Onsdag 11. februar 2004 Kultur og medier

– Hva er hellig?

– Blasfemiparagrafen er problematisk fordi den krenkede part ikke bare får definere hva som er blasfemisk, men også hva som er straffbart, mener medieviter Åke Refsdal Moe.

– Argumentet om at vi må bevare blasfemiparagrafen av respekt for det hellige er vanskelig å svelge i et pluralistisk samfunn. For hva er hellig? Blasfemi er et relativt begrep, fastslår Åke Refsdal Moe, universitetslektor i medievitenskap. Han har hovedfagsoppgave om blasfemi i Norge i det 20. århundre på samvittigheten.

Refsdal Moe er uenig med Finn Jarle Sæle, redaktøren av kristenavisa Norge idag, som i lørdagens Klassekampen argumenterer mot Ytringsfrihetskommisjonen og justisminister Odd Einar Dørums forslag: å oppheve straffelovens paragraf 142, blasfemiparagrafen.

– Hovedargumentet til Sæle, om å bevare en symbolsk paragraf som et vern mot det hellige, bygger på gale premisser. Blasfemiparagrafen beskytter ikke Gud, men de religiøses følelser, sier Refsdal Moe.

Knebling

Fordi det ikke eksisterer noen universell definisjon av blasfemi mener medieviteren at et lovforbud vanskelig kan begrunnes.

– Definisjonsmakten tilhører dermed den religiøse institusjonen. Dette kan være en ortodoks måte å kneble uønsket kritikk på.

– Hvordan?

– Sæle sier for eksempel indirekte at det blasfemiske ligger i formen. Han ønsker saklig religionskritikk, ikke spott. «Intelligent humor» er greit, men han frykter medieindustrien og «desperate humorister». Hvem skal definere hva som er «intelligent» og hva som er «desperat»? Sæle selv? Dette blir lett degradering av ytringer. Det som i noens øyne er vulgær innpakning kan for andre inneholde relevant kritikk. Til syvende og sist blir dette et spørsmål om smak. Smak kan diskuteres, men ikke lovfestes.

Et eksempel: Refsdal Moe har blant annet studert «Ecce Homo»-utstillingen i Rådhusgalleriet i 1999. Den svenske fotokunstneren Elisabeth Olsson provoserte ved å stille ut arbeider med klare referanser til klassiske Kristus-motiver. Olssons fotografier forestilte Jesus omringet av homofile, transvestitter og aidssyke. Kristelig Folkepartis bystyregruppe i Oslo mente utstillingen såret folks religiøse følelser og at utstillingen ikke burde vises i Rådhuset. Debatten raste.

Realistisk sjanger

– Kunstneren selv tok til motmæle mot påstander om at hun framstilte Jesus som homofil. Det Olsson først og fremst ønsket var å peke på et paradoks: Jesus selv omga seg med de utstøtte i samfunnet, mens kirken i stor grad diskriminerer de homofiles rettigheter, sier Refsdal Moe.

Jesus framstilt fotografisk og i moderne omgivelser ble hard kost for enkelte fordi fotografiet er en såpass realistisk sjanger. Det fantes til og med dem som mente Olsson drev med historieforfalskning.

– Fotografiet understreker kroppsliggjøringen av det religiøse, noe som gjerne blir oppfattet som blasfemisk. Guddommen konseptualiseres, det hellige blir profant, det uforståelige forståelig.

«Niggerkunst»

På samme måte med striden om teaterstykket «Guds grønne enger» i 1933, der Gud blir framstilt på scenen som neger:

– Vi ser hvordan skepsisen til selve mediet, teatret, ligger i bunn. I stortingsdebatten om forestillingen, som indirekte førte til sensur av oppsetningen, ble også rasistiske fordommer lagt til grunn. Johan Nygaardsvold uttalte noe sånt som at han hadde lite til overs for «niggerkunst». Argumentet ville neppe blitt godtatt i dag. Vi ser altså at et begrep som blasfemi henger nøye sammen med tidsånd og kulturdebatt, noe som understreker begrepets relative karakter.

