Lørdag 8. juni 2013 Utenriks

En fortelling om Chávez

KAMP:- Boka er en fortelling om hva Chávez fikk gjort, sier Eirik Vold. I boka «Hugo Chávez - Revansjen» forteller han historien om Venezuela gjennom øynene til Chávez’ tilhengere, motstandere og Chávez selv.

5. mars 2013: Hugo Rafael Chávez Frías, Venezuelas omstridte leder gjennom 14 år, er ikke mer. Mens sjampanjen flommer fritt i luksusboligene på Caracas’ rike østkant, faller tårene i de lutfattige barrioene i byen.


«Først kommer Jesus Kristus, deretter følger Hugo Chávez», sa en sørgende Chávez-lojalist i Caracas etter den 58 år gamle presidentens død.


- De trodde på ham og elsket ham fordi han aldri inngikk kompromisser om deres krav, sier Eirik Vold.


Etter ti år i Venezuela gir journalisten i dag ut boka «Hugo Chávez - Revansjen».


- Det som gjorde Chávez så populær handlet ikke først og fremst om at de syntes han var snill, men minst like mye om at han ble oppfattet som effektiv og sterk, en tøffing som var i stand til å forsvare makta si, sier han.


Vold mener at en av de tingene som ga Chávez legendestatus er at nesten alle tidligere forsøk på å få til en politikk for omfordeling av verdier på kontinentet har blitt stoppet av kupp, intervensjon eller andre udemokratiske tiltak.


- Chávez trosset også naturloven om regjeringsslitasje: I valget i 2012 fikk han 55 prosent av stemmene. Det var ett prosentpoeng mindre enn i 1998, mens antall velgere som støttet ham hadde steget fra 3,6 til 8,2 millioner, og valgdeltakelsen hadde steget fra 63 til 81 prosent, sier han.


Robin Hood eller skurk?


Tilhengernes dyrking av den storkjeftede og fargerike presidenten kan være vanskelig å svelge for et vestlig publikum. For ikke å snakke om mannen selv. Var han en strålende antiimperialist, en fattiges forsvarer, en Robin Hood i vår tid? Eller en bajas, en klovn, en udemokratisk skapdiktator - eller diktator?


Høyresida er ikke i tvil. I Venezuelas fine stuer og privateide medier har «diktatoren» eller «galningen» vært blant de mildeste merkelappene på Chávez.


Norsk høyreside har hengt seg på. Civitas Kristian Tonning Riise ga i januar ut boka «Diktator i forkledning». Boka presenteres som «historien om en kuppmaker som vant folkets tillit, ble valgt til president, og som siden har sementert stadig mer autoritære strukturer i et samfunn mer kaotisk og voldelig enn noensinne».


- Er din bok et svar til Riises bok?


- Nei. Min bok er ikke en argumentsamling, men en fortelling, der jeg prøver å vise det komplekse bildet, både positive og negative sider, sier Vold, som er eneste norske journalist som har intervjuet Chávez.


- Det tok meg ett år å få den intervjuavtalen. Det sto tusen foran meg i den køen.


Intervjuet Vold omsider fikk, er gjengitt i boka som ellers forteller historien om Chávez’ lange maktkamp med stor detaljrikdom og flust med henvisninger og fotnoter.


To av Volds venner, Antonio, som er mot Chávez, og Omaira, som er chávista, er gjennomgangsfigurer i boka med sine syn.


- Det er et grep jeg har tatt for å la vanlige folk komme til orde, sier han.


Legendarisk og omstridt


Også på venstresida i Vesten er Chávez omstridt. Det hefter liksom noe med ham, som mange ikke føler seg helt komfortabel med.


- Som mange andre på venstresida var jeg i utgangspunktet skeptisk til Chávez. Det så ikke helt bra ut med en president i uniform, sier Vold.


Han mener også at norske medier i stor grad ukritisk har videreformidlet venezuelanske og amerikanske mediers versjon.


