Tirsdag 4. juni 2013 Kultur og medier

Sjarlatan eller ny Hegel?

I Norge kritiseres Bruno Latour for å være en postmoderne sjarlatan. I Frankrike utropes han til vår tids Hegel - bare lettere å lese.

- Det som kalles postmodernisme interesserer meg ikke, og de som har lest bøkene mine, vet at fire eller fem av dem bare består av argumentasjon mot sosialkonstruktivismen.


Det sier den franske antropologen, sosiologen og vitenskapsfilosofen Bruno Latour til Klassekampen. Han avviser altså beskyldninger om at han skal være sosialkonstruktivist, det vil si ha en postmodernistisk hang til å beskrive virkelige fenomener som reine kulturelle konstruksjoner.


Legitimitet


I mars ble det kjent at Latour mottar Holbergprisen for 2013. Det ble det bråk av. I godt og vel to måneder har Latour-kritikerne boltret seg med anklager om sjarlataneri, om forskning uten relevans eller betydning - og som det dessuten er umulig å forstå.


Lite tyder på at dette er samme mann som for bare noen måneder siden ble utropt av den franske avisa Le Monde til selve beviset på at fransk tenkning slett ikke har gått nedenom og hjem siden 1980-tallets glade, dekonstruktivistiske dager. Ifølge den franske dagsavisas kritiker, filosofen Patrice Maniglier, er Latours nyeste bok et bevis på hans storhet som tenker av vår tid. «Latour er vår tids Hegel, bare i en veldig mye mer lesbar form», kunne man lese i den panegyriske anmeldelsen.


- Hva betyr det for deg personlig å motta Holbergprisen?


- Det er en stor ære, som også innebærer muligheten til å utføre enda mer modig og utfordrende forskning. Å få tid til å jobbe med originale prosjekter, er virkelig en stor fordel. I tillegg er jeg glad for den legitimiteten prisen gir til min posisjon innen samfunnsvitenskapen, som jo har vært kontroversiell.


Prisvinneren mottar 4,5 millioner kroner.


Elster og Latour


En vanetro kritiker av Holbergprisen, Jon Elster, kalte årets tildeling «et lavmål i prisens sørgelige historie», og avskrev Latour som en relativist som avviser at det finnes noe slikt som håndfast kunnskap.


Det beviser bare én ting: at Elster neppe har lest Latour. Mener Latour.


- Jon Elster har vært professor på Collège de France, og franskmenn leser ikke arbeidene mine. Sånn sett er Elster - en tenker jeg absolutt respekterer og som har gjort mye bra - veldig fransk. Slik jeg ser det, er jeg mer av en rasjonalist enn ham selv.


- Finnes det fortsatt en filosofi eller en teori man kan kalle «french theory», som blant annet handlet om destabilisering av fast mening?


- Jeg er redd for at det nok er noe journalister har funnet opp, madame. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, og assosierer ikke noe som helst med det, verken som tematikk eller som bevegelse. Kanskje det viser til en tidsepoke?


- Hvorfor trenger vi en samfunnsvitenskapelig, antropologisk eller filosofisk tilnærming til naturvitenskapen, som du ivrer for?


- Fordi vitenskapen og teknologien, i likhet med økonomien, er i hjertet av det kollektive. Det er der vi forstår oss selv. Vi ville ikke vært i stand til verken å skrive historie eller forstå samfunnet hvis vi ikke forsto vitenskapen.


Sokal-saken


Når Latour likevel jevnlig kritiseres for å være postmodernist, kan det sannsynligvis forklares med at han sto midt i skuddlinjen under den såkalte Sokal-saken, hvor fysikerne Alan Sokal og Jean Bricmont avslørte det de mente var tendensiøs og uvitende bruk av naturvitenskapelig forskning i humaniora.


Under Hjernevask-debatten her hjemme ble humanister og samfunnsvitere derimot beskyldt for ikke i tilstrekkelig grad ta inn over seg funn fra naturvitenskapen, og det kan være på sin plass å påpeke at da den kanadiske filosofen Ian Hacking fikk Holbergprisen i 2009, var han overrasket over hvor mye vekt norske medier - og arrangøren selv - la på nettopp spørsmålene om postmodernisme og sosialkonstruktivisme. Overfor Klassekampen siterte Hacking den gang nettopp Latour, som skal ha sagt at postmodernismen var «den dummeste bevegelsen i det tjuende århundret».


Ikke bare sosialt


Gjennom 40 år som forsker, har Latour også utviklet sitt syn på hvordan vitenskapen blir produsert. I boka «Laboratory Life» fra 1979, inntok han det som av mange blir tolket som en bastant sosialkonstruktivistisk posisjon, hvor han hevdet at forskningsfunn var direkte knyttet til sosiale konvensjoner inne på laboratoriet.


Fra denne posisjonen utviklet Latours tenkning seg til etter hvert å skape sentrale bidrag til den såkalte aktør-nettverk-teorien. Den gjør han blant annet rede for i «Politics of Nature» fra 1999, som handler om å innlemme objekter (trær, hus, biler) og fenomener (nasjonalstater, valutaer, verdier) i sosial teori. Og nettopp her er det misforståelsene gjerne oppstår, ifølge Sciences Po-professoren:


- Samfunnet er ikke utelukkende laget av det sosiale. Så heller enn å bruke sosiale forklaringer på hva samfunnet er, må vi forstå hvordan de ulike elementene koples til hverandre. Selvsagt finnes det sosiale elementer i samfunnet, som det finnes for eksempel psykologiske elementer, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er hvordan de henger sammen, sier han.


Derfor tror han heller ikke at distinksjonene mellom ulike vitenskapelige disipliner, mellom «harde» og «myke» vitenskaper, har så mye for seg.


- Vi må forstå hvilken tid vi selv lever i. Det tjuende århundret er allerede langt unna, og jeg savner det ikke, sier han.


- Men hvorfor har vi så tungt for å gi opp denne «vitenskapskrigen»?


- Fordi vi som mennesker knytter så enormt med håp til vitenskapen og forskningen: Vi vil at den skal gi oss noe moralsk, religiøst eller politisk. Men det kan den ikke. Vi må la vitenskapen gjøre det den skal: produsere objektivitet. Det i seg selv er ingen liten oppgave.


sandra.lillebo@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.53