Lørdag 21. desember 2013 Bokmagasinet

Jesus, opprøreren

Ecce Homo: Jesus og Pontius Pilatus foran folkemengden, slik Antonio Ciseri forestilte seg situasjonen. Illustrasjon: Wikicommons

Bibeltolkning: For Reza Aslan var Jesus en politisk revolusjonær, motivert av apokalyptisk forventning.

Essay

«Det er et mirakel at vi vet noe som helst om mannen som kaltes Jesus fra Nasaret,» skriver Reza Aslan helt tidlig i det som kanskje noe uventet er blitt en internasjonal bestselger. Det henspilles her på den kjensgjerning at det ikke finnes bevarte primærkilder fra Jesu liv og virke, bare en rekke mer eller mindre definerbare sjikt i en delvis utvisket tradisjon som omhandler hans handlinger og utsagn. Noe av dette har funnet veien inn i evangeliene og ligger nært nok innpå selve hendelsene i tid og form til å bli vurdert som autentiske overleveringer. Andre deler av det, så som mirakelfortellingene og de mange helbredelsene, er åpenbare litterære konstruksjoner med identifiserbare sjangertrekk og klangbunn i et forlengst forsvunnet mytologisk verdensbilde. Dette betyr selvsagt ikke at man skal utelukke at noe av dette kan ha skjedd, men måten det fortelles på vitner om at det først og fremst er skrevet.

Med unntak av en nylig oppdaget arameisk innskrift – «Jakob, sønn av Josef, bror til Jesus» – på et jødisk ossuarium fra det første århundre, finnes det ikke engang arkeologiske funn som bekrefter eksistensen av den eldste jødekristne menigheten i Jerusalem der Jakob, «Herrens bror», var leder. Jesus og hans tilhengere nevnes dessuten kun tre små ganger av tre samtidige historieskrivere som ikke selv var en del av Jesus-bevegelsen eller den urkristne kirke. Men i motsetning, kan man si, til oss, synes Josefus, Tacitus og Plinius den yngre, som alle skriver mer enn seksti år etter at hendelsene fant sted, utelukkende å være opptatt av denne saken fra et realpolitisk ståsted i Roma (eller Jerusalem): Jesus var en av mange omreisende forkynnere som ble arrestert og henrettet som opprørere – i provinsen.

Syv slags Jesus

Den som vil vite noe inngående om Jesus som person, er følgelig henvist til både å granske de fire evangeliene etter historiske spor og samtidig gjennomtråle den rikholdige fortolkningstradisjonen som har vokst frem omkring disse. Det er en stor og krevende jobb, særlig når man tar i betraktning at de som skriver om slikt gjerne også forholder seg til en mengde andre, mer eller mindre samtidige kilder for på best mulig vis å danne seg et bilde av datidens kulturelle og religiøse situasjon. Hva de kommer frem til er sjelden gitt på forhånd. Bare de siste tretti årene er vi blitt introdusert for syv ulike versjoner av Jesus: som politisk revolusjonær, som magiker, som galileisk karismatiker, som galileisk rabbiner, som proto-fariseer i tradisjonen etter Rabbi Hillel, som essener og som eskatologisk profet.

Reza Aslans tese er at Jesus var en selot, det vil si en religiøst motivert politisk revolusjonær som i hengivelse til Gud levde asketisk og strengt fulgte Toraen og Lovene – og følgelig nektet å tjene noen annen herre enn Gud. Aslan er nøye med å fremheve at dette ikke må forveksles med det såkalte Selot-partiet som først dukker opp etter den jødiske oppstanden i år 66 (og går til krig mot Roma). I Jesu levetid, skriver Aslan, «var seloteriet ikke en fast sekterisk betegnelse eller et politisk parti. Det var en idé, noe å hige etter, et fromhetsforbilde som var uløselig knyttet til den utbredte fornemmelsen av apokalyptisk forventning som hadde grepet jødene i kjølvannet av den romerske okkupasjonen.» Som en sannsynliggjøring av hvorfor Jesus alt som ung mann ble trukket inn i dette, antyder Aslan at det kan ha skyldtes et ressentiment avfødt av at Jesus, i egenskap av håndverker på oppdrag i aristokratiets villaer, ble vitne til de enorme sosiale forskjellene som preget datidens Palestina. Verdens ende måtte være nær.

