Fredag 13. september 2013 Utenriks

Avtalen som ikke ga noe

MOT VEGGEN: - Israel og Norge gikk bak USAs rygg da de jobbet fram Oslo-avtalen, sier professor Hilde Henriksen Waage. For palestinerne ble avtalen en katastrofe.

Bill Clinton strålte i Rosehagen utenfor Det hvite hus da PLO-leder Yassir Arafat og Israels statsminister Yitzhak Rabin skrev under Oslo-avtalen for nøyaktig 20 år siden. Fotoapparater klikket og blitser lynte da Arafat og Rabin beseglet avtalen ved å ta hverandre i hendene.


- Seremonien i Washington var et plaster på såret for USA, for å blidgjøre dem fordi de var blitt holdt utenfor Oslo-forhandlingene av Israel og Norge, sier professor og Midtøstenforsker Hilde Henriksen Waage.


Hun peker på at det var veldig spesielt at Norge og Israel, som begge er nære allierte av USA, bevisst hadde valgt å holde forhandlingene gjennom den såkalte Oslo-kanalen hemmelig for USA.


- Det var Israel som forlangte dette hemmeligholdet. Jeg tenker at de bevisst valgte å holde USA utenfor fordi Norge var en svakere tilrettelegger for forhandlinger enn USA. Israel oppnådde mer på denne måten: Norge gjør som Israel vil, PLO var svakt, og Israel fikk det som de ville.


Oslo-avtalen


Oslo-avtalen var første gang Israel anerkjente PLO som en representant for det palestinske folket. Palestinernes nasjonalkongress (PNC) hadde anerkjent Israels rett til å eksistere og tatt avstand fra terrorisme da de utropte den palestinske staten innenfor 1967-grensene i 1988.


Oslo-1-avtalen fra 1993 ble fulgt opp av Oslo-2-avtalen i 1995. Ingen av avtalene ga løfter om en palestinsk stat. Men 133 av FNs 193 medlemsland hadde anerkjent Palestina som egen stat da FNs generalforsamling i 2012 innvilget Palestina en oppgradering til status som «observatørstat uten medlemskap».


Palestinerne fikk lite


Oslo-avtalen ble hyllet som en historisk fredsavtale mellom palestinere og israelere. For det okkuperte palestinske folket var det likevel lite å hente.


Tanken bak avtalen var at Israel gradvis skulle levere fra seg de palestinske områdene de hadde okkupert fra 1967.


20 år etterpå er likevel palestinerne like okkupert. Israel trakk seg riktignok ut av Gaza i 2005, men de holder fortsatt kyststripa i et jerngrep og nekter gazaboerne fri ferdsel både over land og sjø.


Truslene om annektering av C-områdene dukker stadig opp, og antall israelere på Vestbredden øker raskere enn antall israelere i Israel. Store områder på Vestbredden er annektert til israelske veier, Muren, bosettinger og andre områder som kun Israel disponerer. Veisperringer, sjekkpunkter og terminaler hindrer palestinernes frie ferdsel og deler Vestbredden i småbiter.


Steg for steg


Osloavtalen åpnet for dannelsen av en palestinsk selvstyremyndighet, PA, som skulle ha ansvar for administrering av A-områdene. Avtalen la også opp til at Israel skulle trekke seg helt ut av Gaza. Det var tenkt at palestinerne gradvis skulle ta over større deler av de palestinske områdene.


De vanskeligste stridsspørsmålene, som spørsmålet om Jerusalem, de palestinske flyktningenes rett til tilbakevending, bosettingene, de palestinske fangenes skjebne, sikkerhetsspørsmål og fastsetting av grenser ble utsatt til seinere forhandlinger. De har aldri kommet.


Svekket PLO


I en ny dokumentar produsert av AlJazeera framgår det at Yassir Arafat selv tok initiativ overfor Norge for å få hjelp til å forhandle med Israel, som han oppfattet at Norge hadde tette bånd til.


Det var imidlertid først etter at palestinerne var blitt kraftig svekket at Israel var interessert i å snakke om en avtale. PLO ble først alvorlig svekket da de ble kastet ut av Libanon under Israels invasjon i 1982. Da det ble oppfattet som om palestinerne støttet Saddam Hussein under Iraks innmarsj i Kuwait i 1990 mistet de økonomisk støtte fra en rekke Golf-stater.


- Palestinerne ble svært svekket. Ærlig talt så tror jeg at det var en av grunnene til at Israel var mer interessert i å diskutere med dem etter Golfkrigen enn før, sier den norske diplomaten Hans Wilhelm Longva, som var tungt inne i Oslo-prosessen, til AlJazeera.


Israel nektet plent å gå med på at spørsmålet om bosettinger skulle være med i Oslo-avtalen. Hilde Henriksen Waage sier til al Jazeera at israelerne ble kraftig irritert over den palestinske forhandleren Haidar Abdel-Shafi, som stadig tok opp bosettingsspørsmålet.


- Han sa: «Hvordan kan vi få tilbake Palestina hvis det er bosettinger overalt», sier hun.


Da Oslo-avtalen ble underskrevet i 1993 bodde det 112.000 israelere på Vestbredden, knappe 5000 på Gazastripa og rundt 153.000 i Øst-Jerusalem, totalt 270.000.


I dag bor det rundt 200.000 israelere i Øst-Jerusalem og rundt 330.000 på Vestbredden.


Feilspor


- Vi skulle aldri ha signert, sier den sentrale palestinske politikeren Hanan Ashrawi til Le Monde diplomatique.


- Oslo-avtalen endte dessverre som en svært mangelfull avtale. Den utnyttet den svake stillingen til et okkupert folk og lot okkupanten slippe å stille garantier. De kjøpte seg tid. Selv om avtalen kunne ha ledet til en palestinsk stat, var den mer tilbøyelig til å lede til en katastrofe, mener Ashrawi.

Artikkelen er oppdatert: 31. oktober 2013 kl. 16.33