Fredag 7. juni 2013 Kultur og medier

Likestillingsmyten

Nordmenn elsker å framstille seg selv som verdensmestre i likestilling. Det stemmer bare delvis.

«Kjønnslikestilling er blitt en eksportvare på linje med fisk og olje.» Det konstaterer de tre forfatterne av praktverket «Norsk likestillingshistorie», som lanseres tirsdag. Det er på dagen for markeringen av at det er hundre år siden kvinner og menn ble likestilte deltakere i det norske demokratiet.


Kulturforsker Hilde Danielsen, som til daglig jobber ved Uni Rokkansenteret i Bergen, har vært prosjektleder for boka. Hun sier at til tross for at vi i Norge var tidlig ute med å gi kvinner stemmerett og med å dyrke en selvstendig kvinnerolle, er det feil å si at vi var tidlig ute som likestillingsland.


- Det meste som har dreid oss i retning av et likestilt samfunn, skjedde etter 1970-tallet, og mye så seint som på 1990-tallet. Det var egentlig da Norge ble oppfunnet som likestillingsland - med Gros kvinneregjering i 1986 som et vendepunkt, sier hun.


I dag har det festet seg en oppfatning om at Norge alltid har vært i forkant hva angår likestilling. Men det stemmer altså ikke, ifølge Danielsen, som peker på at vi i flere tiår lå langt etter våre skandinaviske naboer Sverige og Danmark i spørsmål som barnehageutbygging og foreldrepermisjoner. I tillegg er Norge det landet som i størst grad har hatt et kjønnsdelt arbeidsmarked.


- Alle såkalte likestillingsindekser som viser at Norge ligger på topp, handler like mye om rikdom som om kjønnsrettferdighet, sier hun.


Selvtilfredshet


De siste månedene har vært tøffe for kulturforskeren. Ennå er det ikke gått to år siden barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet søkte etter forfattere som kunne skrive ferdig en bok om Norges likestillingshistorie i tide til 100-årsmarkeringen for kvinners rett til å delta i demokratiet. Men her ligger den altså allerede: «Norsk likestillingshistorie», et verk på 400 sider som i tillegg til å fortelle historien om tilblivelsen av kjønnslikestilling som nasjonalt prosjekt, utvetydig røsker i de selvtilfredse forestillingene vi nordmenn måtte ha om oss selv som verdensmestre i likestilling.


Danielsen har heldigvis ikke vært alene om skrivingen. Men selv om hun har hatt filosof Ingeborg Owesen og historiker Eirinn Larsen med seg, har det vært et enormt, nesten umenneskelig arbeid, forteller hun.


- Vi var avhengige av at vi alle tre hadde forsket på relevante tema før. I tillegg måtte vi lese oss bredt og smalt opp. Det som endelig står igjen, er bare toppen av isfjellet, sier hun.


I forordet til boka er de tre forfatterne nøye med på peke på forskjellen mellom feminisme og likestilling. For selv om det er likhetstrekk mellom de to begrepene, er de også svært ulike. Og selv om feminismen er en viktig del av likestillingshistorien, er det det siste som er tema for denne boka - ikke det første.


- Dette er ikke en bok om norsk feministisk historie, eller historien om norsk kvinnebevegelse. Likestilling handler om kjønn, men det handler også om veldig mange andre ting, sier hun.


Når vi sier «likestilling» i dag, er det først og fremst kjønnsrettferdighet vi sikter til. Men slik har det ikke alltid vært. På 1800-tallet ble likestillingsbegrepet flittig brukt når man snakket om klassekamp eller målsak. Det er først fra 1970-tallet ordet i hovedsak har blitt brukt i betydningen kjønnslikestilling, ifølge Danielsen.


- Likestilling har blitt en ideologi som har satt seg i statsapparatet. Vi har likestillingslov, likestillingsnemnd, likestillingsombud. Det har blitt et offentlig begrep og et offentlig grep, sier hun.


Nye verdier


I den kollektive bevisstheten om utviklingen av likestillingslandet Norge, ser vi gjerne for oss at innføringen av allmenn stemmerett for 100 år siden ble etterfulgt en likestillingsrevolusjon på 1970-tallet, med sine vedtak om likestillingslov og selvbestemt abort.


Og 1970-tallet var ganske riktig svært viktig for kjønnslikestillingen. Mange av tiltakene som ble vedtatt på denne tida, er de som har gjort utslag i dag. Likevel var det ikke før langt ut på 1990-tallet at idealene fra 1970-tallets kvinnekamp ble realitet, mener Danielsen.


- Det er interessant å se hva vi egentlig skryter av - høy sysselsetting, for eksempel. Men det skjedde etter 1970-tallet. Fødselspermisjonene ble ikke av en anselig lengde før langt ut på 1980-tallet, og pappaperm kom på 1990-tallet. Styrereformen som krever 40 prosent kvinner i styrerommene, er helt ny. Og plutselig har alt dette blitt til en norsk verdi vi skal lære opp andre i.


- Hvordan kan dette selvbildet av Norge som likestillingsland ha festet seg så raskt?


- Det er forunderlig. Men det sier noe om den suksessen likestillingstanken har hatt. Vi er et likhetselskende land som er opptatt av like muligheter for alle, så likestillingsidealet passer med det nasjonale selvbildet. Noe må det i hvert fall ha appellert til, når det har blitt så selvsagt som det er nå.


- Hva ble avgjørende for at det ble sånn?


- I tillegg til at de ledende partiene ønsket å legge til rette for lønnsarbeid, har vi hatt en sterk kvinnebevegelse. Den norske statsmakten har også tradisjon for å ta opp i seg motkulturer. Vi er også en rik velferdsstat som har gjort likestillingstiltak mulig.


Det lange 1970-tallet


I boka innfører de tre forskerne begrepet «det lange 1970-tallet». Det viser til at de endringene som har fått størst betydning for den norske likestillingspolitikken, strekkes over tre tiår. Selve grunnlaget skjedde på 1960-tallet, med utdanningsrevolusjonen og den seksuelle revolusjonen og at kvinners ønske om å komme i arbeid våknet. Gjennom de dramatiske 1970-årene ble en del nye lover vedtatt, mens selve gjennomføringen av reformene kom på 1980-tallet.


- Man tror at det ikke skjedde stort på 1980-tallet hva angår kjønn og likestilling. Men det gjorde det altså. Dette er et felt vi trenger langt mer forskning på, sier Danielsen.


Hvordan likestillingsbegrepet har blitt brukt, har endret seg med årene. Men på 1970-tallet vinner det fram i konkurranse med andre ord knyttet til kjønnsfeltet, som for eksempel feminisme eller kvinnefrigjøring, forteller Danielsen.


- Den nye kvinnebevegelsen, og Kvinnefronten, var mot likestilling, og demonstrerte mot likestillingsloven da den kom. Likestillingen ble beskyldt for å gå i kapitalismens tjeneste og å støtte opp om det bestående. Det er en posisjon vi ser vokser fram igjen i dag, sier hun.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.53