette opp et sett av kjennetegn slik at det etnisk flertallsnorske er den eneste måten å være norsk på, blir håpløst.


Som på 1800-tallet


Diskusjoner om hva som kjennetegner nasjonen har hjemsøkt flere europeiske land de siste årene: I Danmark ble det laget en egen kulturell kanon, og i Frankrike gikk det under daværende president Sarkozys ledelse en flere år lang debatt om nasjonal identitet.


Kjeldstadli mener vi i Norge kan håndtere bekymringen for flertallskulturen nettopp ved å gå inn i en diskusjon om hva det norske og det nasjonale er.


- Dette er spørsmål det vil stå strid om i lang tid, men så lenge det er i ryddige former, tror jeg ikke vi skal være redde for det, sier han.


Også på 1800-tallet var debatten om det nasjonale og det norske opprivende og sterk, påpeker Kjeldstadli. Forfatteren Nils Collett Vogt ble blant annet bedt om å «dra tilbake dit han kom fra» - utelukkende på grunn av hans dansk-tyske navn som ikke kunne være del av nasjonen. Nå tror Kjeldstadli at vi står overfor en del av de samme utfordringene som da.


- Vi trenger et program for nasjonsbygging, men som på 1800-tallet kan det ikke skje i løse lufta. Det må bygges med reelt eksisterende størrelser, av mange miljøer og grupper, og utformingen må finne en gjenklang. Til nye innbyggere kan vi ikke si at enten må de underordne seg eller assimileres. Tvangsassimilering vil slå andre veien, uansett hvor mye en tror at et slikt press skal skape samhold.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.51