Lørdag 7. september 2013 Kultur og medier

Ferden mot forsoning

Sorg er en veldig fascinerende prosess, sier forfatter Helga Flatland. Hun avslutter nå trilogien om bygda som mistet tre gutter i krigen i Afghanistan.

- Sorg er en så naturlig del av livet. Jeg er veldig opptatt av å ikke sykeliggjøre det. Det er en sunn prosess som betyr at man har evne til å knytte seg til noen, eventuelt elske.


Helga Flatland har oppsøkt bygda som mistet tre gutter på oppdrag i Afghanistan for tredje og siste gang. Med «Det finnes ingen helhet» avslutter forfatteren trilogien som begynte med den prisbelønte debuten «Bli hvis du kan. Reis hvis du må». I romanene skriver hun i jeg-form om hvordan dødsfallene preger foreldre, naboer og venner.


De tre bøkene representerer henholdsvis katastrofen, konsekvensene og forsoning, ifølge forfatteren selv.


- Alle personene har vært i sorg lenge. Når vi møter dem nå, er de på vei ut av det verste. De føler behov for å erstatte sorgrommet med noe annet og gjør det på mer eller mindre konstruktive måter, sier hun.


«Jeg» som mann på 60


Da Helga Flatland ga ut debutboka si, fikk hun mye oppmerksomhet for å skrive troverdig fra svært ulike personers ståsted. To av fortellerstemmene i trilogien er rundt 60 år gamle menn. Selv var hun 25 år da hun begynte å skrive på den første boka.


- Det var kanskje overdreven selvtillit. Jeg blir ofte spurt om hvordan jeg kan sette meg inn i eldre menns følelsesliv. Jeg skjønte ikke at det ble oppfattet som et ambisiøst prosjekt, sier hun.


Flatland understreker at det ikke har ligget noen konkret research til bunn når det gjelder karaktertrekkene.


- Jeg har en grunnforestilling om at alle er mennesker, og at man er likere enn man tror. Alder og kjønn kommer i tillegg. Jeg skriver med utgangspunkt i meg selv og legger til og trekker fra som forfatter. Julie, som jeg skriver om i den andre boka, er nær meg i alder, men var ikke enklere å skrive om - kanskje tvert imot.


Alene i sorgen


I «Det finnes ingen helhet» ser vi bygda gjennom øynene til tre av karakterene for første gang, i tillegg til Karin, som er en av stemmene i første bok. Rammefortellingen sentreres rundt Ragnhild, som er bygdas lege.


- Ragnhild har en unik posisjon fordi hun kommer tett på alle familiene. Møtet mellom pasient og lege er interessant fordi rollene er så gitt. Pasienten er svak, mens legen sitter på svarene. Men det viser seg at Ragnhild trenger pasientene like mye som de trenger henne, sier Flatland.


Ragnhild er fagpersonen som møter bølgen av fortvilelse når guttene dør. Til tross for at bygda har gått gjennom et felles traume, er det påfallende hvor alene innbyggerne later til å stå i sorgen.


- Den individuelle opplevelsen av sorg er ensom. Ingen andre kan forstå, ingen andre kan hjelpe, fordi ingen andre vet akkurat hvordan det er, selv om de har opplevd det samme. Det hjelper ikke hvor mange gryter naboen kommer innom med, det oppleves som ensomt uansett.


Flatland synes sorg er en fascinerende prosess. Så har hun også fordypet seg i bearbeidingen av et traume gjennom tre romaner.


- Sorg er en veldig stor del av livet, rett og slett. Men denne romanen handler også om hvordan man kan ikke være i konstant sorg. Selv om mye er alvorlig og dystert, er det også glimt av humor og håp og tanker om at det kan bli bedre.


På flukt


Et motiv som går igjen i romanen er en artikkel med bilde av de tre guttene som spør «Var det verdt det?». Spørsmålet viser til Norges innsats i Afghanistan - en fjern problemstilling for flere av karakterene.


- For foreldrene spiller det ingen rolle at det var der guttene døde. Ragnhild reflekterer over det, at det er ikke en komplisert sorg fordi de døde i krig. Selvmordet til en annen jente i bygda var kanskje vanskeligere å takle. Og Karin og Hallvard er mer opptatt av at sønnen rømte fra dem, enn hva han rømte til.


I romanen får vi gjennom et tilbakeblikk se hvordan avgjørelsen om å dra til Afghanistan ble tatt. Å verve seg er en flukt for de tre kompisene - fra en kjedelig bygd, et vanskelig forhold eller tyngende ansvar for familiegården.


- Felles for dem er at det ikke handler om ideologi, men om eventyrlyst og utferdstrang. Politikken reflekterer de knapt over, sier hun.


Eventyr i Afghanistan


Flatland tror de har det til felles med mange av dem som har tjenestegjort i landet. Hun påpeker at ungdom fra Bygde-Norge er overrepresentert i styrkene i Afghanistan.


- I researchen min fikk jeg bekreftet at mange er ute etter et eventyr etter militæret. Guttene snakker om å dra til Afghanistan som en mulighet på linje med å dra et år på backpacking. De reflekterer ikke over hva det faktisk innebærer at Norge er i krig.


- Hva forteller det om dem?


- At de er relativt vanlige gutter. Jeg mener ikke at det er en gal motivasjon, eller fordummende, men jeg var nysgjerrig på hva det var som fikk dem til å dra. Det er interessant at de hadde helt andre tilnærminger enn politikk.


Forfatteren var opptatt av at guttenes historie ikke skulle framstå som noen kritikk.


- Jeg har ganske sterke meninger om Norges deltakelse i Afghanistan, men vil ikke farge bøkene med mitt syn.


Ingen helter


I romanen møter vi også en person Flatland ofte har glemt - den fjerde kompisen Bjørn, som var den eneste som kom hjem fra Afghanistan i live.


- Bjørn opplever at han ikke teller, og blir samtidig stilt til ansvar for det de andre tre gjorde. Han er rasende for at de blir framstilt som helter. Han vet hvor lett avgjørelsen om å reise falt. De dro fra noe, ikke til noe.


Forfatteren tror mottakelsen av bøkene tyder på at hun har truffet noe allment.


- Jeg skriver om vanlige mennesker, det er ikke noe spesielt med dem. Og alle har vært gjennom noe av det samme som de går gjennom.


Flatland forteller at familiedynamikk og relasjoner er en utømmelig kilde for henne. Nå er hun godt i gang med nye prosjekter.


- Med de tre overordnete temaene, er dette en naturlig avslutning. Alt er ikke oppklart, men jeg er ferdig med å fortelle.

Artikkelen er oppdatert: 31. oktober 2013 kl. 16.32