– Betyr det at blasfemiparagrafen er en anakronisme i et sekularisert og moderne samfunn?

– Paragrafen er anakronistisk fordi juss og religion forlengst har skilt lag. Blasfemi kan diskuteres i moralske, politiske og estetiske termer, ikke i juridiske.

Medieviteren gir Sæle rett i at innvandring fører til at det religiøse får økt fotfeste.

– Sæle har antageligvis også rett i at den politiske eliten har hastverk med å oppheve paragrafen. Men hastverket dreier seg om å ville fronte debatten om ytringsfrihet versus religionsfrihet i et pluralistisk samfunn. Respekt kan ikke reguleres juridisk. Uten et lovfestet forbud vil diskusjonen om blasfemi bli mindre dogmatisk.

– Er det å fjerne blasfemiparagrafen et kulturradikalt, elitistisk prosjekt?

– Nei. Blasfemi kan like gjerne ses på som en type folkelig religionskritikk. Jeg tror det er galt å dra den gamle leksa om kulturradikalisme versus det lavkirkelige inn i dagens debatt. Å fjerne blasfemiparagrafen inngår like selvfølgelig i den klassiske, liberale tradisjonen. Her heter det at religiøs argumentasjon ikke lenger er legitimt. Det er det rasjonelle, politiske argumentet som teller. Dette legger også Ytringsfrihetskommisjonen vekt på: ytringsfrihet som en individuell rettighet.

Når det er sagt, understreker Refsdal Moe:

– Samtidig er det viktig å se at demokratiets krav til rasjonelle argumenter ekskluderer noen. Vi må ta konsekvensene av at religion blir viktigere i et globalt samfunn. Respekten for andres overbevisning må til en viss grad inkludere toleranse for religiøs argumentasjon. Derfor er blasfemidebatten så viktig og så interessant.

@sitat:Paragrafen er anakronistisk fordi juss og religion forlengst har skilt lag

@@sitat:Respekt kan ikke reguleres juridisk

@

– Argumentet om at vi må bevare blasfemiparagrafen av respekt for det hellige er vanskelig å svelge i et pluralistisk samfunn. For hva er hellig? Blasfemi er et relativt begrep, fastslår Åke Refsdal Moe, universitetslektor i medievitenskap. Han har hovedfagsoppgave om blasfemi i Norge i det 20. århundre på samvittigheten.

Refsdal Moe er uenig med Finn Jarle Sæle, redaktøren av kristenavisa Norge idag, som i lørdagens Klassekampen argumenterer mot Ytringsfrihetskommisjonen og justisminister Odd Einar Dørums forslag: å oppheve straffelovens paragraf 142, blasfemiparagrafen.

– Hovedargumentet til Sæle, om å bevare en symbolsk paragraf som et vern mot det hellige, bygger på gale premisser. Blasfemiparagrafen beskytter ikke Gud, men de religiøses følelser, sier Refsdal Moe.

Knebling
Fordi det ikke eksisterer noen universell definisjon av blasfemi mener medieviteren at et lovforbud vanskelig kan begrunnes.

– Definisjonsmakten tilhører dermed den religiøse institusjonen. Dette kan være en ortodoks måte å kneble uønsket kritikk på.

– Hvordan?

– Sæle sier for eksempel indirekte at det blasfemiske ligger i formen. Han ønsker saklig religionskritikk, ikke spott. «Intelligent humor» er greit, men han frykter medieindustrien og «desperate humorister». Hvem skal definere hva som er «intelligent» og hva som er «desperat»? Sæle selv? Dette blir lett degradering av ytringer. Det som i noens øyne er vulgær innpakning kan for andre inneholde relevant kritikk. Til syvende og sist blir dette et spørsmål om smak. Smak kan diskuteres, men ikke lovfestes.

