Lørdag 20. august 2005 Innenriks

Ærlig talt

Sara Johnsen har sluttet å la følelsene løpe av gårde med henne. Da skriver hun heller en bok.Sara Johnsen har sluttet å la følelsene løpe av gårde med henne. Da skriver hun heller en bok.

SARA JOHNSENAlder:35 år Stilling:Regissør og forfatter Aktuell med: Kan vinne nordisk Amanda for beste regidebutÆrlighet, skyld og skam, tilgivelse, hvordan leve et anstendig liv, forskjellen på rett og galt er temaer regissør Sara Johnsen er opptatt av. Vi så for oss en dyp, alvorlig dame. Men hun som sitter foran oss smiler lurt og snakker rett fram, ofte med en småironisk «lille lørdag-aktig» tullestemme. Kanskje temaene hun tar opp, er så alvorlige at hun må skape litt distanse?– Ja, distanse er nødvendig. – Det blir lettere å være ærlig med distanse. Da kan du lettere være åpen rundt det å lete etter hvem man er, og hvordan man opplever verden. Her kan språket være til hjelp, sier Sara, som har skrevet både bok og filmmanus. I tillegg er hun regissør. Fredag kan hun vinne nordisk Amanda for beste regidebut for filmen «Vinterkyss», men hun reiser ikke til Haugesund. Den lille damen som sitter foran oss er nemlig høygravid. Barnet kan komme når som helst, og det er viktigere å ta imot dét enn Amandaen, tross alt.«Vinterkyss» har gått sin seiersgang på flere festivaler, og gikk hele fem måneder på kino i Oslo. Nå er den kommet på DVD. Sara har fått skryt for å lage en vakker film om skyld og tilgivelse. Hun er svært opptatt av skyld og skam. – Skam er spriket mellom det du moralsk sett vil forsvare, og det du emosjonelt ønsker deg. Forskjellen på skyld og skam, er at skyld kan defineres. Den kan du snakke med andre om. Skamfølelsen er individuell, og derfor ensom. En del av det å være ærlig er å akseptere at vi av og til føler skam, mener hun.– Du må se på det som en kraft utenfor deg selv. Du må erkjenne at du ikke er herre over det, og prøve å bruke det konstruktivt. Per Haddal i Aftenposten skrev i sin anmeldelse at Sara Johnsen «skjærer unna hysteri og sentimentalitet samt overbelastet symbolbruk». For Sara er nettopp dét viktig. Hun ser opp til dem som klarer å lage ærlig film. Den amerikanske indie-filmen «Mysterious Skin», som nylig hadde en kort visitt på norske kinoer, sitter fortsatt i hos henne. – Den fikk meg til å rødme over egen udugelighet, men først og fremst ble jeg utrolig glad for at det lages så bra film. Mysterious skin handler om to gutter som hver for seg blir utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, og hvordan det får konsekvenser for livene deres.– Den er rystende. Ikke bare på grunn av tema. Men fordi den er så ærlig. Den handler om ting vi ikke vil høre om. «There´s definitely no logic to human behaviour», synger artisten Bjørk. Sara Johnsen er enig. Hun synes det er interessant hvordan folk lar seg styre av følelser.– Å være følelsesstyrt er en sånn interessant og felles ting. Selv om samfunnet er blitt mer åpent, så er det fortsatt like vanskelig for folk å takle følelser nå som før: raseri, sjalusi, misunnelse, begjær, forelskelse, redsel. Min erfaring er at det ikke er noen forskjell på om man er professor eller snekker. I forhold til følelsene er vi alle like forsvarsløse. – Er du følsom selv?– Ja, jeg er veldig følsom. Huff! – Jeg har brukt følelsene altfor mye til å helliggjøre handlinger. Det har vært litt mye sånn: Jeg måtte gjøre det fordi det føltes riktig, men så er det ikke alltid rett likevel. Det tok litt tid før jeg fant ut av det. Sara tror de som kjenner henne vet hvor følelsesstyrt og engstelig hun kan være. – Jeg har veldig lett for å se for meg at de grusomste ting skal skje. – Henger det sammen med fantasi?– Ja, det tror jeg. Hodet blir veldig slitent av å jobbe kreativt. Du åpner opp en dør, for å få ideer, men så kommer det så mye annet inn, også vil du bare lukke den.Sara holder i en imaginær «dørklinke» og drar til, men det er så mye «gjennomtrekk» at det går ikke. – Nok nå! Der var tullestemmen igjen.Vi har fått høre at hun er en ordentlig guttejente. Tøff i trynet, ambisiøs, slenger med leppa og sparker fotball på Hedda Gambler, bedriftsidrettslaget til Cappelen. Hun følger med på seriekampene, men i motsetning til de fleste andre fotballfrelste har hun ikke ett favorittlag.