Lørdag 12. oktober 2013 Med andre ord

I debatten om høyblokka forflytter klippesugne modernister seg på forunderlig vis oppover elva, skriver Helge Iberg.

Skal vi kløppe eller skjære!?

I eventyret om Kjerringa mot strømmen måtte kjerringa til slutt bøte med livet for sin påståelighet. Temperaturen i sommerens mediedebatt om Regjeringskvartalet har ikke fått like fatale konsekvenser. Drama kan det likevel bli, når debattantene argumenterer på en måte som skaper full forvirring om de ideologiske motsetningene vi ventet å finne. Liket av den klippesugne kjerringa hadde på forunderlig vis forflyttet seg mot strømmen. Retorikken i bevaringsdebatten har tilsynelatende gjort det samme.

Jo da, vi kjenner de klassiske posisjonene fra utallige debatter om byplaner og arkitektur: Modernistene (la oss kalle dem det) vil rive: Arkitektur og kunst må speile samtiden og framskrittet. Det gamle må vike for det nye. Tradisjonalistene (la oss kalle dem det) vil bevare: Nyhetskravene skaper historieløs mote. Tradisjon skaper sammenheng og humanitet. Å rive er vandalisme.

I debatten om Høyblokka er argumentene gamle og gode, men denne gangen har de skiftet side. Nå er det modernistene som vil bevare: «Våger politikerne å gå inn i historien som kulturløse vandaler? Å kvitte seg med arkitekt Viksjøs modernisme og bygge noe større og enda mer nymotens – er å gjenta historiens feilgrep!» (Siri Hoem, arkitekt). Mens «tradisjonalistene» vil rive: «Få det vekk! Livet og verden forandrer seg hele tiden, hvis vi skal spare på alt blir det jo helt håpløst til slutt. Jeg vil rive det.» (Dag Hoel, billedkunstner).

Det har ofte vært strid omkring merkelapper som tradisjonalist og modernist, men som tendens har frontene vært klare: Tradisjonalisten vil understreke verdien av historisk kontinuitet, symboler og kulturarv. «Tradisjonell» har derimot vært en merkelapp for alt som er utidsmessig og «treigt» ved figurativt maleri, melodisk musikk og arkitektur med pynt på. For de moderne har «samtiden» alltid vært målestokken og referansepunktet. Det nye bærer bud om sannhet og vitalitet. Klassiske idealer og tidløse normer er irrelevante for samtidens eget språk. Mange progressive estetikere vil trekke på smilebåndet av utsagnet: «mennesker trenger tradisjoner til å holde seg fast i samtidas tåkete uoversiktlighet». Ja, hvem skulle noensinne tro at dette skulle bli et argument for å forsvare «et av de viktigste uttrykk for modernismens gjennombrudd i Norge». Det ble det likevel i en artikkel av Dagbladets Gudleiv Forr, der han sammenlikner Høyblokka med Håkonshallen og Nidarosdomen!

I dag er nok ingen lenger i tvil om at Høyblokka er et symboltungt byggverk i modernistisk stil. Et tankekors er det da at den antiautoritære modernismen ville distansere seg fra alt som var institusjonelt og symboltungt. «Brenn operahusene!», var parolen fra samtidskomponisten Pierre Boulez. Fornyingsminister Rigmor Åserud og hennes planleggere mener dessuten at høyblokka er ufunksjonell og ineffektiv i forhold til dagens praktiske krav og bruksområder. Å bevare i strid med et slikt funksjonskrav vil vel bryte tvert med arkitekten Erling Viksjøs funksjonalistiske grunnsyn og den ideologiske konteksten bygget ble reist i? Empirekvartalet møtte jo sitt endelikt i konfrontasjon med denne praktiske konteksten.

Det er i det hele tatt en vanskelig balansekunst å ville bevare symboler med argumenter som strider mot symbolets opprinnelige mening. Og ekstra komplisert blir det fordi selve modernismebegrepets historie rommer forvirring og paradokser. Ta for eksempel den fundamentale uenigheten i synet på framskrittet. Erling Viksjøs praktiske modernisme var preget av forestillingen om menneskehetens allmenne foredling, mens modernismens pioner, dikteren Charles Baudelaire framhevet det forbigående og flyktige ved samtidskunsten. Han bante veien for det postmoderne kultursynet der modernismen ble en stil blant mange andre. Dermed fikk egentlig tradisjonalistene rett: Modernismen er ikke «den endelige løsningen», men en estetisk ideologi (som vi ikke liker).

Men modernismen er mer enn en stil. Den er fremdeles et dominerende dannelsesideal i den såkalte kultureliten. «Man river ikke høyblokka», skriver antikvar Siri Hoem som får følge av mange kulturbyråkrater og arkitekter. Og nettopp dette «man gjør ikke»illustrerer modernismens paradoksale forvandling fra en levende kulturkraft til stil-ikon og en sosial markør for den gode smak.

