Tirsdag 10. desember 2013 Kultur og medier

De offentlige teatrene står i fare for å miste sin legitimitet, ifølge regiprofessor Hans Henriksen:

– Teatrene spiller for trygt

POPULÆRT: Oslo Nye Teater har kjøpt tilbake «Jul i Blåfjell» av det private Folketeateret. Her er Jannecke Øinæs som Rødnissejenta og Margrethe Rød som Turte.FOTO: L-P LORENTZ/OSLO NYE TEATER

De offentlige teatrene i Norge er i ferd med å bli for like de private, sier Hans Henriksen, regissør og professor ved Kunsthøgskolen i Oslo.

SCENEKUNST

«Jul i Blåfjell» og «Guys and dolls» på Oslo Nye Teater, «Spelemann på taket» på Det Norske Teatret og «Ronja røverdatter» på Nationaltheatret. Både dagens og neste års program på de offentlig støttede teatrene i Oslo viser at det kommersielle har fått stor plass, ifølge regiprofessor Hans Henriksen.

– Teatrene blir i stadig større grad avhengig av billettinntekter, og programmerer etter det. Det er alvorlig, og vil på sikt undergrave legitimiteten til de offentlige institusjonene, sier Henriksen, som også er regissør og leder for regilinja ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Han sier at teatrene må ha rundt 20 prosent egeninntjening, mens billettinntektene til sammenliknbare suksesscener i Europa ligger på rundt fire prosent. Dette gjøre at teatrene er nødt til å spille populære titler til høye priser.

– Når Nationaltheatret viser «Ronja Røverdatter» og barnebilletten koster opp mot 300 kroner, er det trygt programmert for de som har penger. Det er ikke til å leve med for en offentlig institusjon på langt sikt. Hvis de offentlige teatrene likner for mye på de private, både i program og pris, vil folk spørre seg hvorfor vi skal støtte dem med skattepenger, sier Henriksen.

Scenekunstdebatt:

• Den siste uka har et innlegg av musiker Erik Honoré på scenekunst.no og i Fædrelandsvennen skapt debatt. Honoré kritiserer kulturhuset Kilden for kunstnerisk latskap.

• Når Kilden mottar store offentlige beløp har institusjonen et ansvar for å produsere kvalitet og nyskaping, sier Honoré.

• Det er et generelt problem at offentlige teatre i Norge er i ferd med å bli for like de private, sier regiprofessor Hans Henriksen.

Debatt om Pink Floyd

Den siste uka har det blitt dratt opp en debatt om kommersialisering i offentlige kulturinstitusjoner etter at musiker Erik Honoré kritiserte kulturhuset Kilden i Kristiansand for kunstnerisk latskap. I et innlegg på scenekunst.no trekker han fram at en konsertrekke med et Pink Floyd-coverband er en av Kildens hovedsatsinger i 2014, og at programmet ellers er preget av klassiske svisker og tributekonserter til Michael Jackson og The Beatles.

– Millionsatsingen på et coverband er et tydelig symptom på en profil som preges av pompøs tradisjonalisme. Det som finnes av innovasjon og vågale satsinger blir små alibier, mens de store midlene brukes på det som ikke nødvendigvis bringer verden framover kulturelt sett, sier Erik Honoré til Klassekampen.

Han mener de kunstneriske valgene må utfordres.

– Kilden tar en voldsomt stor del av de totale kulturmidlene til regionen. Da har man et ansvar som reflekterer det. Intensjonen er at Kilden skal være et kraftsentrum for kultur i regionen, mens det nå risikerer å bli et sort hull som sluker midler og ikke produserer nok kvalitet.

Honoré tror kommersialisering av offentlige scener er et generelt problem.

– Jeg mener ikke at de bare skal vise smal kunst. Men en viss andel av det scenene driver med må handle om kvalitet og innovasjon, hvis ikke faller begrunnelsen for finansieringen bort.