– Men jeg er såpass barnslig at jeg synes det er kjempefælt at det går så dårlig med Rosenborg. – Så du er ikke skadefro, når de blir slått av mindre lag?– Nei, jeg synes det er helt forferdelig.Sara har to livlige brungrønne øyne som ofte blir blanke. Hun blir fort rørt. Sånn skal det være, synes hun. Fotball skal berøre, akkurat som film skal berøre.Fotballaget på hjemplassen til Sara heter Nes i Ådalen IF. Ikke så rart, kanskje, at Sara ikke har ett lag hun heier på i serien. Ådalen ligger langt inne i Buskerud, og er et deilig sted foreldrene flyttet til, fordi de ville ha mange barn og hest, og bo på landet, uten at de er spesielt hippie av den grunn, forteller Sara. Hun har fem søsken, to søstre og tre brødre, og en barndom full av aktiviteter: fotball, ski, skøyter, ridning og så videre. – Begge foreldrene mine er leger. Vi var innflyttere. Det var litt sånn oss mot resten av verden. Mamma er fra England, og det var mange ting ved den norske kulturen hun ikke forsto. For eksempel skjønte hun aldri det der med bunader. Hun syntes samedrakten var så fin. Derfor kjøpte hun den til seg selv, og kledde oss opp i sameluer. Faren min var streng sosialist. Den type lege. Veldig lite for privatisering av helsevesenet, for å si det sånn.Sara forteller at hun fortsatt har et veldig godt forhold til alle søsknene sine. En bror bor i Sverige. Lillesøster er i Valdres. Ellers er alle i Oslo. – Vi snakker sammen hver dag. Det er litt sånn: Vi er søsken, altså er vi. Jeg trenger søsknene mine. De kan gi meg korreks uten at jeg blir altfor såret. Jeg er en veldig familieorientert person – motsatt av de fleste jeg kjenner. Det vanlige er å distansere seg fra familien, og velge sine egne venner og sitt eget liv. Jeg trenger å være nær familien min for å leve det livet jeg vil leve. – Hender det at folk blir misunnelige på deg for det?– Nei, de fleste synes jeg er heldig.Da Sara var 16 år reiste hele familien til Botswana, fordi foreldrene fikk jobb som hjelpearbeidere. Det var midt på 80-tallet, og Sara digga The Cure, hadde svarte klær og hull i buksa. – Det funka ikke. Jeg så jo ut som en dust. De lo av meg, en hvit person med hullete klær. Sara måtte bytte ut de svarte klærne med farger, og la seg smelte inn i den blendende naturen. Det hun husker best er alle dyrene. – Det var masse dyr. Ikke bare løver og leoparder og sånn, men bikkjer og esler overalt.– Vi var der bare i ett og et halvt år, men det føles som om det var 7 – 8 år. Alt måtte oppleves på nytt. Det er litt sånn med barndommen også. Verden må hele tiden forstås på ny. Da går tiden saktere.Barndom. Vi er inne på nok et tema Sara er veldig opptatt av. Johan Borgen skal ha sagt at når du er elleve, har du opplevd to tredeler av livet. Sara føler det sånn. Det er ikke tilfeldig at barna i debutboka hennes «Han vet om noe hun kan prøve» er elleve år. Den handler om en barndom som er så sår at den setter spor, akkurat som i «Mysterious Skin.»– Fram til jeg var elleve, opplevde jeg det meste. Jeg hadde allerede vært kjempeforelska, kjempesveket og kjempeslem. Resten av livet har bare vært variasjoner over de grunnfølelsene.Sara synes livet fra hun var 11 til hun ble 20, var mest kjedelig og uinteressant.– Jeg opplevde at barndommen tok stor plass. Ungdomstiden var ikke så veldig interessant. Jeg drev ikke med utagerende festing, for å si det sånn.– Var du litt nerd, rett og slett?– Nei, vi bare syntes at alt var så teit. Vi kjøpte ikke så mye av det som ble tilbudt. Løssalgspresse var teit. TV var teit. Vi ville ikke være russ.Når Sara sier vi, snakker hun om en liten venninneklikk, som holdt sammen på videregående og begynnelsen av studietiden.