Jesus lager kaos

Med dette som utgangspunkt kan Aslan deretter argumentere for at det verken var det radikale innholdet i forkynnelsen som Jesus drev på med oppe i Galilea eller de mange helbredelsene han utførte rundt omkring eller det kongelige inntoget som han og disiplene iscenesatte på vei inn i Jerusalem som for alvor vekket øvrighetens mishag og vrede, men derimot episoden der han gikk inn på (den ytre) tempelplassen og «jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: ‘Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.’» (Matt 21,12f.; Mark 11,15f.; Luk 19,45f.; Joh 2,14f.; dette er et opptrinn som beskrives i alle de fire evangeliene; det anses derfor av Aslan som autentisk.)

Aslan ser for seg at Jesus ved hjelp av disiplene får stengt igjen inngangen til tempelplassen og forbyr enhver som har med seg varer for salg eller bytte å komme inn. Det oppstår et slags kaos, og kort tid etter ankommer både tempelpoliti og romerske soldater – «rasende, og med god grunn», som Aslan skriver. Det var nemlig fullt lovlig å drive med kjøp og salg på den ytre tempelplassen; sant å si var dette en viktig del av det vitale, folkelige kretsløpet i og rundt jødenes tempel i Jerusalem. Det Jesus hadde gjort var således jevngodt med et angrep på den prestelige myndighet, noe som igjen, gitt dette presteskapets nære forbindelser til romerne, var å anse som et angrep på Roma. Og nå vet vi hva som hender. De skriftlærde og overprestene begynner å holde Jesus under oppsikt, for å få ham drept.

Dersom vi ser nøye på Jesu ord og handlinger i tempelet i Jerusalem, er det ifølge Aslan fremfor alt én ting som det blir vanskelig å nekte for, nemlig at Jesus ble korsfestet av romerne fordi hans messianske ambisjoner truet okkupasjonen av Palestina og fordi hans virke som selot satte tempelmyndighetene i fare. At det på korset hang en plakett hvor det sto «Jesus fra Nasaret jødenes konge», var i så måte helt presist. Hans forbrytelse hadde vært å oppfordre til kamp for et nytt kongelig herredømme.

Sorg og selvkontroll

Men før dette, før korsfestelsen og oppstandelsen, kommer som kjent lidelsesfortellingen, som Aslan etter mitt syn er forbausende lite opptatt av å lese nøye. Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg på denne måten også kan få lagt frem et eksempel som illustrerer en relevant innvending mot Aslans bok:

Historien om hvordan Jesus ble forrådt, forlatt, fornektet, fordømt, forhånet, korsfestet og til sist gravlagt, utgjør den lengste sammenhengende fortellingen i samtlige av Det nye testamentets fire evangelier. I alle de overleverte evangelietradisjonene går de apostoliske bånd i oppløsning før Jesus korsfestes – og alle har bevart fortellingen om Peters fornektelse. Det finnes imidlertid forskjeller, både innbyrdes blant synoptikerne (Markus, Matteus, Lukas), og mellom disse og Johannes; den enkelte evangelist har, sannsynligvis både for å gjøre fremstillingen teologisk konsekvent og av hensyn til sine lesere, gjort tilføyelser eller utelatelser i forhold til de før-evangeliske kildene. Særlig gjelder dette fremstillingen av Jesus som et lidende menneske – et aspekt som alltid har stått i et problematisk forhold til dette at han samtidig sies å være Gud. Det er blitt argumentert overbevisende for at årsaken til at Lukas unnlater å beskrive Jesu følelser i Getsemane, slik Markus/Matteus gjør, er å finne i den virkningen disse følelsene ble antatt å ha på gresk-romerske lesere. Det å gi uttrykk for en følelse som sorg i møte med lidelser, ble ansett som irrasjonelt, syndig og dessuten som et tegn på manglende selvkontroll.

I selve arrestasjonsscenen i Getsemane er det hos Johannes Jesus selv som suverent gjør disiplene fri fra de apostoliske bånd ved å sette deres sikkerhet som vilkår for at han skal overgi seg (Joh 18,8). Lukas (og Johannes) forblir taus om hva som skjedde med disiplene etter at Jesus var pågrepet og tempelvaktens øre var blitt kuttet av og Jesus hadde helet det. Men både hos Markus og Matteus står det at «da forlot alle disiplene ham og flyktet» (Mark 14,50; Matt 26,56) – en hendelse som hos Markus understrekes ytterligere av det symbolske bildet av den navnløse unge mannen som først blir grepet, men så, ved å slippe taket i sitt eneste klesplagg – «et linklede» – flykter naken gjennom hagen (14,51f.). Hos Markus og Matteus blir lidelsesfortellingen dermed som nedstigningen i en fryktelig avgrunn helt alene. Oppløsningen av de apostoliske bånd er med andre ord tydeligst hos disse to. Hos Lukas viser episoden i Getsemane oss en Jesus som er fattet og forsonende heller enn sorgtynget og engstelig, og hos Johannes mangler den fullstendig: Der vet Jesus på forhånd «alt som skulle skje med ham» (18,1).