Ikke Les Misérables i Paris

Ifølge Hans Henriksen er hovedproblemet ved de offentlige teatrene er at de er hybrider som skal vise alt – både store, kommersielle musikaler og smale, nyskapende forestillinger.

– Denne sammenblandingen er et nordisk fenomen, som er særlig tydelig i Norge. Det er umulig å tenke seg at et offentlig støttet teater i Frankrike eller Tyskland skulle spille Les Misérables, sier Henriksen.

Han mener hybridmodellen gjør at teatrene i større grad blir forvaltningsorgan for teater i stedet for kunstneriske prosjekter.

– Når teatrene blir avhengig av store hits for å gå i balanse visker de ut muligheten til å ha klare kunstneriske profiler. Nå programmeres det med de samme tingene uansett ledelse fordi økonomien krever det, sier han.

– Men trenger ikke teatrene noen store forestillinger for også å kunne drive nyskaping?

– De er nødt til å gjøre det på den måten, men jeg mener det ikke er en god måte. Å lage denne hybriden gjør at du får en uforholdsmessig dårlig konkurransesituasjon for de private teatrene og utydelige kunstneriske profiler på de offentlige. Jeg savner at det er store forskjeller mellom teaterhusene, med kunstneriske motsetninger og tydeligere stemmer, sier regissøren.

Nye strukturer

Henriksen peker på at mange av suksessforestillingene på norske teatre de seinere åra som framheves som kunstneriske bragder er importerte og allerede utprøvd på store publikumsmasser.

– «Forvandlingen» på Nationaltheatret var en stor hit på West End før den kom hit, «Evig ung» har gått på de samme teatrene stort sett i hele Europa og «Jungelboken» som urban jungel var en farsott som ble skapt i Stockholm, sier han.

Likevel understreker han at han ikke klandrer teatersjefene for valgene deres. Han mener bransjen er nødt til å diskutere nye teaterstrukturer.

– I en rapport om dansk scenekunst foreslås det blant annet et fond som også offentlige teatre kan søke på for å få midler til å lage forestillinger med kunstnerisk utviklingspotensial. Nå er det kun skammen som er insitamentet for å gjøre det. Og det er lite skam igjen ved de offentlige teatrene.

mari.vollan@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2013 kl. 09.53

Erik Ulfsby: – Historieløs kritikk

– Jeg oppfordrer Hans Henriksen til å peke på hvilken periode i Det Norske Teatrets historie han mener var mindre kommersiell enn i dag, sier Erik Ulfsby, teatersjef ved Det Norske Teatret.

Han mener kritikken om at offentlige teatre er i ferd med å bli for like de private ikke holder mål.

– Vår første forestilling på hovedscenen neste år er et sveitsisk samtidsdrama. Hvilket privatteater som skulle håndtert det repertoaret vi leverer vet ikke jeg, sier han.

– Hva skal man forvente av en scenekunstinstitusjon som mottar offentlige midler?

– Man skal forvente at den skal være ambisiøs på samtidsdrama, kjenne et ansvar for klassikerne, utvikle egne forestillinger og generelt ha et offensivt og utadvendt blikk mot samfunnet. Det har Det Norske Teatret til de grader i dag, sier Ulfsby.

– Henriksen mener det er et problem at teatrene er hybrider, og påpeker at det ville vært utenkelig at et offentlig støttet teater i Frankrike viste Les Misérables?

– Man kan spørre seg om det hadde vært utenkelig dersom det fantes et stort minoritetsspråk i Frankrike. Det er heller ikke slik at Nationaltheatret presenterer store musikaler. Påstandene er ikke holdbare, Henriksen forholder seg ikke til at teatrene har ulik historikk og ulikt formål. Hvis Det Norske Teatret ikke spiller musikkteater, finnes det ikke noe musikkteater på nynorsk i Norge. Det ville vært en kulturpolitisk skandale.

Hans Henriksen
Erik Honoré