– Vi definerte oss selv utfra det vi ikke var. Jeg er mye mer åpen nå, og mye mer usikker på hva som gjelder og ikke gjelder.Hun har en datter på elleve.– Hvordan er det å være mor og usikker?– Det er OK. Barn trenger ikke å få definisjoner på alt. Jeg husker at faren min sa: «Dagen og natten er helt forskjellig.» Det er så sant. Om natten kan du ligge og ha angst, men den er ikke der på samme måte når du sitter og drikker kaffe om morgenen. – På en måte trodde jeg at jeg skulle forstå mer når jeg ble voksen. Jeg trodde at voksne hadde noen nøkler, at de visste noe, men jeg skjønner nå at det ikke stemmer. Det kan man godt ymte frampå om, allerede når barna er små, ler Sara. Så blir hun alvorlig igjen.– Den største frykten kommer alltid til å være der. Den kan ikke tas bort.– Er du en religiøs person?– Ingen kommentar, kommer det kontant. Hun snurper munnen sammen, også ler hun.– Vil du ikke snakke om religion? Hodet går fra side til side og krøllene rister.– Politikk, da?– Ja, det kan jeg godt snakke om.Hvis Sara skulle gått til valg hadde det vært på følgende tre politiske saker: Sosial utjevning, legalisering av narkotika og ren Oslofjord. Hun blir forbanna over alle skattelettene som er gitt under denne regjeringen, og mener at en bedre utjevningspolitikk også er god integreringspolitikk.– Å gi innvandrere skikkelige økonomiske muligheter, et sted å bo og tilbud om arbeid, slik at de har muligheten til å klare seg selv, er mye viktigere enn kultur og tro.Selv om Sara har hatt ansvar for barn mens hun har tatt lange studier i litteraturvitenskap, medievitenskap – og til slutt den krevende filmskolen på Lillehammer, vil hun ikke være med på at hun selv har hatt det trangt, – Jeg har aldri, absolutt aldri vært fattig. Jeg har levd på kjærestene mine, uten snev av dårlig samvittighet. Når man kommer fra mitt sosiale sjikt, klarer man seg. Men for dem som ikke har det i bånn, er det et helvete! Sara gløder når hun snakker om folk som faller utafor. Hun går over på punkt to.– Jeg mener vi skulle legalisert bruk av narkotika, og avkriminalisert de stakkars menneskene. Mange finner en identitet i narkotikaen, og det forsterker misbruket. Hvis man bare kunne definert det som en sykdom, som man gikk på apoteket for å få medisin mot, tror jeg rekrutteringen til miljøet ville blitt mindre.– Mitt tredje politiske standpunkt er at jeg skulle ønske Oslofjorden var deilig å bade i. Jeg ønsker meg rene hvite strender. Jeg elsker å bade!– Også ønsker jeg meg flere fotballøkker. Få med det!«Sara bærer på mange historier», har samboer Pål Sletaune fortalt oss. For tiden jobber hun med et nytt spillefilmmanus. Hun har også en idé til en ny bok; «en kjærlighetshistorie med mørke innslag». Familiehistoriene gir henne mye inspirasjon. Farfar het Gordon Johnsen, og var en av to stiftere av Modum Bads nervesanatorium, en markant kristen psykiater og sjelesørger. Mormor var en jødisk jente, som forelsket seg i en tysk arier, i Tyskland. Hun måtte kle seg ut i herreklær for å møte han i smug. Til slutt rømte de til England for å leve ut sin kjærlighet.– Det er så mange historier som oppstår når en familie flytter fra et land til et annet. Jeg gleder meg til de som flykter hit, begynner å fortelle sine historier, sier Sara. Hun har store forventninger til Hisham Zaman, som gjorde rent bord under kortfilmfestivalen i Grimstad i sommer for flyktningedramaet «Bawke». For Sara er historiene fristeder. Det er derfor hun elsker å lese bøker.– Ting du ikke kan snakke om, kan du lese om i bøker. Det er fristeder for fantasien, og ingen kan ta deg i det. Du leser jo bare en bok. Da jeg var liten syntes jeg bibliotekarer var de mest spennende menneskene i verden. Jeg trodde de kjente til livets hemmeligheter – den man kan finne i bøkene.@sitat:«Jeg har levd på kjærestene mine, uten snev av dårlig samvittighet. Når man kommer fra mitt sosiale sjikt, klarer man seg»@