Den postmoderne, kontekstuelle forståelsen av kultur legger mindre vekt på stilidealer og estetikk. «Et godt bygg er et tidsbilde, et arkiv over historien», mente Bergens Tidende på lederplass. «Ulike tiders skiftende syn på hva som er pent og stygt er derfor sjelden en god pekepinn på hva som bør rives og ikke». Men hva er «et godt bygg» dersom dette kriteriet ikke har noe med pent eller stygt å gjøre? Arkitekt Peter Butenschøn har svaret: Høyblokka er et uttrykk for «velferdsstatens nøysomme likhetsidealer». Og Unni Grønn hos Riksantikvaren supplerer: [Høyblokka representerer] «…den tiden da likeverdighet og nøkternhet var svært viktig for Norge». Da forstår vi at det er de etiske kvalitetene ved høyblokka vi bør ta vare på, fordi de estetiske er tidsavhengige og subjektive.

Og dette er vel og bra, så lenge alle er enige om at Høyblokkas «moralske positur» betyr nøysomhet og likhet. Men slik er det ikke ifølge kunsthistoriker Tommy Sørbø, som mener at Høyblokka er fremmedgjort, monoton og autoritær. Dag Hoel istemmer: «Det norske sosialdemokratiet var inspirert av de totalitære ideologiene som ville styre kunst og samfunnsliv. Høyblokka minner om menneskefiendtlig arkitektur i Sovjet og Øst-Europa».

Vi kan altså trygt konkludere med at de etiske verdiene i arkitekturen er minst like omdiskutert som de estetiske, og at «den gode smak» er knyttet til definisjonsmakt og troverdighet i samtiden. Når kritikerne av kunsteliten nå blir tilbudt uforbeholden spalteplass og er ettertraktede mediepersonligheter, indikerer det likevel at definisjonsmakten er på flyttefot. Mens tradisjonalistene har vært vant til å bli karikert som «populister», rettes søkelyset nå mot «opportunistene» i akademia og byråkratier. Men forandringene er dypere enn som så. Jeg startet dette essayet med å forundres over at «tradisjonalisten» vil rive, mens «modernisten» vil ta hensyn til historisk kontinuitet og bevare kulturelle symboler. Det er ganske sannsynlig at mange bevarere snakker for sin syke mor (modernismen) og at den rørende omsorgen for historien er vikarierende. Men hør hva kunstkritiker Kjetil Røed skriver i Aftenposten den 24. juli i år: «Er ikke våre liv stadig mer preget av brudd og fragmenter? Kanskje den moderne kunstens tanke om bruddets estetikk, og livet som noe stabilt man bør røske opp i, rett og slett har byttet plass? Kanskje det er våre liv som er oppstykket og preget av brudd, og at det er kunsten som skal skape sammenhenger? I så fall bør vi begynne å tenke på kunsten som et sted for forbindelser og ikke brudd.»

Du verden! Dette er nye toner fra innsiden av en kultur som i 100 år har vært frenetisk opptatt av å bryte ned, provosere, avsløre og forvirre – alt dette for å komme småborgerligheten (les: ornamentet) til livs og å fremme det nakne, kjønnsløse, autentiske mennesket. Så hva blir det neste – ideale fordringer, klassisk proporsjonslære og forbud mot å skrive «fuck» i samtidsromaner? Antakelig ikke. Den postmoderne estetikken har foreløpig handlet om å ta livet av «den store kunsten», teori- og geniforklare populærkulturen, og gjøre konteksten til den ny essensen.

Og konteksten er selvfølgelig essensen i debatten om regjeringskvartalet. Terrorhandlingene mot Utøya og Regjeringskvartalet har naturlig nok blitt kronargumentet for alle som engasjerer seg. På den ene siden: Anders Behring Breivik ville sprenge sosialdemokratiets høyborg, men greide det ikke helt. Skal vi hjelpe han ved å rive det, fullføre udåden? Eller bør vi tenke slik: Skal vi virkelig la høyblokka bli stående som et monument over norgeshistoriens største massemorder? Premisset for argumentet er det samme i begge leire, mens den logiske slutningen er kontradiktorisk.