Et eksempel: Refsdal Moe har blant annet studert «Ecce Homo»-utstillingen i Rådhusgalleriet i 1999. Den svenske fotokunstneren Elisabeth Olsson provoserte ved å stille ut arbeider med klare referanser til klassiske Kristus-motiver. Olssons fotografier forestilte Jesus omringet av homofile, transvestitter og aidssyke. Kristelig Folkepartis bystyregruppe i Oslo mente utstillingen såret folks religiøse følelser og at utstillingen ikke burde vises i Rådhuset. Debatten raste.

Realistisk sjanger
– Kunstneren selv tok til motmæle mot påstander om at hun framstilte Jesus som homofil. Det Olsson først og fremst ønsket var å peke på et paradoks: Jesus selv omga seg med de utstøtte i samfunnet, mens kirken i stor grad diskriminerer de homofiles rettigheter, sier Refsdal Moe.

Jesus framstilt fotografisk og i moderne omgivelser ble hard kost for enkelte fordi fotografiet er en såpass realistisk sjanger. Det fantes til og med dem som mente Olsson drev med historieforfalskning.

– Fotografiet understreker kroppsliggjøringen av det religiøse, noe som gjerne blir oppfattet som blasfemisk. Guddommen konseptualiseres, det hellige blir profant, det uforståelige forståelig.

«Niggerkunst»
På samme måte med striden om teaterstykket «Guds grønne enger» i 1933, der Gud blir framstilt på scenen som neger:

– Vi ser hvordan skepsisen til selve mediet, teatret, ligger i bunn. I stortingsdebatten om forestillingen, som indirekte førte til sensur av oppsetningen, ble også rasistiske fordommer lagt til grunn. Johan Nygaardsvold uttalte noe sånt som at han hadde lite til overs for «niggerkunst». Argumentet ville neppe blitt godtatt i dag. Vi ser altså at et begrep som blasfemi henger nøye sammen med tidsånd og kulturdebatt, noe som understreker begrepets relative karakter.

– Betyr det at blasfemiparagrafen er en anakronisme i et sekularisert og moderne samfunn?

– Paragrafen er anakronistisk fordi juss og religion forlengst har skilt lag. Blasfemi kan diskuteres i moralske, politiske og estetiske termer, ikke i juridiske.

Medieviteren gir Sæle rett i at innvandring fører til at det religiøse får økt fotfeste.

– Sæle har antageligvis også rett i at den politiske eliten har hastverk med å oppheve paragrafen. Men hastverket dreier seg om å ville fronte debatten om ytringsfrihet versus religionsfrihet i et pluralistisk samfunn. Respekt kan ikke reguleres juridisk. Uten et lovfestet forbud vil diskusjonen om blasfemi bli mindre dogmatisk.


– Er det å fjerne blasfemiparagrafen et kulturradikalt, elitistisk prosjekt?

– Nei. Blasfemi kan like gjerne ses på som en type folkelig religionskritikk. Jeg tror det er galt å dra den gamle leksa om kulturradikalisme versus det lavkirkelige inn i dagens debatt. Å fjerne blasfemiparagrafen inngår like selvfølgelig i den klassiske, liberale tradisjonen. Her heter det at religiøs argumentasjon ikke lenger er legitimt. Det er det rasjonelle, politiske argumentet som teller. Dette legger også Ytringsfrihetskommisjonen vekt på: ytringsfrihet som en individuell rettighet.

Når det er sagt, understreker Refsdal Moe:

– Samtidig er det viktig å se at demokratiets krav til rasjonelle argumenter ekskluderer noen. Vi må ta konsekvensene av at religion blir viktigere i et globalt samfunn. Respekten for andres overbevisning må til en viss grad inkludere toleranse for religiøs argumentasjon. Derfor er blasfemidebatten så viktig og så interessant.
@sitat:Paragrafen er anakronistisk fordi juss og religion forlengst har skilt lag
@@sitat:Respekt kan ikke reguleres juridisk
@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.26