SARA JOHNSENAlder:35 år Stilling:Regissør og forfatter Aktuell med: Kan vinne nordisk Amanda for beste regidebutÆrlighet, skyld og skam, tilgivelse, hvordan leve et anstendig liv, forskjellen på rett og galt er temaer regissør Sara Johnsen er opptatt av. Vi så for oss en dyp, alvorlig dame. Men hun som sitter foran oss smiler lurt og snakker rett fram, ofte med en småironisk «lille lørdag-aktig» tullestemme. Kanskje temaene hun tar opp, er så alvorlige at hun må skape litt distanse?– Ja, distanse er nødvendig. – Det blir lettere å være ærlig med distanse. Da kan du lettere være åpen rundt det å lete etter hvem man er, og hvordan man opplever verden. Her kan språket være til hjelp, sier Sara, som har skrevet både bok og filmmanus. I tillegg er hun regissør. Fredag kan hun vinne nordisk Amanda for beste regidebut for filmen «Vinterkyss», men hun reiser ikke til Haugesund. Den lille damen som sitter foran oss er nemlig høygravid. Barnet kan komme når som helst, og det er viktigere å ta imot dét enn Amandaen, tross alt.«Vinterkyss» har gått sin seiersgang på flere festivaler, og gikk hele fem måneder på kino i Oslo. Nå er den kommet på DVD. Sara har fått skryt for å lage en vakker film om skyld og tilgivelse. Hun er svært opptatt av skyld og skam. – Skam er spriket mellom det du moralsk sett vil forsvare, og det du emosjonelt ønsker deg. Forskjellen på skyld og skam, er at skyld kan defineres. Den kan du snakke med andre om. Skamfølelsen er individuell, og derfor ensom. En del av det å være ærlig er å akseptere at vi av og til føler skam, mener hun.– Du må se på det som en kraft utenfor deg selv. Du må erkjenne at du ikke er herre over det, og prøve å bruke det konstruktivt. Per Haddal i Aftenposten skrev i sin anmeldelse at Sara Johnsen «skjærer unna hysteri og sentimentalitet samt overbelastet symbolbruk». For Sara er nettopp dét viktig. Hun ser opp til dem som klarer å lage ærlig film. Den amerikanske indie-filmen «Mysterious Skin», som nylig hadde en kort visitt på norske kinoer, sitter fortsatt i hos henne. – Den fikk meg til å rødme over egen udugelighet, men først og fremst ble jeg utrolig glad for at det lages så bra film. Mysterious skin handler om to gutter som hver for seg blir utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, og hvordan det får konsekvenser for livene deres.– Den er rystende. Ikke bare på grunn av tema. Men fordi den er så ærlig. Den handler om ting vi ikke vil høre om. «There´s definitely no logic to human behaviour», synger artisten Bjørk. Sara Johnsen er enig. Hun synes det er interessant hvordan folk lar seg styre av følelser.– Å være følelsesstyrt er en sånn interessant og felles ting. Selv om samfunnet er blitt mer åpent, så er det fortsatt like vanskelig for folk å takle følelser nå som før: raseri, sjalusi, misunnelse, begjær, forelskelse, redsel. Min erfaring er at det ikke er noen forskjell på om man er professor eller snekker. I forhold til følelsene er vi alle like forsvarsløse.
– Er du følsom selv?– Ja, jeg er
veldig følsom. Huff! – Jeg har brukt følelsene altfor mye til å helliggjøre handlinger. Det har vært litt mye sånn: Jeg måtte gjøre det fordi det
føltes riktig, men så er det ikke alltid rett likevel. Det tok litt tid før jeg fant ut av det. Sara tror de som kjenner henne vet hvor følelsesstyrt og engstelig hun kan være. – Jeg har veldig lett for å se for meg at de grusomste ting skal skje.
– Henger det sammen med fantasi?– Ja, det tror jeg. Hodet blir veldig slitent av å jobbe kreativt. Du åpner opp en dør, for å få ideer, men så kommer det så mye annet inn, også vil du bare lukke den.Sara holder i en imaginær «dørklinke» og drar til, men det er så mye «gjennomtrekk» at det går ikke. – Nok nå! Der var tullestemmen igjen.Vi har fått høre at hun er en ordentlig guttejente. Tøff i trynet, ambisiøs, slenger med leppa og sparker fotball på
Hedda Gambler, bedriftsidrettslaget til Cappelen. Hun følger med på seriekampene, men i motsetning til de fleste andre fotballfrelste har hun ikke
ett favorittlag.– Men jeg er såpass barnslig at jeg synes det er
kjempefælt at det går så dårlig med Rosenborg.
