Mandag 3. januar 2005 Meninger

Reisen mot likestilling

Dette er tiden for å stoppe opp og gå likestillingsprosjektet nærmere etter i sømmene.

Det hender vi får høre at det bare er å vente, at likestillingen er på vei i Norge, det tar bare litt tid. Selv om vi har enkelte «tilbakeskritt» er vi stadig «på vei» mot et felles «mål». 2004 har imidlertid gitt oss få grunner til å ta ferie, året har vist at mål om å skape likestilling ikke er styrende for norsk politikk.

2004 ble tvert i mot svært illevarslende. I regjeringen har likestillingen i praksis hatt vikeplikt. Den statlige likestillingspolitikken har fått lommepenger og blitt sendt på tur til Barne- og familiedepartementet - slik har de sluppet å ha den rekende i finansdepartementet.

«Det faktum at det fortsatt er forskjell på kvinners og menns inntekt, er ikke noe skattesystemet kan ta hensyn til. Om vi skulle legge an et skattesystem basert på kjønn, ville det virke likestillingsfiendtlig ...», forklarte finansminister Per Kristian Foss fra Stortingets talerstol da han forsvarte skattereformen som ga skattelette til lønnsvinnere, og økt skatt til de med lavest lønn i høst. Det handlet om kroner og øre, og da kunne en selvfølgelig ikke ta hensyn til kjønn.

Det føres ingen økonomisk likestillingspolitikk i Norge. Når både heltid og deltid er summert tjener kvinner i Norge 68 prosent av det menn tjener, og slik har det vært i flere år. Pensjonskommisjonen anslo selv at kvinners lønnsandel vil øke til 71 prosent i løpet av 50 år hvis utjevningen fortsetter å gå like sakte. Det var før regjeringen Bondevik II la fram sin skattereform, som betydde et byks bakover tilsvarende 15 års forsinkelse, ifølge Morten Lund fra Senterpartiet.

Og selv grafene over hvor lang tid det vil ta før vi får en lønnsutjevning mellom kvinner og menn i Norge gir et feilaktig bilde. For mens utregningene kan gi en forestilling om at vi i det minste er «på vei» er sannheten heller at dagens økonomiske politikk kan gjøre lønnsgapet større. Setter vi brikkene sammen og ser skattepolitikk, pensjonsreform og kontantstøtte under ett ser vi at dagens politikk både svekker kvinners binding til arbeidsmarkedet og styrker skillene mellom høyt- og lavtlønte. Dette gir grunn til å stoppe opp og gå likestillingsprosjektet nærmere etter i sømmene.

Da Hege Skjeie og Mari Teigen lanserte boka «Menn i mellom» i 2003, viste de hvordan språket bidrar til å mørklegge norsk likestillingsdebatt gjennom bruken av «reisen» som metafor for likestillingen. Skjeie og Teigen pekte på nettopp ideen om at norsk likestillingspolitikk er «på vei». Det er kanskje «langt fram», og vi opplever muligens «tilbakeskritt», men vi har kommet «langt» og vi går mot et mål. Vi oppfører oss altså som om likestilling er en lineær aktivitet i Norge.

Kanskje ikke så rart, med stadige kvinnepolitiske seire og et statsfeministisk prosjekt i front har nok kvinnebevegelsen til tider følt seg som i jevn fart mot et mål. Problemet med det er selvfølgelig at det dekker over. Å tenke på likestilling som en reise der man til slutt vil komme i mål, tildekker reelle motsetninger i likestillingspolitikken, og gir et inntrykk, selv på områder der ulikhetene øker, om at vi egentlig er på vei framover. Så slipper vi å finne ut hvem og hva som står i veien for likestilling i Norge. Eller som Skjeie og Teigen sier det: «Det er sjelden snakk om makt, om over- og underordning, om undertrykking og diskriminering. Likestilling er noe ‘alle’ er for. Det handler mer om grader av entusiasme enn om uttrykt motstand. Likestilling er noe ulike samfunnsområder og samfunnet som helhet er på ‘vei mot’».

Det har skjedd mye viktig i 2004. Vi skal være svært fornøyde med at debatten om kvinnerepresentasjon i mediene endelig kom, noe som blant annet har gitt seg uttrykk i at Klassekampen har satt seg som mål at man skal ha minst 40 prosent kvinnelige kilder i avisa. Det er dessuten svært bra at likestillingsarbeidet i akademia fikk en ny giv og at vi har fått opp en viktig debatt om fedre og permisjon. For å nevne noe.

Men økt andel kvinnelige spaltister må ikke forlede oss til å tro at vi stevner fram. Muligens er det på tide å se på hvordan kvinnebevegelsen har kunnet være så seierrik som den har vært. Uten å ta ære fra noen kan vi oppsummere at en svært viktig side ved feminismens suksess de siste tretti-førti årene har vært at den har spilt på lag med nødvendige endringer i samfunnet.

For feminister anno 2005 er det bare å stadfeste at vi har en regjering som fører en likestillingsuvennlig barne- og familiepolitikk, bygger ned velferdstjenester og fører en svært usosial økonomisk politikk.

Her er det ingenting å hente for de som setter seg ned for å vente. Skal vi ha kjønnsrettferdighet må vi selv legge ut på tur. Et godt feministisk nytt år!