Hva mener så de etterlatte og andre som er berørt av bombetragedien? Bør vi la hensynet til ofrene telle tyngst? Vel, vaktleder John Hestnes som leder støttegruppa for dem som overlevde bomben i regjeringskvartalet, viser til alle traumene som har oppstått i forbindelse med bombingen, og vil rive høyblokka. «Det er mange av oss som ikke har lyst til å komme tilbake til det bygget igjen», sier han til VG. Men bevaringsaksjonistene har svar på rede hånd også her: «Høyblokka representerer verdier, kvaliteter og historier som går langt ut over en grufull sommerfredag,» skriver den før siterte antikvar Siri Hoem i Klassekampen – et argument som resirkuleres i «den store fortellingen» om Vanessa Baird (Klassekampen sist lørdag). «Å fjerne Baird sine verk er ikke måten å bearbeide smerten etter terroren på», ifølge maleren Lotte Konow Lund. Det er fordi de «trykker på den nerven jeg bruker for å forstå hva sosialdemokratiet betyr for meg».

Med denne siste diskusjonen har vi beveget oss tilbake til diskusjonen om etiske kvaliteter ved kunst og arkitektur, og jeg ser ingen annen vei videre for dette essayet enn en patologisk:

Gjennom snart 25 år har jeg vært samboende med en kvinne som får akutte magesmerter på grunn av vinkler som ikke er rette. For ikke å snakke om buer i alle fasonger; på kjøkkenbenker, i vinduer, hageganger og så videre. Hun plages også av vindusglass med sprosser, tepper på parkettgulv og store italienske møbler med myke puter. Det vil si av mange ting som undertegnede liker. Nå må det sies at min samboer ikke tilhører gruppen av forvirrede sjeler som føler at de må være minimalister, kjøpe Arne Jacobsens kjøkkenbord og holde seg inne med eiendomsmeklere som ikke kan stave. Nei, hennes estetiske idiosynkrasi (se ordbok) kan antakelig spores tilbake til en nøysom middelklasse- og bondekultur med asketiske idealer og tresmak i baken, men med sans for godt håndverk og «stramt, skandinavisk design».

Men er det nå helt sikkert at smaken bare dreier seg om kultur? Det kan godt være at det fins enkelte «arketyper» på smakens område, og at de kulturelle stilvekslingene er en pågående kamp mellom slike. Jeg har ofte tenkt at det må finnes en sammenheng mellom den Nord-Europeiske puritanismen og modernismens sterke stilling i samme område. Barske naturforhold krever et strengt og enkelt liv som gjenspeiles både i smak og «kulturell hygiene». Når Christian Sørhaug i Telemarksforskning hevder at dagens kulturminnevernere lider av en «dekadent bevaringsnevrose», har han bare delvis rett. Modernistene vil ta vare på en stil de oppfatter som super, selv om det skulle koste dem både ideologisk troverdighet og gjenbruk av tradisjonalistenes «reaksjonære» argumenter. Det gjør de ved å appellere til kulturvern og dannelse, mens klangbunnen i prosjektet er en klimaskapt frossenhet i sjelen.

Så til titusenkronersspørsmålet: Skal vi kløppe eller skal vi skjære? Vel, her er mitt resonnement: Først av alt krever radikaleren i meg konsekvens og rettferdighet! Modernismen må få smake sin egen medisin! Riv det gamle, og la «samtiden» rule! En annen metode måtte være å kulturbevare enkelte tidstypiske symboler til skrekk og advarsel for kommende generasjoner. Vi har da nok av groteske tidsbilder som kunne egne seg i arkivet over mislykket modernisme og ideologisk byggeskikk. Men Høyblokka er ikke en kandidat etter min mening. Regjeringskvartalet er et dårlig eksempel på arkitektenes herjinger med tradisjonelle byrom og sårbare provinssentra.

I svake øyeblikk er jeg villig til å innrømme at en rektangulær betongkoloss også kan utstråle behersket fornemhet og eleganse. Likevel er det noe som skurrer stygt: Høyblokkas konsekvente minimalisme ble i sin tid utsatt for en grov fornedrelse da bygget skulle forhøyes. Den entydige logikken i fasaden ble krenket av en upassende åttitallshatt som ikke tok hensyn til den adstadige rytmen i arkitekturen. Vel, der har du puristen i meg. Bygget er allerede «kløpt» – så riv i vei!

Høyblokk-debatten:

• Høyblokka er tegnet av Erling Viksjø og sto ferdig i 1958. Bygningen fikk store skader 22. juli 2011 og står i dag tom.

• Et påbygg på to etasjer ble oppført i 1990. De nye etasjene har glassfasader bak stålkledde søyler, og interiøret er karakteristisk for 1980-årenes postmodernisme.

• Høyblokka regnes sammen med Y-blokka (også tegnet av Viksjø) som ett av den modernistiske arkitekturens hovedverk i Norge.

• En utredning bestilt av FAD i fjor anbefalte å rive Høyblokka og Y-blokka i regjeringskvartalet for å bygge nytt. Det er i strid med riksantikvar Jørn Holmes ønsker.

Om forfatteren:

• Helge Iberg (f. 1954) er komponist, forfatter og skribent.

Artikkelen er oppdatert: 23. januar 2015 kl. 12.12