– Så du er ikke skadefro, når de blir slått av mindre lag?– Nei, jeg synes det er helt forferdelig.Sara har to livlige brungrønne øyne som ofte blir blanke. Hun blir fort rørt. Sånn skal det være, synes hun. Fotball skal berøre, akkurat som film skal berøre.Fotballaget på hjemplassen til Sara heter Nes i Ådalen IF. Ikke så rart, kanskje, at Sara ikke har ett lag hun heier på i serien. Ådalen ligger langt inne i Buskerud, og er et deilig sted foreldrene flyttet til, fordi de ville ha mange barn og hest, og bo på landet, uten at de er spesielt hippie av den grunn, forteller Sara. Hun har fem søsken, to søstre og tre brødre, og en barndom full av aktiviteter: fotball, ski, skøyter, ridning og så videre. – Begge foreldrene mine er leger. Vi var innflyttere. Det var litt sånn oss mot resten av verden. Mamma er fra England, og det var mange ting ved den norske kulturen hun ikke forsto. For eksempel skjønte hun aldri det der med bunader. Hun syntes samedrakten var så fin. Derfor kjøpte hun den til seg selv, og kledde oss opp i sameluer. Faren min var streng sosialist.
Den type lege. Veldig lite for privatisering av helsevesenet, for å si det sånn.Sara forteller at hun fortsatt har et veldig godt forhold til alle søsknene sine. En bror bor i Sverige. Lillesøster er i Valdres. Ellers er alle i Oslo. – Vi snakker sammen hver dag. Det er litt sånn: Vi er søsken, altså er vi. Jeg trenger søsknene mine. De kan gi meg korreks uten at jeg blir altfor såret. Jeg er en veldig familieorientert person – motsatt av de fleste jeg kjenner. Det vanlige er å distansere seg fra familien, og velge sine egne venner og sitt eget liv.
Jeg trenger å være nær familien min for å leve det livet jeg vil leve.
– Hender det at folk blir misunnelige på deg for det?– Nei, de fleste synes jeg er heldig.Da Sara var 16 år reiste hele familien til Botswana, fordi foreldrene fikk jobb som hjelpearbeidere. Det var midt på 80-tallet, og Sara digga The Cure, hadde svarte klær og hull i buksa. – Det funka ikke. Jeg så jo ut som en dust. De lo av meg, en hvit person med hullete klær. Sara måtte bytte ut de svarte klærne med farger, og la seg smelte inn i den blendende naturen. Det hun husker best er alle dyrene. – Det var masse dyr. Ikke bare løver og leoparder og sånn, men bikkjer og esler
overalt.– Vi var der bare i ett og et halvt år, men det føles som om det var 7 – 8 år. Alt måtte oppleves på nytt. Det er litt sånn med barndommen også. Verden må hele tiden forstås på ny. Da går tiden saktere.Barndom. Vi er inne på nok et tema Sara er veldig opptatt av. Johan Borgen skal ha sagt at når du er elleve, har du opplevd to tredeler av livet. Sara føler det sånn. Det er ikke tilfeldig at barna i debutboka hennes «Han vet om noe hun kan prøve» er elleve år. Den handler om en barndom som er så sår at den setter spor, akkurat som i «Mysterious Skin.»– Fram til jeg var elleve, opplevde jeg det meste. Jeg hadde allerede vært kjempeforelska, kjempesveket og kjempeslem. Resten av livet har bare vært variasjoner over de grunnfølelsene.Sara synes livet fra hun var 11 til hun ble 20, var mest kjedelig og uinteressant.– Jeg opplevde at barndommen tok stor plass. Ungdomstiden var ikke så veldig interessant. Jeg drev ikke med utagerende festing, for å si det sånn.
– Var du litt nerd, rett og slett?– Nei, vi bare syntes at alt var så teit. Vi kjøpte ikke så mye av det som ble tilbudt. Løssalgspresse var teit. TV var teit. Vi ville ikke være russ.Når Sara sier vi, snakker hun om en liten venninneklikk, som holdt sammen på videregående og begynnelsen av studietiden.– Vi definerte oss selv utfra det vi
ikke var. Jeg er mye mer åpen nå, og mye mer usikker på hva som gjelder og ikke gjelder.Hun har en datter på elleve.