Endimensjonal skikkelse

Det har blitt hevdet at enhver studie av den historiske Jesus står og faller på hvordan den forholder seg til det litterære nivået i selve tekstene. Det viktigste problemet med de fire evangeliene er i så måte at de ofte bringer innbyrdes forskjellige versjoner av samme hendelse. Med sitt religionshistoriske (og ikke eksegetiske) fokus later det til at Reza Aslan ikke alltid er like opptatt av disse innbyrdes forskjellene som han kanskje burde ha vært. For i tillegg til å betrakte evangeliene som om de gir glimt av en historisk korrekt fremstilling av Jesu liv, virke og død, må man fortolke hver av disse tekstene som litterære konstruksjoner som implisitt avspeiler sin forfatters tankeverden. Eksempelvis vil Johannes’ teologi, ideologi, etikk, hans sosiale og politiske visjoner, måtte holdes sammen med hans fremstilling av Jesus. Dette ut ifra en antakelse om at det er i denne tankeverdenen at tekstens egentlige, implisitte mening og underliggende betydning er å finne, selv om den bokstavelig forteller om begivenheter og personer fra en fjern historisk fortid.

Når Aslans Jesus etter hvert blir en noe endimensjonal skikkelse, er det fordi hans tese er for monolittisk til å gi plass til perspektiver som ville ha utfordret hans fremstilling av Jesus som selot. Eksempelvis de mange lignelsene, som mest sannsynlig stammer fra Jesu egen levetid og som ennå i dag fremstår for oss med voldsom fremmedhet. Hvis Aslan har rett, blir dessuten forkynnelsen om Gudsriket som noe som ikke finnes som en iboende del av verden, men tvert imot går ut over den historiske orden, bortimot meningsløs.

Uglesett fortolkning

Det finnes selvsagt større, mer dyptpløyende og faglig mer interessante verk om den historiske Jesus enn dette, men Aslans bok er en velskrevet, klar og relativt medrivende fremstilling av Jesus slik han kunne ha fremstått dersom han først og fremst var en politisk opprører. Den har en rekke effektive actionskildringer som til tider får den til å likne en spenningsroman. Det er godt gjort, men muligens ikke noe alle vil like. Bibliografien er rikholdig og forskningsmessig oppdatert. Aslans lesemåte ser dessuten heldigvis ut til å ha hindret ham fra å forveksle historie med teologi og Jesus-biografi med selvbiografi, slik Jesu-liv-forskningen ofte har hatt for vane.

Det dreier seg nemlig alt fra starten av om en fortolkningstradisjon som synes å ville tvinge betrakteren ut av betrakterrollen og gjøre ham eller henne til samtalepartner. Og da er farene mange: Vi leser antakelig for fort. Vi er bestandig for opptatt av å se Jesus i lys av vår egen tid og av oss selv. I sluttordet til sin banebrytende studie om Jesu liv-forskningens historie fra 1906, bemerker Albert Schweitzer at denne fra vitenskapelig hold noe uglesette bibelhistoriske disiplin har hatt en merkelig skjebne:

Den dro ut for å finne den historiske Jesus og mente at den kunne sette ham inn i vår egen tid som lærer og frelser, slik som han var. Den løste lenkene som i århundrer hadde holdt ham fengslet i kirkens lære, og frydet seg da det igjen kom liv og bevegelse i skikkelsen, og den så det historiske menneske Jesus komme mot seg. Han ble ikke stående, men gikk forbi vår tid og vendte tilbake til sin egen.

bokmagasinet@klassekampen.no

Jesusforskning

Reza Aslan (f. 1972) er iransk-amerikansk religionshistoriker og for tiden professor på University of California, Riverside.

Han har tidligere blant annet skrevet bestselgeren «No god but God: The Origins, Evolution, and Future of Islam» (2005) og «How to Win a Cosmic War: God, Globalization, and the End of the War on Terror» (2009).

Aslans seneste bok, «Zealot: The Life and Times of Jesus of Nazareth» (2013), ble sendt til toppen av amerikanske bestselgerlister i sommer, etter et famøst intervju på tv-kanalen FoxNews der journalisten mente det var mistenkelig at en muslim som Aslan interesserte seg for Jesus.

«Zealot» utkommer i norsk oversettelse på Bazar forlag i løpet av 2014.

Det avsluttende sitatet i dette essayet er hentet fra Albert Schweitzers «Jesu liv i forskningens lys» (1969).

Preben Jordal (f. 1972) er kritiker i Bokmagasinet og oversetter.