Det hender vi får høre at det bare er å vente, at likestillingen er på vei i Norge, det tar bare litt tid. Selv om vi har enkelte «tilbakeskritt» er vi stadig «på vei» mot et felles «mål». 2004 har imidlertid gitt oss få grunner til å ta ferie, året har vist at mål om å skape likestilling ikke er styrende for norsk politikk.

2004 ble tvert i mot svært illevarslende. I regjeringen har likestillingen i praksis hatt vikeplikt. Den statlige likestillingspolitikken har fått lommepenger og blitt sendt på tur til Barne- og familiedepartementet - slik har de sluppet å ha den rekende i finansdepartementet.

«Det faktum at det fortsatt er forskjell på kvinners og menns inntekt, er ikke noe skattesystemet kan ta hensyn til. Om vi skulle legge an et skattesystem basert på kjønn, ville det virke likestillingsfiendtlig ...», forklarte finansminister Per Kristian Foss fra Stortingets talerstol da han forsvarte skattereformen som ga skattelette til lønnsvinnere, og økt skatt til de med lavest lønn i høst. Det handlet om kroner og øre, og da kunne en selvfølgelig ikke ta hensyn til kjønn.

Det føres ingen økonomisk likestillingspolitikk i Norge. Når både heltid og deltid er summert tjener kvinner i Norge 68 prosent av det menn tjener, og slik har det vært i flere år. Pensjonskommisjonen anslo selv at kvinners lønnsandel vil øke til 71 prosent i løpet av 50 år hvis utjevningen fortsetter å gå like sakte. Det var før regjeringen Bondevik II la fram sin skattereform, som betydde et byks bakover tilsvarende 15 års forsinkelse, ifølge Morten Lund fra Senterpartiet.

Og selv grafene over hvor lang tid det vil ta før vi får en lønnsutjevning mellom kvinner og menn i Norge gir et feilaktig bilde. For mens utregningene kan gi en forestilling om at vi i det minste er «på vei» er sannheten heller at dagens økonomiske politikk kan gjøre lønnsgapet større. Setter vi brikkene sammen og ser skattepolitikk, pensjonsreform og kontantstøtte under ett ser vi at dagens politikk både svekker kvinners binding til arbeidsmarkedet og styrker skillene mellom høyt- og lavtlønte. Dette gir grunn til å stoppe opp og gå likestillingsprosjektet nærmere etter i sømmene.

Da Hege Skjeie og Mari Teigen lanserte boka «Menn i mellom» i 2003, viste de hvordan språket bidrar til å mørklegge norsk likestillingsdebatt gjennom bruken av «reisen» som metafor for likestillingen. Skjeie og Teigen pekte på nettopp ideen om at norsk likestillingspolitikk er «på vei». Det er kanskje «langt fram», og vi opplever muligens «tilbakeskritt», men vi har kommet «langt» og vi går mot et mål. Vi oppfører oss altså som om likestilling er en lineær aktivitet i Norge.

Kanskje ikke så rart, med stadige kvinnepolitiske seire og et statsfeministisk prosjekt i front har nok kvinnebevegelsen til tider følt seg som i jevn fart mot et mål. Problemet med det er selvfølgelig at det dekker over. Å tenke på likestilling som en reise der man til slutt vil komme i mål, tildekker reelle motsetninger i likestillingspolitikken, og gir et inntrykk, selv på områder der ulikhetene øker, om at vi egentlig er på vei framover. Så slipper vi å finne ut hvem og hva som står i veien for likestilling i Norge. Eller som Skjeie og Teigen sier det: «Det er sjelden snakk om makt, om over- og underordning, om undertrykking og diskriminering. Likestilling er noe ‘alle’ er for. Det handler mer om grader av entusiasme enn om uttrykt motstand. Likestilling er noe ulike samfunnsområder og samfunnet som helhet er på ‘vei mot’».

Det har skjedd mye viktig i 2004. Vi skal være svært fornøyde med at debatten om kvinnerepresentasjon i mediene endelig kom, noe som blant annet har gitt seg uttrykk i at Klassekampen har satt seg som mål at man skal ha minst 40 prosent kvinnelige kilder i avisa. Det er dessuten svært bra at likestillingsarbeidet i akademia fikk en ny giv og at vi har fått opp en viktig debatt om fedre og permisjon. For å nevne noe.

Men økt andel kvinnelige spaltister må ikke forlede oss til å tro at vi stevner fram. Muligens er det på tide å se på hvordan kvinnebevegelsen har kunnet være så seierrik som den har vært. Uten å ta ære fra noen kan vi oppsummere at en svært viktig side ved feminismens suksess de siste tretti-førti årene har vært at den har spilt på lag med nødvendige endringer i samfunnet.

For feminister anno 2005 er det bare å stadfeste at vi har en regjering som fører en likestillingsuvennlig barne- og familiepolitikk, bygger ned velferdstjenester og fører en svært usosial økonomisk politikk.

Her er det ingenting å hente for de som setter seg ned for å vente. Skal vi ha kjønnsrettferdighet må vi selv legge ut på tur. Et godt feministisk nytt år!

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.22