– Hvordan er det å være mor og usikker?– Det er OK. Barn trenger ikke å få definisjoner på alt. Jeg husker at faren min sa: «Dagen og natten er helt forskjellig.» Det er så sant. Om natten kan du ligge og ha angst, men den er ikke der på samme måte når du sitter og drikker kaffe om morgenen. – På en måte trodde jeg at jeg skulle forstå mer når jeg ble voksen. Jeg trodde at voksne hadde noen nøkler, at de visste noe, men jeg skjønner nå at det ikke stemmer. Det kan man godt ymte frampå om, allerede når barna er små, ler Sara. Så blir hun alvorlig igjen.– Den største frykten kommer alltid til å være der. Den kan ikke tas bort.
– Er du en religiøs person?– Ingen kommentar, kommer det kontant. Hun snurper munnen sammen, også ler hun.
– Vil du ikke snakke om religion? Hodet går fra side til side og krøllene rister.
– Politikk, da?– Ja, det kan jeg godt snakke om.Hvis Sara skulle gått til valg hadde det vært på følgende tre politiske saker: Sosial utjevning, legalisering av narkotika og ren Oslofjord. Hun blir forbanna over alle skattelettene som er gitt under denne regjeringen, og mener at en bedre utjevningspolitikk også er god integreringspolitikk.– Å gi innvandrere skikkelige økonomiske muligheter, et sted å bo og tilbud om arbeid, slik at de har muligheten til å klare seg selv, er mye viktigere enn kultur og tro.Selv om Sara har hatt ansvar for barn mens hun har tatt lange studier i litteraturvitenskap, medievitenskap – og til slutt den krevende filmskolen på Lillehammer, vil hun ikke være med på at hun selv har hatt det trangt, – Jeg har aldri, absolutt aldri vært fattig. Jeg har levd på kjærestene mine, uten snev av dårlig samvittighet. Når man kommer fra mitt sosiale sjikt, klarer man seg. Men for dem som ikke har det i bånn, er det et helvete! Sara gløder når hun snakker om folk som faller utafor. Hun går over på punkt to.– Jeg mener vi skulle legalisert bruk av narkotika, og avkriminalisert de stakkars menneskene. Mange finner en identitet i narkotikaen, og det forsterker misbruket. Hvis man bare kunne definert det som en sykdom, som man gikk på apoteket for å få medisin mot, tror jeg rekrutteringen til miljøet ville blitt mindre.– Mitt tredje politiske standpunkt er at jeg skulle ønske Oslofjorden var deilig å bade i. Jeg ønsker meg rene hvite strender. Jeg elsker å bade!– Også ønsker jeg meg flere fotballøkker. Få med det!«Sara bærer på mange historier», har samboer Pål Sletaune fortalt oss. For tiden jobber hun med et nytt spillefilmmanus. Hun har også en idé til en ny bok; «en kjærlighetshistorie med mørke innslag». Familiehistoriene gir henne mye inspirasjon. Farfar het Gordon Johnsen, og var en av to stiftere av Modum Bads nervesanatorium, en markant kristen psykiater og sjelesørger. Mormor var en jødisk jente, som forelsket seg i en tysk arier, i Tyskland. Hun måtte kle seg ut i herreklær for å møte han i smug. Til slutt rømte de til England for å leve ut sin kjærlighet.– Det er så mange historier som oppstår når en familie flytter fra et land til et annet. Jeg gleder meg til de som flykter hit, begynner å fortelle sine historier, sier Sara. Hun har store forventninger til Hisham Zaman, som gjorde rent bord under kortfilmfestivalen i Grimstad i sommer for flyktningedramaet «Bawke». For Sara er historiene fristeder. Det er derfor hun elsker å lese bøker.– Ting du ikke kan snakke om, kan du lese om i bøker. Det er fristeder for fantasien, og ingen kan ta deg i det. Du leser jo bare en bok. Da jeg var liten syntes jeg bibliotekarer var de mest spennende menneskene i verden. Jeg trodde de kjente til livets hemmeligheter – den man kan finne i bøkene.@sitat:«Jeg har levd på kjærestene mine, uten snev av dårlig samvittighet. Når man kommer fra mitt sosiale sjikt, klarer man seg»@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.25