- Privateide medier i Venezuela er tungt eid av landets elite, og har vært en sterk aktør mot Chávez, sier han, og viser til hvordan mediene ble kalt «vårt sterkeste våpen» av en av kupplederne under kuppet mot Chávez i 2002.


Nysgjerrighet fikk Vold til å dra til Venezuela i 2002. Som de fleste utlendinger kom han først i kontakt med de mer velstående venezuelanerne. Etter hvert ble han mer og mer begeistret for Chávez’ prosjekt, og har markert seg som en av de varmeste forsvarerne av det i Norge.


- Du sto på venstresida i utgangspunktet?


- Jo da, men det som fikk meg til å reagere var først og fremst det at jeg har vokst opp i et så egalitært samfunn som det norske. Å da komme til et land der de rike dro hver helg med fly til Florida for å handle luksusvarer, mens fattigfolk slet med å skaffe mat på bordet, var en sterk opplevelse. Det skjerpet interessen for dem som faktisk ønsket å snu dette bildet.


- Er du enig i noe av kritikken mot Chávez’ prosjekt?


- Å ja da. Mye er feilslått, sier han, og ramser opp: problemene med å bekjempe vold og kriminalitet, korrupsjon, valgløfter og prosjekter som ikke ble gjennomført, manglende kapasitet i statsapparatet, ekstrem avhengighet av personen Chávez.


Til tross for sin dype fascinasjon av Venezuela har også Vold fått føle de dårlige sidene og volden i landet på kroppen. Boka starter med at han får et balltre i hodet.


Forskjøvet mot venstre


Eirik Vold tror en av grunnene til at Chávez er så forhatt på høyresida er at han viste at det gikk an å bruke verdiene i et samfunn til flertallets beste, uten å ende i diktatur.


- Det er sjølsagt lettere for høyresida å svartmale venstresida når diktaturer er de eneste eksempler på sosialisme. I stedet for å se fakta - at både høyre- og venstreregjeringer kan være enten demokratiske eller diktatoriske -har norsk høyreside valgt å bruke samme logikk som høyresida i Latin-Amerika og stemple alt til venstre som diktatur.


Volds analyse er at Venezuela under Chávez faktisk ble mer demokratisk, siden den fattige majoriteten i landet gikk fra å være politisk, økonomisk og sosialt marginalisert til å ta sin plass som samfunnsborgere og velgere.


Da Chávez døde sa mange latinamerikaforskere at denne endringen ville bli vanskelig å skru tilbake. Vold er enig.


- Noe av det mest interessante med Chávez er hvor dramatisk han klarte å forskyve hele det politiske landskapet til venstre. Han snudde begrepet sosialisme fra tabuord til noe positivt. Han brukte effektiv retorikk og gjennomførte populære reformer, som han festet merkelappen sosialisme på. Så kan man jo diskutere om dette er sosialisme, eller sosialdemokrati.


- Det er nok mer en reformprosess enn en revolusjon, men uansett et radikalt brudd med det bestående, og et klart brudd med nyliberalismen.


Mens Evo Morales i Bolivia ble kjempet fram til presidentjobben av en brei og erfaren bevegelse, var mangelen på sterke grunnplansbevegelser en svakhet i Venezuela da Chávez kom til makten.


- Bevegelsen rundt ham gikk fra å være splittet og maktesløs til å bli Latin-Amerikas største sosialistparti. De sosiale bevegelsene, kvinnebevegelsen, hele sivilsamfunnet har fått rom til å vokse og styrket seg kraftig de 14 årene han satt ved makta.


I et Venezuela uten Chávez mener Vold at mye vil avgjøres av om bevegelsene har styrket seg nok til å stå imot presset fra USA og Venezuelas elite.


- Et prosjekt som vil bruke verdens største oljeressurser til det motsatte av det Washington ønsker, har sterke fiender. Ingen kan fylle Chávez sko, men han har lagt et godt grunnlag.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.53